27.3.2007
Fører private skoler til økt sosial segregering?
Manuskript for artikkel i Norsk Pedagogisk Tidsskrift høsten 2007
Jon Lauglo
Motstanderne av private skoler er opptatt av risikoen for at private skoler vil føre til økt sosial segregering slik at de forskjeller som ellers finnes mellom skoler med hensyn til elevenes ”sosiale bakgrunn” blir forsterket. Fører private skoler til større forskjeller mellom skoler i deres rekruttering av elever fra ulike sosio-kulturelle lag i samfunnet? Denne studien oppsummerer funn fra forskning ved NIFU STEP utført for Utdanningsdirektoratet (Helland & Lauglo 2005, 2006) for å vurdere konsekvensene av Loven om frittstående skoler av 2003. Denne loven ble i 2004 også gjort gjeldende for videregående skoler.
Kolleger ved NTNU har i samme prosjekt belyst spørsmål om læringsresultater (Bonesrønning m.fl. 2005, Bonesrønning & Naper 2006). Konklusjonen fra deres arbeid er at friskoleelever har dårligere resultater på nasjonale prøver i lesing på 4. trinn og i matematikk på sjuende trinn, mens de gjør det bedre på 10. trinn i både matte og lesing. På allmennfaglig grunnkurs i videregående er den faglige fremgangen større blant friskolerelever enn blant elever i offentlige skoler. Det er særlig de kristne friskolene som utmerker seg ved noe bedre elevresultater. Disse funn er gjort etter omfattende statistisk kontroll for sosio-økonomisk familiebakgrunn”. Når det gjelder videregående opplæring (VGO) er det dessuten gjort etter kontroll for inntakspoeng fra grunnskolen.
Dette kapitlet om ”sosial segregering” gir først en oversikt over funn fra andre land og viser deretter resultater fra analyse av registerdata, om tilstanden i norsk skole før loven av 2003 kunne hatt noen effekt. Dette var opprinnelig ment å gi en ”grunnlinje” for analyse av tilstanden i senere år, når effekter av den liberalisering som loven la opp til, ville kunne blitt sporet. Men da iverksettingen av loven ble stoppet av den rød-grønne regjeringen, ble de planer som var lagt om oppfølging, avbrutt.
Både ”privatskole” og ”frittstående skole” blir brukt som betegnelser i dette kapitlet. Private skoler vil henvise til privateide skole som et generelt fenomen. Når det henvises spesielt til de norske private skolene som har fått offentlig tilskudd, vil betegnelser som ”frittstående skoler” eller ”friskoler” bli brukt.
Stor variasjon i private skolers rekruttering
Internasjonalt har det aldri vært noen jernlov om at privat drift må føre til sosialt privilegerte tilstander i en skole. Skjevheter i sosial seleksjon vil avhenge av den lokale kontekst og av betingelser for opptak av elever til slike skoler. Private tilbud kan framstå som attraktive når de tilgjengelige offentlig drevne skoler har fått ord på seg for å ha dårlig kvalitet. Men noen steder har ”privat” vært den eneste tilgjengelige mulighet. Andre steder søker elever seg til private skoler fordi de ikke har noen sjanse til å komme inn på offentlige tilbud som er knappe men kan være mer attraktive for dem. Ofte vil nok ”privat” bety ekstra utgifter for elevers familie. Men det er heller ikke alltid slik. I slummen i Nairobi har ”uformelle” private skoler til nylig har vært billigere for familier enn de offentlige tilbud, og disse skolene er fremdeles for mange familier de eneste som er tilgjengelige (Lauglo 2004).
