Eksamensoppgave JUR3000- 3.avdeling våren 2007

Skoleeksamen

Del I.

Innkjøpssjef Peder Ås ved Lillevik lufthavn ringte 1. juli 2004 til selskapet Anleggsmaskiner for å be om et tilbud på en veihøveltilsats til bruk på deres Volvo L 120-hjullaster. Veihøveltilsatsen skulle brukes til skraping av snø, is og grus på flyoperative områder og veier i tilknytning til flyplassen. Peder Ås hadde på forhånd undersøkt internettsidene til Anleggsmaskiner. Han hadde der sett seg ut en veihøveltilsats av typen Flexigrader, produsert av selskapet Kito i Sverige. Administrerende direktør hos Anleggsmaskiner, Hans Tastad, sa til Peder at han var noe usikker på om en Flexigrader kunne benyttes på den aktuelle hjullasteren, men at han regnet med at det skulle gå greit. Anleggsmaskiner hadde ingen andre veihøveltilsatser som kunne dekke Lillevik lufthavns behov. Peder ba på denne bakgrunn om å få et tilbud på en Flexigrader. Et slikt tilbud ble gitt ved brev av 9. juli 2004 fra Anleggsmaskiner.

I samsvar med tilbudet bestilte Lillevik lufthavn 20. juli 2004 en veihøveltilsats av merket Flexigrader. Prisen var kr 700 000,-. Det fremgikk av avtalen at veihøveltilsatsen skulle benyttes til en Volvo L 120-hjullaster.

Veihøveltilsatsen ble levert Lillevik lufthavn i slutten av oktober 2004. Monteringen av tilsatsen ble utført av to av lufthavnens egne ansatte og bød ikke på problemer. Det viste seg imidlertid problematisk å bruke tilsatsen på en L 120-hjullaster. Tilsatsen ga ikke et akseptabelt resultat på arbeidet. Dessuten medførte den en sikkerhetsrisiko for føreren, dels fordi skjæret ikke var synlig fra førerhuset, dels fordi de hydraulisk opererte funksjonene hadde brå og vanskelig kontrollerbare bevegelser. Lillevik lufthavn tok disse forholdene opp med Anleggsmaskiner, som ikke selv hadde nødvendig teknisk kompetanse eller personellmessige ressurser til å forestå prøving og utbedring. Anleggsmaskiner koblet derfor inn Kito for testing og modifisering av utstyret. Kontakten deretter gikk direkte mellom Lillevik lufthavn og Kito. I hele 2005 var det mer eller mindre jevnlig kontakt mellom dem med sikte på å finne en løsning. Kito var ved flere anledninger på Lillevik lufthavn for å tilpasse veihøveltilsatsen til lufthavnens hjullaster.

Den 17. mars 2006 opplyste Kito i brev til Lillevik lufthavn at tilsatsen ikke var tiltenkt en L 120-hjullaster. Den var beregnet på mindre hjullastere av typen L 90 og L 70. Kito tilbød i samme brev å sende tilsatsen til Sverige for gratis test og ombygging for tilpasning til L 120-hjullaster. Det ble antydet at dette ville ta 5-6 uker. Lillevik lufthavn responderte i første omgang ikke på tilbudet, men saken ble internt behandlet i Lillevik lufthavn utover våren 2006. Anleggsmaskiner holdt seg ikke informert om sakens gang og kjente derfor ikke til om tilpasningsforsøkene fortsatte også våren 2006.

Lillevik lufthavn skrev 21. juli 2006 et brev til Anleggsmaskiner. I brevet ble det vist til at det var en klar forutsetning at veihøveltilsatsen skulle brukes på en L 120-hjullaster, og at Anleggsmaskiner var kjent med dette. Brevet ble avsluttet slik:

"I henhold til det ovenstående er det ønskelig fra Lillevik lufthavns side å annullere denne bestilling og tilbakeføre materiellet. Vennligst send Deres kommentarer snarest."

Advokat Ole Vold tilskrev Lillevik lufthavn den 11. august 2006 på vegne av Anleggsmaskiner. Han mente at Lillevik lufthavns brev av 21. juli måtte betraktes som en hevingserklæring. Han gjorde gjeldende at fristen for heving var oversittet, idet den begynte å løpe senest ved brevet fra Kito av 17. mars 2006.

