Dette emnet er nedlagt

Tidligere eksamensoppgaver for EURO2101

EURO2101

Våren 2019

Våren 2018

Våren 2017

Våren 2016

Våren 2015

Våren 2014

 

 

Våren 2012

           Eksamensoppgave

          Sensorveiledning våren 2012

 

Eksamen består av to oppgaver. Begge oppgaver skal besvares, og teller 1/2 hver.

 

Oppgave I

Drøft Norges mulighet til å reservere seg mot at nye relevante rettsakter fra EU tas inn i EØS-avtalen. Redegjør herunder for prosedyrene for bruk av reservasjonsretten, hvordan dette til nå har fungert, og hva som vil kunne være konsekvensene rettslig og politisk av en norsk reservasjon.

 

Oppgave II

Kommunen Fjellvi omfattet et stort og vakkert høyfjellsområde, med en rekke flotte fiskevann, som var rike på fjellørret. Området var statsallmenning, og folk fra bygdene rundt hadde i uminnelige tider drevet jakt og fiske der.

Familien Ås, som drev gården Ås i en av dalene nedenfor, hadde i mange år hatt som attåtnæring å arrangere fisketurer for byfolk fra Oslo på allmenningsområdet, og hadde i den forbindelse aldri hatt problemer med å få utstedt nødvendige fiskekort fra det lokale Fjellstyret. Etter at yngstesønnen på gården, Peder, hadde tatt seg reiselivsutdannelse i Hamburg, ønsket familien å videreutvikle konseptet, og arrangere fisketurer i større skala for tyske turister. Peder hadde gode kontakter i et tysk reisebyrå, som mente at det ikke ville være noe problem å markedsføre dette slik at man kunne regne med ukentlige fisketurer med 20-30 deltagere, kanskje flere.

Fiske i statsallmenning krever fiskekort etter Fjellova § 29, som utstedes av Fjellstyret i kommunen. Peder henvendte seg til Fjellstyret og søkte om tretti fiskekort til bruk for tyske fisketurister. Fjellstyret avslo søknaden, og viste til Fjellova § 28 første ledd, der det fremgår at rett til fiske i statsallmenning i hovedsak er forbeholdt personer «som det siste året har vore og framleis er fast busette i Norge». Fjellstyret viste videre til at det etter § 28 tredje ledd riktignok hadde adgang til også å gi utlendinger rett til å fiske, men at man ikke hadde noen forpliktelse til å gjøre det, og at det ikke kunne være aktuelt i denne saken. En ting var å gi et og annet fiskekort til en utlending i ny og ne – noe helt annet å åpne for 20-30 tyske fisketurister hver eneste uke i sesongen. Dette ville kunne ha uheldige konsekvenser både for fiskebestanden og miljøet i området mer generelt, og det ville også gjøre det vanskeligere å nekte fiskekort til andre utlendinger i fremtiden.

For Peder Ås betød dette at hans planer om å utvikle turistnæring i kommunen ikke var mulig å realisere. Han påklaget derfor avslaget til departementet, og hevdet at det var i strid med prinsippet om fri flyt av tjenester etter EØS-avtalen artikkel 36. Peder anførte at kravet om fast bosetting i Norge som en hovedregel for å kunne få fiskekort etter Fjellova § 28 første ledd var en diskriminerende restriksjon både for ham som tjenesteyter og for de tyske turistenes som tjenestemottakere. Peder kunne ikke se at restriksjonen var legitimt begrunnet, og i hvert fall ikke at den var egnet eller nødvendig. I den grad restriksjoner var nødvendig for å ivareta hensyn til miljø og fiskeforvaltning, så måtte det kunne reguleres på andre måter – og ikke gjennom en forskjellsbehandling av folk bosatt i og utenfor Norge. Og uansett var det konkrete avslaget uforholdsmessig ettersom fjellområdet var så stort at fiske i det omfanget han planla ikke ville ha noen nevneverdig negative virkninger.