Når offentlige tilbud mangler, har privat initiativ til å opprette en skole ofte vært tatt i håp om at det offentlige skulle interesseres i å ta over skolen når den først var opprettet. Det er ikke bare utdanningshistorien i en del utviklingsland, etter uavhengighet fra kolonistyre, som har vært preget av et slikt mønster. I Norge hadde de aller fleste offentlige realskoler og gymnas som eksisterte omkring 1950, en historisk opprinnelse som slike private initiativ. Det gjelder også deler av yrkesskolene. Mange private skoler var knyttet til periferiens ”motkulturer” som legmannskristendom og norskdom. For eksempel kom de fleste landsgymnas i gang ved privat initiativ. Den sterke rolle som private institusjoner fremdeles spiller i voksenutdanningen i de nordiske land er velkjent. Tveiten (2000, 1995) har beskrevet den mindre velkjente rolle som private institusjoner har spilt i fremveksten av norsk lærerutdanning og sykepleieutdanning. Mange private lærerskoler ble etter annen verdenskrig ”overtatt” av staten uten at dette var skoleeiernes håp og ønske.
En del nasjonale systemer har gitt statlig økonomisk støtte til private skoler for bl.a. å utvide familiers mulighet valg av skole. I andre land har de politiske myndigheter (som Norge i de senere tiår) gitt offentlig støtte men samtidig søkt å begrense den private sektors omfang, eller de har som USA (charter schools) gitt tilskudd som har utgjort en mye lavere andel av driftsomkostninger enn det som har vært tilfelle i Norge.
Hva har konsekvensene vært for sosial segregering av privat utdanning, og av politikk som generelt har fremmet frihet til ”valg av skole”, i andre land?
Middelklasseflukt til private skoler -- New Zealand, Chile og Frankrike
Offentlig debatt om private skoler er del av en bredere debatt om fordeler og ulemper ved en politikk som fremmer frihet til valg av skole. Siden 1989 har New Zealand gitt økt selvstyre for ”offentlige” skoler gjennom en langtidsavtale mellom stat og skole. Søking til skole er ikke lenger avhengig av ”skolekrets”. Skoler gis et grunnbeløp per elev med tillegg som beror på andelen elever fra familier av lav sosioøkonomisk status og fra etniske minoriteter. Skolene kan foreslå egne regler for opptak når søkingen overstiger deres kapasitet, men disse må godkjennes av staten. Det er påvist ”middelklasseflukt” fra de skolene som ligger i indre storbyområder der en stor andel av familier har lav inntekt og utdanning, og der mange familier tilhører etniske minoriteter (Fiske & Ladd 2000, Lauder et al. 1999). Når slik flukt fra utsatte skoler først var kommet i gang, har det i New Zealand vært vanskelig å stagge prosessen (Fiske & Ladd 2000). New Zealand har ikke innført nasjonale kunnskaps- eller ferdighetsprøver, og har derfor ikke grunnlag for å vurdere om fritt valg av skole har påvirket læringsresultatene.
Chile har siden 1980-tallet kombinert “fritt valg av skole” med statlige finansiering per elev, og har inkludert både kommunalt eide og privateide skoler under denne ordningen. Oppfølging har vist betydelig middelklasseflukt fra offentlige til private skoler. Studier av læringsresultater viser heller ingen forbedring etter at skoler på denne måten ble gjenstand for utvidet konkurranse (Schiefelbein & Schiefelbein 2001, Carnoy 1988).
I land med faste skolekretser (som i norsk grunnskole) vil familiers bostedspreferanser påvirkes av skolenes renommé. Faste skolekretser kan forsterke segregering etter bosted, noe som kan tappe nabolag med ”dårlige skoler” for familier som ville vært en ressurs for lokalsamfunnet. Et argument for private skoler er at de kan bidra til å dempe bostedsmessig segregering når ”ressurssterke” familier kan fortsette å bo i skolekretser hvor de har liten tillit til den offentlige skolen. Forskning om slike antagelser er imidlertid svært begrenset.
Frankrike har strenge regler om skolekretsgrenser for offentlige skoler. En studie av Broccolichi og van Zanten (2000) av skolegang i banlieus (forsteder) ved Paris som har høy konsentrasjon av innvandrerfamilier fra nordafrikanske land, har beskrevet hvordan familier bruker private skoler som ”exit” fra det offentlige system, og hvordan de også omgår skolekretsreglene ved å få sine barn offisielt registrert som bosatt i kretser mer preget av middelklassefamilier.
