EKSAMENSOPPGAVE JUR3000 – 3. AVDELING HØSTEN 2009 DAG 1

Dag 1 Leopoldus Ås døde høsten 2008. Han var ungkar og barnløs. Hans arving var nevøen ambassadør Peder Ås. Han hadde jevnlig telefonisk kontakt med sin onkel, som med årene utviklet eksentriske trekk, særlig en overdreven sparsommelighet. De møttes nokså sjelden, gjerne da i Det norske selskap.

Boet bestod bl.a. av en større, nesten 100 år gammel murvilla og diverse kunstgjenstander. Peder Ås var verken interessert i villaen, som var altfor stor og tungvindt, eller de fleste av kunstgjenstandene. De var ikke i hans smak, og han hadde uansett ikke plass. Det eneste han brydde seg om var et stort praktfullt kvinneportrett som hadde etiketten Rubens under, og skulle forestille kunstnerens siste hustru.

Salget av villaen ble overlatt til megler. Peder Ås visste ikke mye om huset, annet enn at onkelen hadde spart på vedlikeholdet i hvert fall de siste tredve årene. Det var en imponerende bygning med en flott have på nærmere 3 mål med et gjerde rundt. Eiendommen skulle selges ”as is”. Etter en del budgivning gikk huset for NOK 30 millioner til den argentinske stat, representert ved norsk advokat, som ikke var bygningskyndig. Bygningen skulle brukes som residens for ambassadøren. Ambassaden skulle nyetableres. Kort etter overtagelsen sluttet kloakken å fungere; det viste seg at de gamle sementrørene til kloakken som lå i haven, var i full oppløsning. Verre var at det ble oppdaget ekte hussopp i kjelleren til villaen. Kjøperen krevde prisavslag beregnet til utbedringskostnadene; for kloakken NOK 300.000 og for soppskadene NOK 2,7 millioner. Til dette innvendte Peder at det var kjøpt et gammelt hus med betydelig akkumulert vedlikeholdsbehov som var synlig for alle. Hussoppen hadde han aldri hørt om; onkelen hadde enkelte ganger klaget over mye vond lukt i kjelleren, men hadde motsatt seg at det skulle innkalles håndverkere, da Peder foreslo dette. Peder hadde selv vært engstelig for hva lukten kunne stamme fra.

Etter en tid ble det oppdaget at tomten slett ikke var så stor som man kunne få inntrykk av ut fra gjerdet. Nærmere 1 ½  mål tilhørte nemlig naboeiendommen. Forholdet var at Leopoldus Ås i alle år hadde hatt et forhold til naboens hustru, fru Magrethe Wachtmeister. Carl Wachtmeister, hennes mann, brydde seg mest om unge menn, men hustruen elsket ham over alt på jorden, og de hadde et harmonisk samliv. Det ble med årene en form for trekant mellom disse tre, der nok Leopoldus kom i siste rekke. Da Carl døde i 1990 var Magrethe utrøstelig, og orket ikke lenger å bebo den digre villaen hun hadde delt med mannen. Leopoldus og Magrethe ble enige om å slå isammen havene med et nytt gjerde, slik at Leopoldus eiendom tilsynelatende fikk en riktig park. Huset lot hun stå tomt, men fullt møblert. En sjelden gang hadde hun gamle venner på besøk. De to gamle satte usigelig pris på hverandre, og da Leopoldus døde, tok Magrethe sitt eget liv. Arvingene hennes oppdaget nokså raskt at kartet ikke stemte med terrenget; de kjente eiendommen slik den fremstod da Carl Wachtmeister ennå levde. Det var ingen tvil om at arvingene hadde rett i dette.

Overfor arvingene hevdet den argentinske stat å ha krav på hele tomtearealet slik det var forutsatt. De hadde ingen innsikt i den pikante familiesituasjonen. I fall dette ikke førte frem, ønsket den argentinske stat ikke å stå ved kjøpet med Peder Ås. Man hadde kjøpt et nedslitt hus med potensiale bl.a. i den store vakre haven. Når den ble halvert, var eiendommen ikke lenger egnet som residens, verken sikkerhetsmessig eller i representasjonsøyemed.

Arvingene gjorde videre gjeldende at det store Rubensportrettet i huset tilhørte Magrethe. Det hadde vært i Wachtmeisterfamiliens eie i over 200 år – resultat av et krigsrov. Peder Ås påberopte seg at han ikke kjente denne sammenhengen og at han som arving var i god tro; han hadde ikke engang en anelse om at onkelen hadde en gammelkjæreste boende hos seg. Onkelen hadde vært uhyre diskre om sitt private liv.