Fjellstyret på sin side viste til at bosettingskravet i § 28 første ledd ikke kunne være en restriksjon, siden det var adgang etter tredje ledd til å gi tillatelse også til andre. Uansett var det i hvert fall ikke diskriminerende, siden det ikke skiller på grunnlag av nasjonalitet. Fjellstyret kunne heller ikke se at saken hadde noe grensekryssende element, siden det kun hadde avslått en søknad fra en av bygdas egne sønner. Under enhver omstendighet var avslaget begrunnet i legitime allmenne hensyn, og egnet og nødvendig for å oppnå disse. Sondringen i Fjellova § 28 mellom personer bosatt innenfor og utenfor Norge var et egnet og nødvendig kriterium for å ivareta miljøhensyn og hensynet til kontroll med fiskebestanden i fjellet. I miljøsaker som dette måtte lokale myndigheter dessuten ha et vidt handlingsrom innenfor rammene av EØS-avtalen til selv å avgjøre hva som var nødvendig, og herunder også til å være føre var.

 

Drøft de EØS-rettslige spørsmål oppgaven reiser. Oppgaven besvares ut fra de generelle reglene om fri flyt av tjenester i EØS-avtalens hoveddel.

 

Vedlegg

 

Fjellova av 6.6.1975 § 28 (utdrag – første og tredje ledd)

§ 28. I statsallmenning skal dei som siste året har vore og framleis er fast busette i Norge ha rett til under like vilkår å oppnå høve til å drive fiske med krok utan fastståande redskap, likevel ikkje fiske med oter.

[…]

Fjellstyret kan gje også utlendingar – som ikkje fyller kravet til busetnad etter første stykket – løyve til å drive slikt fiske som nemnt i første stykket.

 

Våren 2011

Peder Ås driver Lillevik Skifer, en av flere små skiferbedrifter i Lillevik. Både Lillevik Skifer og enkelte av de andre skiferbedriftene i Lillevik har de siste årene hatt problemer med å rekruttere arbeidskraft. Ungdommen vil ha utdanning, mindre slitsomme og bedre betalte jobber. Peder Ås, som driver skiferbrudd med stort innslag av manuell arbeidskraft har særlig fått merke dette. Gleden hans var derfor stor da fire staute islendinger søkte de stillingene han hadde lyst ledige i lokalavisen, og de ble straks ansatt. De fire islendingene bosatte seg ikke i Lillevik.

Etter dette produserte Lillevik Skifer skifer som aldri før, tok markedsandeler og fikk ry på seg som en leverandør av kvalitetsskifer.

Dette merket Maskinskifer AS, som også drev skifervirksomhet i Lillevik. Maskinskifer drev, som det ligger i navnet, mer maskinelt preget virksomhet. Direktøren for Maskinskifer, Lars Holm, tok kontakt med Peder Ås og gjorde ham oppmerksom på at konsesjonsvikårene for skifervirksomhetene i Lillevik krevde at man benyttet lokal arbeidskraft. Peder Ås var ikke uenig i at konsesjonsvilkårene lød som Lars Holm sa, men mente at de umulig kunne gjøres gjeldende i dag, etter at Norge var blitt part i EØS-avtalen. Særlig viste han til EØS-avtalen art. 28 og EØS-loven § 1. Lars Holm repliserte til dette at Peder Ås alltid hadde lest for mye, men også for lite.  - Artikkel 28, sa han, har ikke betydning for konsesjonsvilkår, bare for lover og forskrifter.

Listetopp på Bygdelisten i Lillevik, Marte Kirkerud, engasjerte seg sterkt i saken, og fremhevet at konsesjonsbetingelsene var begrunnet i hensynet til å opprette bosetningen. -Vi har alle, sa hun, et ansvar for at bosetningen opprettholdes og det er lys i vinduene. Dersom det er slik at konsesjonsvilkårene ikke kan gjøres gjeldende, bør derfor næringen avtale seg i mellom at de bare skal benytte lokal arbeidskraft.