England
Enkelte studier av urbane områder i England finner sterkere sosial segregering mellom skoler som resultat av endring i utdanningspolitikken som gjorde det lettere for familier å velge offentlig skole uavhengig av bosted (Ball 2003, Gerwirtz et al. 1995). Som generell tendens er dette imidlertid forskningsmessig omstridt. Gorard et al. (2002) analyserte data fra et stort representativt utvalg av engelske secondary schools for de første 10 år etter innføringen av kvasi-markedsreformer (1989-1999), og fant kun én skole med ”falling rolls and increased social disadvantage” i denne perioden. De konkluderte at segregeringstendenser vil bli sterkere påvirket av demografi og av endring i fordelingen av ulike sosiale klasser i ulike strøk, enn av politikk om valg av skoler. (Se Gorard et al. 2003). Senere har Gorard og kolleger (Taylor et al., 2005) vist at områder med høy andel av skoler som selv kan bestemme sine egne opptaksregler, utviser noe sterkere sosial segregering enn andre områder.
De forente stater
I USA har katolske skoler, sammenlignet med offentlige skoler, gitt barn i arbeiderklassestrøk bedre muligheter for oppadstigende sosial mobilitet gjennom skolegang. Særlig etniske minoritetselever fra fattige familier oppnår i snitt bedre faglige læringsresultater ved å gjøre bruk at katolske skoler--etter kontroll for familienes sosioøkonomiske status og barnas tidligere faglige nivå (Coleman & Hoffer 1987). I USA er motstanden mot at offentlige tilskudd skal kunne gis til religiøst funderte private skoler, gjennom ”vouchers” som kan følge eleven uansett skole, dels fundert på det grunnlovsmessige skille mellom stat og religion, dels på frykt for at allerede svake offentlige skoler i fattige indre byområder skal ytterligere svekkes ved at elever går over i private skoler. Som i Storbritannia, er forskning om konsekvenser av ”valgfrihet” i USA et felt med omstridte funn og tolkninger. Multivariat logistisk regresjonsanalyse på store nasjonale data har imidlertid vist at svarte og ”hispanics” er sterkt underrepresentert i privat utdanning, at privat utdanning oftere benyttes av familier med høy inntekt, og at det er tendenser til ”flukt” av hvite og hispanics over til private skoler i offentlige skolekretser med høy andel av svarte elever (Fairlie & Resch 2002).
Mange delstater gir offentlige tilskudd til ”charter schools”—skoler som drives som private stiftelser etter regler gitt av delstaten. Den sosioøkonomiske rekrutteringen ved charter schools varierer med den sosiale sammensetning i områdene hvor skolene ligger, og den synes å bli påvirket av betingelsene for offentlig støtte som bl.a. setter tak for hvor mye skolepenger en skole kan ta. Hver skole har sitt eget styre og gis vanligvis tilskudd for fornybare 5-års perioder. I gjennomsnitt mottar slike skoler offentlig støtte per elev på et nivå som tilsvarer ca. 45 prosent av estimerte driftsomkostninger per elev i offentlige skoler—altså betydelig mindre enn i Norge hvor støtteregimet er ment å gi 85 %. I de fleste delstater som gir slik støtte tar tilskuddet dessuten utgangspunkt i kostnadsnivået i skoler på barnetrinnet. Da tilskuddsatsene således er relativt lave, må skolene dekke en betydelig andel av sine driftsutgifter gjennom skolepenger og frivillige bidrag fra elevenes familier, og skolene settes under press for å redusere utgiftene, ved f.eks. å ansette billigere lærere enn offentlige skoler vanligvis har.
I mange tilfeller er charter schools opprettet på steder hvor det er stor misnøye med offentlige skoler, ofte i fattige strøk i indre byområder med en høy andel minoritetsbefolkning. Hoxby (2003: 57-58) brukte nasjonale data fra 2000-01 for å sammenligne elevsammensetning ved charter schools med sammensetning ved deres ”nærmeste” offentlige skole. Det var stor variasjon mellom enkeltskoler, men hun konkluderte med at charter schools "are disproportionately drawing students who have suffered from discrimination, not undue preference, in the public schools” (svarte, hispanics, fattige).
