Undervisningsmateriell - Side 2

For noen år siden slapp et forskerlag fra Japan og England en flokk soldatkrabber inn i en labyrint av smale ganger. For å få dem til å løpe, lot de en skygge gli over dem, formet som en rovfugl. Krabbene stormet av gårde.

Gangene var lagt slik at to flokker kunne møtes i et kryss. Når det skjedde, slo de seg sammen og fortsatte i en ny retning. Der gangene kom ut, satt forskerne og noterte én ting: kom det krabber ut her, eller gjorde det ikke det?

De hadde bygget en logisk port. Av krabber.

Velkommen til forelesningen om kapittel 5 i IN1020! Nå skal vi finne ut hva krabbene egentlig gjorde, og hvorfor prosessoren i mobilen din gjør akkurat det samme, bare noen milliarder ganger i sekundet.

I to forelesninger har du sittet i rommet med hundre postkasser. Du har sett på telleren, gått bort til riktig postkasse og gjort det lappen ba deg om. Kapittel 3 slutter med en påstand som er lett å lese forbi: kontoristen var aldri der.

Det sitter ingen i maskinen din. Stolen er tom, og likevel klikker telleren fram, milliarder av ganger i sekundet.

Velkommen til forelesningen om kapittel 4 i IN1020! På fredag åpner vi rommet og ser hva som står der du satt.

Fredagen sluttet med seks tall på skjermen og én beskjed: se på dem før onsdag.

901 399 901 199 902 000

Kjenner du nå at du ikke aner hva de betyr, er alt som det skal være. Det har gått fem dager, og maskinkode er ikke laget for å huskes. Den er laget for å utføres. Jeg kan den ikke utenat jeg heller, og jeg har skrevet forelesningen.

Den glemselen er faktisk inngangen til onsdagen. For det finnes en måte å skrive akkurat det samme programmet på som du kan lese med en gang, uten å pugge et eneste tall. Den bruker vi de første minuttene på, og så blir alt som kommer etterpå mye lettere.

Se for deg et lite rom. Langs den ene veggen henger hundre postkasser, pent nummerert fra 00 til 99. I hver av dem ligger det en lapp med et tresifret tall. På bordet står en kalkulator og en liten teller som viser to sifre. Ved døra er det én kurv der det kommer inn lapper, og én der du legger dem ut igjen. Det er alt som finnes i rommet, og det er alt du trenger.

Jobben din er rolig og helt forutsigbar. Du ser på telleren, går bort til postkassen med det nummeret, klikker telleren ett hakk fram, og gjør det tallet på lappen ber deg om. Så begynner du forfra.

Du aner ikke hva du regner på, og du kommer aldri til å få vite det heller. Det viser seg å være hele poenget.

Velkommen til tredje forelesning i maskinvaredelen av IN1020! På fredag skal vi tilbringe to timer i dette rommet, for rommet er en datamaskin — og du er prosessoren. 🦾