  1. Drøft og avgjør om konsesjonsvilkåret om bruk av lokal arbeidskraft er i strid med EØS-avtalen art. 28.
  2. Drøft og avgjør om næringen i kommunen uhindret av EØS-avtalen art. 28 kan avtale seg i mellom bare å bruke lokal arbeidskraft.

Både a) og b) skal besvares.

 

II

En viktig målsetting med EØS-avtalen er å sikre lik forståelse av bestemmelser som både gjelder i EU og i EØS. Gi en oversikt over hvordan dette formålet er søkt realisert.

 

Både I og II skal besvares. Del I teller ca. 2/3, mens del II teller ca. 1/3.

 

Eksamensoppgave, Euro 2100

 

Lov om merking av forbruksvarer m.v. 18. desember 1981 nr. 90  § 3 bokstav d, gir hjemmel til påby opprinnelsesmerking av varer.

 

Etter press fra norske souvenirprodusenter vurderer nå departementet å benytte denne adgangen og påby opprinnelsesmerking av typiske souvenirprodukter.

 

Begrunnelsen for påbudet er dels å verne norske produsenter mot konkurranse fra utenlandske souvenirprodusenter, og dels ønsket om å profilere Norge som et turistland der man ikke blir lurt. Et påbud om opprinnelsesmerking er derfor tenkt begrunnet i forbrukerhensyn; kjøperne skal gis mulighet til å konstatere om den varen de er i ferd med å anskaffe som et minne fra norgesbesøket også er produsert i Norge.

 

  1. Drøft og avgjør om EØS-avtalen tillater et slikt påbud om opprinnelsesmerking
  2. Drøft alternativer til opprinnelsesmerking som kan ivareta samme hensyn.

 

 

Uavhengig av spørsmålet om det skal innføres et påbud om opprinnelsesmerking, iverksettes en storstilet annonsekampanje i regi av det offentlige organet Innovasjon Norge. Kampanjen er rettet inn mot turister. Gjennom annonser, brosjyrer og på annen måte bombarderes publikum med variasjoner over temaet «Ekte minner varer lengst». Siktemålet med kampanjen er å oppfordre turistene til å sjekke opprinnelsen til de varene de kjøper. Særlig én annonse ble lagt merke til. Den viser et bilde av en ikke alt for lykkelig turist, som sier: «I travelled from Portugal to the North Cape, and back. Apparently, so did the souvenirs I bought».

 

 

  1. Drøft og avgjør om EØS-avtalen tillater kampanjen.

 

 

 

Alle spørsmål skal besvares

Eksamensoppgave, Euro 2101 vår 2010

Eksamenstid: 4 – fire – timer

Oppgave I. (Antatt tidsbruk 3 – tre – timer) 

Den islandske tobakksprodusenten ”Katlarøykur” produserer blant annet sigaretter. Bedriften hadde lenge arbeidet med å utvikle en ny sigarett, som ikke bare hadde særlig lavt innhold av tjære og andre farlige stoffer, men også brant renere og avga mindre aske enn vanlige sigaretter. Den nye sigaretten  var klar for lansering da vulkanen Eyafjelljøkull fikk utbrudd.

Katlarøykur ville utnytte oppmerksomheten om vulkanutbruddet. Sigaretten fikk derfor navnet ”Jøkull”, og ble pakket i pakker som ga assosiasjoner til vulkaner og askeskyer. I land der tobakksreklame var tillatt, ble det spilt på vulkanutbruddet og motsetningen til den ”rene” røyken jøkullsigaretten avgir. I land der tobakksreklame ikke var tillatt, satset man på at den spesielle utformingen av tobakkspakkene skulle fange sigarettkjøpernes oppmerksomhet.