I boet var det også flere betydelige grafiske blad av Edvard Munch. Onkelen hadde rammet disse inn meget skjødesløst, og de hadde omfattende syreskader. Et av trykkene, ”Madonna”, var til og med klebet opp på en papplate. Peder Ås konfererte med en papirkonservator som ga uttrykk for at trykkene nærmest var tikkende bomber; syren kunne lett komme helt inn i motivet, særlig hvis bildene kom i sollys. Det eneste forsvarlige som konservatoren sa, var å prøve å ”skille trykk og papplate og for øvrig å nøytralisere syreskadene”. Peder ga ham oppdraget. Etter en tid kom det en svær regning til Peder, samtidig som han fikk beskjed om at resultatet var negativt; trykkene var fortsatt i bedrøvelig tilstand. Peder mente at han ikke trengte å betale for dette. Konservatoren fremholdt at han hadde brukt mye tid på arbeidet og regningen var basert på vanlig timebetaling, intet mer. Peder bestred verken timeprisen eller at det var medgått mye tid.

Peder var interessert i å selge trykkene, men regnet med at det var umulig i den tilstand de nå fremtrådte. Han kom i kontakt med en annen konservator som var kjent for å ”sminke” ødelagte trykk, slik at skavankene midlertidig ikke var synbare. Dette tok ganske kort tid. Peder henvendte seg deretter til en auksjonsforretning Lars Lure, som mottok bilder for salg på auksjon. Lars Lure tok trykkene med på neste auksjon. Lars unnlot imidlertid å opplyse noe om restaureringene, som Peder hadde fortalt ham om.

Marte Kirkerud hadde arvet en pen sum penger, og hun ville gjerne investere noe av arven. Da hun fikk nyss om auksjonen til Lars Lure, fattet hun med en gang interesse for Munchtrykkene. Hun skjønte at det var sentrale arbeider av den store kunstneren, og visste at disse i årevis hadde steget i verdi. På auksjonen kjøpte hun samtlige arbeider for i alt NOK 3 millioner. Marte var vel fornøyd med kjøpet, inntil hun en dag fikk besøk av Hans Tastad, som hadde betydelig kompetanse på denne type kunst. Etter å ha gransket trykkene nøye, sa han til Marte at hun hadde betalt en altfor høy pris, fordi bildene var sterkt syreskadet. Dette var midlertidig skjult, men syreskadene ville dukke opp igjen. Bildene burde ikke ha kostet mer enn NOK 300.000. Marte tok straks kontakt med Lars Lure og krevde å heve kjøpet. Lars Lure sa at tingene var kjøpt på auksjon i den tilstand –”as is” - de forefant seg, og at det var opp til Marte å vurdere hva hun var villig til å betale. Det hadde vært mange interessenter til bildene, noe resultatet tydeliggjorde. For det tilfelle at krav mot Lars Lure ikke førte frem, krevde Marte erstatning av Peder Ås.

I avtalen med Peder Ås hadde Lars Lure inntatt en klausul om at selger skulle motta maksimum NOK 250.000 uavhengig av auksjonsresultatet og at auksjonsforretningen ikke hadde returrett i tilfelle salg ikke kom i stand. Ettersom Peder Ås hadde bedømt bildene som svært forringet, hadde han ikke brydd seg noe om dette. Summen kunne være grei nok for bilder i en slik dårlig tilstand. Peder Ås fikk imidlertid sjokk da han ble kjent med at Lars Lure hadde solgt trykkene for NOK 3 millioner. Han krevde da 80 % av salgssummen som reflekterte den ordinære sats i de fleste auksjonsforretninger. Lars Lure hevdet imidlertid at dette var hans måte å drive kunsthandelen på. Andre firmaer solgte i kommisjon med full returrett, mens Lars Lure tok på seg en betydelig risiko for å brenne inne med bilder. Det fantes ingen offentligrettslige reguleringer som hindret Lars Lure å drive en slik auksjonsforretning. Peder Ås hadde oppnådd en god pris og burde være vel fornøyd.

Peder Ås var rimelig utslitt etter alle kalamitetene i boet etter onkel Leopoldus, og syntes han trengte en liten ferie. Han reiste til Lillevik Hotell, som han kjente fra tidligere opphold. Under oppholdet der ble han frastjålet et kostbart armbåndsur av en av betjeningen. Vedkommende, som hadde til oppgave å rydde værelsene, stakk bare av etter å ha gjort tyveriet. Peder ÅS mente at Lillevik Hotell var ansvarlig. Lillevik Hotell bestred at det kunne ha ansvar for slike helt ekstraordinære handlinger.

Drøft og avgjør prinsipale og subsidiære rettsspørsmål.