Oppgaveteksten lød som følger:
Du skal besvare én (1) av de følgende tre (3) essayoppgavene.
- Gjør kort rede for grunntrekkene i Rawls’ teori om rettferdighet. Presenter deretter hovedpunktene i Cohens kritikk av Rawls (dvs kritikken av insentivargumentet for forskjellsprinsippet). Hvor overbevisende synes du denne kritikken er? Begrunn svaret.
- Hva er luck egalitarianism (flakslikhet)? Gjør rede for noen sentrale kritiske innvendinger til dette prinsippet. Hvor overbevisende synes du denne kritikken er? Begrunn svaret.
- Gjør rede for prioritetsprinsippet. Gjør rede for noen sentrale kritiske innvendinger til dette prinsippet. Hvor overbevisende synes du denne kritikken er? Begrunn svaret.
Ad 1: Her kan redegjørelsen for Rawls’ teori være ganske knapp, så lenge de viktigste trekkene er med. Det er naturlig å ha med at Rawls antar at det er samfunnets grunnstruktur som bør være rettferdig (snarere enn interaksjoner mellom individer), at han mener at rettferdighetsprinsipper kan finnes som utfallet av en rimelig prosedyre, at denne prosedyren omfatter en hypotetisk utgangsposisjon hvor individer velger prinsipper under et slør av uvitenhet, i lys av maximinprinsippet for beslutning under usikkerhet. Videre kan det forventes at studentene har kjennskap til de to prinsippene og de to prioritetsreglene. Det er særlig sentralt at de kan redegjøre for forskjellsprinsippet med en viss presisjon, siden det er sentralt i neste del av oppgaven. Delen om Rawls kan være mer eller mindre omfattende, og mer eller mindre detaljert, uten at det i seg selv bør påvirke karakteren i veldig stor grad. Det viktigste er som sagt at de viktigste elementene er med, og at de behandles noenlunde presist.
Cohens kritikk av Rawls er i utgangspunktet en kritikk av insentivargumentet for forskjellsprinsippet. Dette argumentet tilsier at vi bør gi de talentfulle/produktive mer lønn, for at de skal bli motivert for å jobbe hardere, slik at totalproduktet blir større, og de dårligst stilte kan få det bedre i absolutt forstand enn de ville hatt det dersom de talentfulle/produktive ikke hadde fått mer i lønn. Cohen hevder at argumenter for rettferdighetsprinsipper (og andre typer av argumenter som har betydning for samfunnsmedlemmene bør bestå det han kaller den ‘mellommenneskelige testen.’). Denne testen går ut på at sjekke om et arguments overbevisningskraft varierer med hvem som fremsier det. Dersom en slik variasjon forekommer, er neste skritt å sjekke hvorvidt denne variasjonen er moralsk akseptabel. I denne sammenhengen er Cohen særlig opptatt av argumenter som er slik at den om fremsier det selv sørger for at et av premissene er sanne. En del studenter vil kanskje nevne kidnapperargumentet som illustrasjon.
Cohen hevder at de dårligst stilte eller nøytrale tredjeparter, kan fremsi insentivargumentet uten at det virker suspekt. De kan si at de talentfulle bør få høyere lønn, dersom dette motiverer dem til å bli mer produktive, og dersom dette i sin tur fører til at kaken blir større og de dårligst stilte får det bedre i absolutt forstand. Det stiller seg annerledes dersom en av de rike/produktive selv fremsier argumentet. Da blir det klart at det er de selv som gjør ett av premissene sanne, nemlig premisset om at de ikke kan jobbe hardere med mindre de får mer i lønn. Cohen spør videre om de produktive/talentfulle har en rimelig grunn til å gjøre dette premisset sant. Cohen vurderer forskjellige svar på dette, og finner at en slik grunn ikke forekommer.
Studentene bør kjenne til grunnstrukturen i Cohens kritikk, og mer utførlige, presise og detaljerte oppgaver bør premieres. I drøftingsdelen bør selvstendighet og argumentasjonens kvalitet vektlegges.
Ad 2) Luck egalitarianism (LE) eller flakslikhet er en teori om rettferdighet som ofte oppsummeres slik: Det er galt eller urettferdig at noen har mindre enn andre av grunner de selv ikke har kontroll over. Studentene bør ha en klar forståelse av prinsippets kjerne. Det kan tenkes at noen nevner at dette prinsippet er et forsøk på å kombinere likhet og ansvar. Noen vil også trekke fram skillet mellom ren flaks og valgflaks (brute luck og option luck). Atter andre vil nevne forskjellen mellom LE og sjanselikhet. Redegjørelsen for prinsippet kan i det store og hele gjøres på mange måter, og det bør være en viss takhøyde på dette punktet.