Skuffelsen var stor i Katlarøykur da man oppdaget at det ikke var adgang til å ha sigaretter eller andre røykevarer synlig i norske butikker. Den aktuelle lovbestemmelsen, Tobakkskadeloven § 5, lyder slik:

§ 5. Forbud mot synlig oppstilling av tobakksvarer og røykeutstyr

       Synlig oppstilling av tobakksvarer og røykeutstyr på utsalgssteder er forbudt. Tilsvarende gjelder for imitasjoner av slike varer og for automatkort som gir kunden adgang til å hente ut tobakksvarer eller røykeutstyr fra automat.

       Forbudet i første ledd gjelder ikke for spesialforretninger for tobakk.

       Det kan på utsalgssteder gis nøytrale opplysninger om pris, og om hvilke tobakksvarer som selges på stedet. Tilsvarende gjelder for røykeutstyr.

 

Katlarøykur bestemte seg for å utfordre forbudet, og inngikk avtale med butikkjeden ”Det du trenger (DDT)” om at jøkullsigaretten skulle gis en godt synlig plass i hyllene. Pressen dekket oppstillingen, og Helsedirektoratet påla sigarettene fjernet. DDT motsatte seg dette. DDT hevdet at oppstillingsforbudet gjorde det umulig å introdusere nye – og mindre skadelige – sigaretter, særlig for utenlandske produsenter. DDT gjorde også gjeldende at oppstillingsforbudet ikke har noen forbruksdempende effekt, slik at helsehensyn ikke kunne begrunne det. Endelig gjorde DDT gjeldende at det ikke ga mening at spesialforretninger for tobakk ikke var omfattet av forbudet, og at dette viste hvor hult oppstillingsforbudet var. Forbudet måtte derfor være i strid med EØS-avtalens regler om fri varebevegelser. Helsedirektoratet sto på sitt.

Drøft og avgjør om forbudet mot synlig oppstilling av tobakksvarer rammes av EØS-avtalens regler om frie varebevegelser.

 

Oppgave II. (Antatt tidsbruk 1 – én – time)

Hvordan inntas nye EU-rettsakter i EØS-avtalen, og hvilken mulighet har EFTA-statene til å motsette seg dette?

Begge oppgaver skal besvares.

Finn Arnesen

 

Eksamensoppgave 2009

I Sosialistisk Venstrepartis arbeidsprogram for perioden 2009-2013 finner vi følgende:

.

«SV vil arbeide for et forbud mot salg av nye biler som utelukkende kan gå på fossilt drivstoff senest fra 2015.»

 

Hvilke EØS-rettslige spørsmål reiser et slikt forbud, og hvordan løses de?

 

  1. Drøft og avgjør om et slikt forbud vil være i strid med bestemmelser i EØS-avtalens hoveddel.

  2. Forutsett (eventuelt) at forbudet rammes av EØS-avtalen slik den nå lyder. Redegjør for mulighetene til å påvirke EØS-avtalens innhold slik at et slikt forbud kan innføres.

    Eksamensoppgave EURO 2100, utsatt prøve 2008

    Storeby er en by i Norge der det inntil for ti-femten år siden var et yrende handelsliv, med en rekke butikker av varierende størrelse. I de senere årene har dette preget blitt mindre, og en sentral årsak er fremveksten av store kjøpesentre utenfor byen. Når forretningene forsvinner fra byen, medfører dette dels at bymiljøet blir et annet, og dels at belastningen på veiene blir større. Der folk tidligere kunne benytte offentlige kommunikasjonsmidler når de skulle foreta sine daglige innkjøp, og også foreta innkjøpene umiddelbart etter arbeidstid, er de nå henvist til benytte egen bil og å kjøre lengre strekninger for å få tak i det de trenger. Nedleggingen av butikker i bykjernen har også konsekvenser for bymiljøet som blir oppfattet som uheldige; antallet skjenkesteder økte, lokaler står tomme og tonen i bymiljøet er en annen.