I brev av 22. september 2006 til advokat Ole Vold bestred Lillevik lufthavn å ha fremsatt krav om heving. Man hadde kun ønsket å annullere bestillingen og tilbakeføre materiellet. Dessuten hadde man bedt om en kommentar fra Anleggsmaskiner til dette. Lillevik lufthavn ga nå uttrykk for at de fremdeles var interessert i å få levert en Flexigrader. De meddelte at de aksepterte tilbudet av 17. mars 2006 om å la Kito – innen seks uker og kostnadsfritt for Lillevik lufthavn – bygge om Flexigraderen slik at den passet for deres hjullaster. Anleggsmaskiner kontaktet etter dette Kito, som aksepterte å stå ved tilbudet. Tilsatsen ble uken etterpå sendt til Kitos anlegg i Sverige.

Den 5. januar 2007 ble Lillevik lufthavn og Kito enige om at det ikke var forsvarlig å fortsette utprøving av tilsatsen på en hjullaster av type L 120. I brev av 12. januar 2007 til Anleggsmaskiner fremmet Lillevik lufthavn krav om å heve kjøpet.

Anleggsmaskiner ved advokat Ole Vold avviste kravet. Advokat Vold gjorde for det første gjeldende at det ikke forelå en mangel, idet Lillevik lufthavn selv måtte bære risikoen for at veihøveltilsatsen ikke passet til deres hjullaster. Han viste til at Anleggsmaskiner hadde solgt denne typen tilsatser i en årrekke og at det aldri hadde vært noen problemer med dem. For det andre anførte Vold at kravet om heving var fremsatt for sent. Fristen begynte å løpe senest da Lillevik lufthavn mottok Kitos brev av 17. mars 2006. Han hevdet at Lillevik lufthavn da hadde tilstrekkelig kjennskap til mangelen. Videre kunne det ikke begynne å løpe noen ny frist bare fordi partene høsten 2006 fortsatte forsøkene på å modifisere tilsatsen til bruk for en L 120-hjullaster. Endelig viste Vold til at Anleggsmaskiners standpunkt om at hevingserklæringen var fremsatt for sent, sto klart uttrykt i brevet av 11.august 2006.

Lillevik lufthavn fastholdt kravet. Det ble vist til at det var en klar forutsetning at veihøveltilsatsen skulle brukes på L 120-hjullaster. Lillevik lufthavn tilbakeviste også påstanden om at hevingskravet var fremsatt for sent. Reklamasjonsfristen for heving begynte riktignok kanskje å løpe da de mottok brevet fra Kito av 17. mars 2006. Men Lillevik lufthavn hevdet nå at brevet av 21. juli 2006 til Anleggsmaskiner måtte anses som en hevingserklæring. Når de hevdet noe annet i september 2006, var det fordi de da mente det var nødvendig for å gi Anleggsmaskiner en oppfordring til å fortsette bestrebelsene med å få tilsatsen til å fungere.

Subsidiært – for det tilfelle at brevet av 21. juli 2006 likevel ikke kunne anses som en hevingserklæring – mente Lillevik lufthavn at de fortsatte tilpasningsforsøkene høsten 2006 førte til at fristen ble utskutt. Reklamasjonsinnsigelsen måtte under enhver omstendighet anses frafalt gjennom konkludent adferd høsten 2006. Atter subsidiært hevdet Lillevik Lufthavn at reklamasjonsfristen ikke startet før 5. januar 2007.

I brevet av 12. januar 2007 krevde Lillevik lufthavn også erstatning på 20 000 kroner for overtidsgodtgjørelse til verkslederen. Han hadde måttet arbeide mye overtid i forsøk på å få veihøveltilsatsen til å fungere som den skulle. Anleggsmaskiner ved advokat Vold erkjente at overtidsarbeidet hadde vært nødvendig og bestred ikke tapets omfang. Selskapet mente imidlertid at det ikke forelå ansvarsgrunnlag. Et eventuelt ansvar omfattet uansett ikke en slik tapspost.

Del II.

Foreningen Dyreomsorg har som formål å fremme dyrevelferd ved å finne best mulig egnede overtakere av bortkomne eller avleverte hunder, samt å bidra med råd og veiledning. De som skal overta en hund, må betale et administrasjonsgebyr på 100 kroner. Utover dette må de ikke betale noe, men de må gå tur med hunden minst fem ganger før overtagelsen, bl.a. for å avlaste foreningens medlemmer.