Det er flere sentrale innvendinger til LE. Anderson (og andre) fremsetter den innvendingen at LE er for hardhendt overfor mennesker som havner i vanskelige situasjoner som følge av egne valg, altså de med dårlig valgflaks. Uforsiktige trafikanter, gamblere og utøvere av risikosport kan være eksempler. I prinsippet bør til og med hardt skadde personer overlates til seg selv, dersom de selv er ansvarlige for situasjonen de har havnet i (selv om de fleste tilhengeren av flakslikhet vil henvise til andre prinsipper som vil sørge for disse hardt skadde personene). Anderson hevder videre at LE innebærer manglende respekt for ofre for dårlig ren flaks. Grunnen er at ikke alle typer ulikhet i ren flaks bør utjevnes, fordi det ville være krenkende å gjøre det. Eksempler er individer med et uheldig utseende eller lite sjarmerende personlighet. Noen vil kanskje også trekke inn Eyals kritikk, som går ut på at LE ikke skjelner mellom konsekvensene av moralsk gode (og tillatte) valg, og konsekvensene av moralsk tvilsomme valg. Noen vil kanskje også trekke inn Elford og Hurley, selv om deres bidrag kanskje er mer å anse som spesifiseringer enn kritikk. Det er uansett ikke noe problem. Et stort pluss til studenter som vurdere hvorvidt den mer generelle utjevning nedover-innvendingen rammer LE (i tillegg til det rene likhetsprinsippet). Det er ikke like heldig dersom studentene blander inn kritikk av sjanselikhetsprinsippet (særlig at dette tillater visse forskjeller i ren flaks).
Diskusjonen bør være selvstendig og relevant. Det er en styrke dersom studentene kommer med innvendinger til sitt eget syn (at de synes LE er overbevisende/ikke overbevisende). Drøftingen kan selvsagt gjennomføre på mange forskjellige måter.
Ad 3) Prioritetsprinsippet kan anta forskjellige former. På bakgrunn av forelesningene er det å forvente at studentene i hvert fall presenterer en utfallorientert variant av prinsippet, i tråd med Parfit, Holtug og Arneson. Dette prinsippet tilsier at det er moralsk viktigere å tilgodese individer jo dårligere de har det i absolutt forstand. Det er viktig å få fram at dette prinsippet har nær tilknytning til utilitarisme, og i noen versjoner rett og slett er en moralsk vektet versjon av denne teorien. Det er fint om også andre versjoner nevnes, for eksempel absolutt prioritet, som har helt andre implikasjoner enn Parfit/Holtug versjonen, idet det tillater massive tap av velferd for alle andre, dersom den dårligst stilte kan få det bare litt bedre. Det kan også tenkes at noen nevner at Arneson kombinerer prioritet og ansvar (luck prioritarianism).
På pensum har særlig to typer av kritikk vært diskutert. Den første (Otsuka/Vorhoove) hevder at prioritetsprinsippet er urimelig fordi det ikke ser relevant forskjell på individer og grupper. Mens man i valg på vegne av grupper ganske riktig på tilgodese de dårligst stilte (innenfor visse grenser), er det samme ikke tilfellet når det gjelder valg på vegne av at individ. Eksempelet er at man må velge en medisin på vegne av en person som snart vil rammes av sykdom A eller B. Det er 50% sannsynlighet for begge tilstander. Man kan imidlertid bare velge medisin mot en av tilstandene, og dersom man velger feil (medisin mot A, men personen rammes av b, eller omvendt), har medisinen ingen effekt. Tilstand A er mer alvorlig enn tilstand B. A gir et velferdstap på 50, mens B gir et velferdstap på 20. Begge medisiner, om de har effekt, har en velferdsgevinst på 20. Så dersom hun rammer av A og får rett medisin, blir det totale velferdstapet 30. Dersom hun rammes av B og får riktig medisin, blir det totale velferdstapet 0. Antagelsen er at pasienten er indifferent mellom de to medisinene, fordi (den forventede gevinsten er lik. Prioritetsprinsippet respekterer imidlertid ikke denne indifferensen, og vil velge medisin mot A, for å forhindre det verste utfallet. Det gjelder også dersom den forventede gevinsten av medisin mot A er mindre enn den forventede gevinsten av b. Konklusjonen er at prioritetsprinsippet ikke utviser tilstrekkelig respekt for individer. (Det gjør derimot likhetsprinsippet. Likhetsprinsippet anvendes på relasjoner mellom individer. Ett individ er ikke en relasjon, og likhetsprinsippet er kompatibelt med å maksimere nytten for enkeltindivider, samtidig som man tilgodeser de dårligst stilte i grupper.)
En annen viktig innvending er at prioritetsprinsippet tillater aggregering. Problemet er at noen ganger kan selv små gevinster til mange som har det bra, veie opp store tap for få som har det ille (transmitter room case). Noen studenter vil kanskje også nevne Parfits motbydelige konklusjon.
Diskusjonen bør være selvstendig og relevant. Det er en styrke dersom studentene kommer med innvendinger til sitt eget syn (at de synes prioritetsprinsippet er overbevisende/ikke overbevisende). Drøftingen kan selvsagt gjennomføre på mange forskjellige måter.