     

    Som et tiltak for å reversere denne utviklingen, foreslår en aksjonsgruppe som kaller seg «Nytt liv i byen» at det ikke lenger skal gis tillatelse til anleggelse av kjøpesentre utenfor bykjernen, og at de sentrene som allerede ligger utenfor bykjernen, ikke skal ha adgang til å holde åpent lengre enn til kl. 1530. Etter Aksjonsgruppens oppfatning vil dette dels lede til at det ikke blir opprettet nye kjøpesentre, og dels til at de som er etablert mister en vesentlig del av kundegrunnlaget, og derfor må avvikle. Resultatet blir da, tenker Aksjonsgruppen, ny oppblomstring av forretninger i bykjernen. Kjøpesenterforeningen protesterer mot forslaget og hevder at det i tillegg til å være uheldig, også er i strid med EØS-avtalens regler om frie varebevegelser

     

     Du er saksbehandler i Storeby kommune, og blir bedt om å vurdere forholdet mellom forslaget fra Aksjonsgruppen og EØS-avtalens regler. I denne vurderingen skal du også forklare det EØS-rettslige grunnlaget for Kjøpesenterforeningens synspunkter.

    Drøft følgende påstand: EØS-avtalen er en husmannskontrakt.

     

    Både 1 og 2 skal besvares

    Finn Arnesen

Eksamensoppgave EURO 2100, 27. mai 2008

Det ble utlyst konsesjonsområder for lakseoppdrett i den norske kommunen Lillevik. Det britiske oppdrettselskapet Big Fish Ltd deltok i konkurransen om konsesjonene, men uten suksess. Ved henvendelse til konsesjonsmyndighetene fikk selskapet opplyst at grunnen til at det ikke nådde opp, var at selskapets lokale tilknytning var for dårlig. Lokal tilknytning ble nemlig vurdert som viktig for å opprettholde bosetning og næringsliv i denne delen av Norge. Big Fish Ltd mente at dette umulig kunne være i tråd med reglene i EØS-avtalens hoveddel. Drøft og avgjør om EØS-avtalens hoveddel er til hinder for at lokal tilknytning tillegges betydning ved vurderingen av konsesjonssøknadene. Legg til grunn at reglene er anvendelige på saksfeltet.

Lillefisk AS, som holdt til i Lillevik, hadde derimot fått konsesjon. Til denne konsesjonen var det knyttet vilkår om bruk av økologisk fôr. Begrunnelsen for pålegget var miljøhensyn. Den eneste leverandøren av slikt fôr var det norske selskapet Økofôr AS. Dette selskapet var truet av innskrenkninger, men leveransene til Lillefisk vil redde virksomheten. Bruk av økologisk fôr er langt mer kostnadskrevende enn bruk av annet fôr, og Lillefisk ønsker derfor å angripe pålegget. Drøft og avgjør om pålegget rammes av reglene om frie varebevegelser. Drøft deretter om pålegget kan ses som en ulovlig statsstøtte til Økofôr. Legg til grunn at reglene er anvendelige på saksfeltet.

Redegjør deretter kort for hvilke muligheter Lillefisk har til å få prøvet om vilkåret er forenlig med EØS-retten, og hvordan en slik rettslig prøving prosessuelt vil kunne foregå..

Drøft følgende påstand: Reglene i EØS-avtalens hoveddel om fri bevegelighet for tjenester og reglene om fri bevegelighet for varer har i det alt vesentlige samme innhold. Illustrer med eksempler fra rettspraksis.

 

 

Både 1 og 2 skal besvares

 

 

Finn Arnesen

Eksamensoppgave, EURO 2100, V 2007

 

I

Redegjør for grunnlaget for og innholdet i den såkalte «vetoretten», og virkningene av at den benyttes.