En lørdag i midten av mai 2005 tok Peder Ås og hans datter Petra turen fra Lillevik til Storeby for å besøke gården hvor Dyreomsorg holder til. Petra så med en gang en hund som hun likte, og hun ba om å få gå tur med den sammen med Peder.

Da de kom tilbake til gården, sa de at de kunne tenke seg å bli eiere av hunden. Representanten for Dyreomsorg informerte om at de ikke kunne gi fra seg hunden med en gang, men at det kunne bli aktuelt hvis Petra og Peder i tiden fremover kom og luftet hunden minst fem ganger. De måtte dessuten fylle ut et skjema med diverse spørsmål som skulle kartlegge deres egnethet. Hver lørdag i de påfølgende ukene dro far og datter til Storeby for å gå tur med tispen, som de hadde gitt navnet Madeleine.

Lørdag 17. juli 2005, på Petras 12-årsdag, dro Peder til Storeby for å overta Madeleine. Han spurte i den forbindelse om Dyreomsorg visste noe om Madeleines bakgrunn. Representanten fra Dyreomsorg sa at de i begynnelsen av april 2005 hadde funnet hunden drivende gatelangs i Storeby. De visste ikke om det var noen som hadde kvittet seg med hunden, eller om den var mistet. Hunden var ikke merket. På sine internettsider hadde Dyreomsorg straks lagt ut bilde av hunden under kategorien ”hittehunder”, slik at det skulle være enkelt for eieren å finne den. Tekst og bilde ble slettet umiddelbart etter at Peder hadde overtatt hunden.

Petra ble overlykkelig da hun fikk tidenes bursdagspresang. Hun lekte mye med Madeleine og gikk tur med henne hver morgen og ettermiddag. Sommeren 2006 fikk Madeleine to valper. Petra ville beholde begge valpene, men hennes foreldre mente at det ville bli for mye om hun skulle ha ansvar for valpene i tillegg til Madeleine. De ble enige med naboene, det barnløse ekteparet Olga og Elias Dal, om at de skulle overta valpene. Petra skulle imidlertid ha rett til å gå tur med valpene og leke med dem når hun ønsket det, og hun måtte passe på dem når ekteparet var i sin feriebolig i Spania. Videre skulle hun ha rett til å overta en av valpene vederlagsfritt ved Madeleines død.

Lørdag 28. april 2007 ble Peder Ås kontaktet av Finn Fuglesang, som bodde i et av tettstedene utenfor Storeby. Finn var svært glad for endelig å ha funnet sin hund etter å ha vært i kontakt med Dyreomsorg, som han nettopp hadde hørt om. Hunden, som han i sin tid hadde betalt 5000 kroner for, hadde stukket av senvinters 2005. Han hadde lenge lett etter den i nærmiljøet, men uten resultat. Finn sa at det var han som var rette eier av hunden og ba derfor om å få den tilbake med det samme. Peder nektet å gå med på dette og viste i den forbindelse til at han og Petra hadde vært i god tro. Finn mente imidlertid at det ikke var grunnlag for godtroerverv i et tilfelle som dette. Peder var uenig og mente at Finn ikke kunne kreve hunden tilbake nå.

Finn Fuglesang tok også kontakt med Olga og Elias Dal og gjorde gjeldende eiendomsrett til valpene. Han mente for det første at ekteparet aldri hadde fått noen eiendomsrett til tispens avkom og at han derfor hadde samme rett til valpene som til Madeleine. Ekteparet Dal hevdet prinsipalt at de hadde blitt eiere av valpene. De viste til at valpene måtte betraktes som selvstendige individer. Videre viste ekteparet til at de dro omsorg for valpene og også ellers opptrådte som hundeeiere flest. Finn mente derimot at Petras forhold til valpene medførte at eierrådigheten ikke hadde gått over på ekteparet. Dette måtte i alle fall gjelde for den av valpene som Petra hadde rett til å overta ved Madeleines død. Ekteparet Dal hevdet subsidiært at de hadde ervervet en begrenset rett til valpene. Finn mente for det annet at selv om ekteparet hadde fått en rett i forhold til Petra, kunne den i hvert fall ikke gjøres gjeldende overfor ham. Ekteparet var uenige i dette.

Drøft og ta stilling til de prinsipale og subsidiære rettsspørsmålene oppgaven reiser. Både del I og del II skal besvares.

Oslo 2. mai 2007.
     
Knut Kaasen
     Eksamensformann