 

II

Peder Ås eide og drev storkiosken «Pederbua» i Lillevik. Vareutvalget dekket det meste, bortsett fra video- og dvd-filmer for kjøp og utleie, og var preget av Peder Ås’ forkjærlighet for europeiske varer. Etter noen gode år hadde omsetningen gått ned, samtidig som Ås registrerte økt etterspørsel etter video- og dvd-filmer. Ås søkte derfor Lillevik kommunestyre om tillatelse til å drive salg og utleie av video- og dvd-filmer, jf. lov 21/1987 om film og videogram § 2 (filmloven).

 

Kommunestyret fattet følgende vedtak:


«Søknaden fra Peder Ås om tillatelse til å drive salg og utleie av video- og dvd-filmer innvilges. Tillatelsen gjelder salg og utleie av video- og dvder som gjengir filmer som er vist på norske kinoer, og som er gitt bedre enn terningkast 4 eller tilsvarende i samtlige landsdekkende aviser de er anmeldt».
 

Ås var glad søknaden ble innvilget, men ikke så glad for at tillatelsen bare gjaldt «salg og utleie av video- og dvder som gjengir filmer som er vist på norske kinoer, og som er gitt bedre enn terningkast 4 eller tilsvarende i samtlige landsdekkende aviser de er anmeldt». Han gjorde derfor gjeldende at begrensningen har samme virkning som en kvantitativ importrestriksjon, og slike er forbudt etter EØS-avtalen art. 11. Kommunen tilbakeviste dette, og henviste til at vilkåret verken hindret varer i å komme inn på det norske markedet, eller rammet omsetningen av importerte varer spesielt hardt. Under enhver omstendighet, hevdet kommunen, var vilkåret nødvendig for å ivareta brede kulturelle hensyn.

 

Drøft og avgjør om begrensningen er forenlig med EØS-avtalen.

 

Både I og II skal besvares.

 

 

 

 

Finn Arnesen

Eksamensoppgave 2006

Eksamensoppgave, Euro 2100

 

Lov om merking av forbruksvarer m.v. 18. desember 1981 nr. 90  § 3 bokstav d, gir hjemmel til påby opprinnelsesmerking av varer.

 

Etter press fra norske souvenirprodusenter vurderer nå departementet å benytte denne adgangen og påby opprinnelsesmerking av typiske souvenirprodukter.

 

Begrunnelsen for påbudet er dels å verne norske produsenter mot konkurranse fra utenlandske souvenirprodusenter, og dels ønsket om å profilere Norge som et turistland der man ikke blir lurt. Et påbud om opprinnelsesmerking er derfor tenkt begrunnet i forbrukerhensyn; kjøperne skal gis mulighet til å konstatere om den varen de er i ferd med å anskaffe som et minne fra norgesbesøket også er produsert i Norge.

 

  1. Drøft og avgjør om EØS-avtalen tillater et slikt påbud om opprinnelsesmerking

  2. Drøft alternativer til opprinnelsesmerking som kan ivareta samme hensyn.

     

     

    Uavhengig av spørsmålet om det skal innføres et påbud om opprinnelsesmerking, iverksettes en storstilet annonsekampanje i regi av det offentlige organet Innovasjon Norge. Kampanjen er rettet inn mot turister. Gjennom annonser, brosjyrer og på annen måte bombarderes publikum med variasjoner over temaet «Ekte minner varer lengst». Siktemålet med kampanjen er å oppfordre turistene til å sjekke opprinnelsen til de varene de kjøper. Særlig én annonse ble lagt merke til. Den viser et bilde av en ikke alt for lykkelig turist, som sier: «I travelled from Portugal to the North Cape, and back. Apparently, so did the souvenirs I bought».

     

     

  3. Drøft og avgjør om EØS-avtalen tillater kampanjen.

     

     

     

    Alle spørsmål skal besvares

Publisert 29. juni 2011 14:12 - Sist endret 7. mai 2019 13:58