Miron & Nelson (2002:122) analyserte data fra delstaten Michigan hvor det er mange charter schools. De fant at: “The data suggest a process by which white students are migrating to charter schools leaving an ever higher concentration of black students in district schools”. De viste også hvordan kommersielle EMOs (Education Management Organizations) fungerer som paraplyorganisasjoner og initiativtakere for en stigende andel av charter schools i USA, og særlig i Michigan. De mener at involveringen av EMOs kan friste skolene til å unngå opptak av barn som vil medføre ekstra utgifter for skolen. De finner også at elever som slutter i charter schools og drar tilbake til offentlige skoler “are often in need of special education services or have records of disciplinary problems” (p.122). Asher og Wamba (2005) har gjennomgått foreliggende informasjon i USA om slik uformell “bortvisning” fra charter schools og mener at slik praksis trolig er ganske utbredt.
Helhetsinntrykket er at tendenser til sosial segregering i charter schools ikke primært er forbundet med slike forhold som familiens sosiale klassetilhørighet, foreldrenes utdanning eller etnisitet/rase, men at en søker får lite velvillig behandling hvis skole tror eleven vil legge beslag på store ressurser eller kreve ekspertise som skolen ikke allerede har. Forskningslitteraturen synes ikke å tyde på at offentlige myndigheter i USA har viet dette problemet noen stor oppmerksomhet, eller at de har satt i verk tiltak for å redusere slik uformell ”bortstyring” fra charter schools av elever med særskilte behov.
I følge Scott (2005) har både tilhengere og motstandere av ”fritt skolevalg” i USA vært for kategoriske i sin argumentasjon. Hun mener at virkningen av ”fritt skolevalg” vil være sterkt kontekstavhengig. En skulle tro at de sider ved en ”kontekst” som kan være utslagsgivende vil inkludere insentiver og rammefaktorer i tilskuddsatser og regelverk for offentlig støtte til charter schools, særpreg ved de nabolag som betjenes av charter schools og kapasiteten til den instans som skal føre tilsyn med skolene.
Det er også velkjent i USA at familier i valg av bosted påvirkes sterkt av den lokale offentlige skolens renommé fordi kretsgrenser vanskelig kan krysses i de fleste skoledistrikter. Dette kan ha stor betydning for sosial og etnisk segregering i boligmarkedet da velrenommerte skoler skrur boligmarkedet opp. Sterke etniske eller klasseskiller i et samfunn kombinert med stramme skolekretsgrenser for offentlige skoler og svak tilgang til private skoler, kan antas å forsterke sosial segregering i boligmarkedet.
Sverige
Siden først på 1990-tallet har Sverige gradvis gitt familier utvidet frihet til valg av skole, dels ved offentlig støtte til private skoler og dels ved utvidet frihet i valg av offentlig skole. I grunnskolen mottar private skoler nå ca. 7 prosent av elevene.
En gjennomgang for Skolverket (2003:12) viste til surveys på utvalg av foreldre og skoleledere og konkluderte at selve interessen for bruk av valgfrihet er sosialt lagdelt: at det først og fremst er velutdannede foreldre i de større byområder som er interessert i utvidet frihet til valg av skole, enten dette gjelder private skoler eller kun valg mellom offentlige skoler. Rapporten viste også til lokalstudier av enkeltskoler og fant støtte for hypotesen om at valg av skole har medført økt segregering mellom skoler mht elevers etnisitet og skoleflinkhet. Det foreligger også analyser som viser at unge i private skoler oftere enn andre har foreldre med høyere utdanning og med høyere inntekt (Skolverket 2000). Arnman m.fl. (2005) gjennomgikk studier om utdanning og sosial likhet mer allment i svenske skoler, og viste til berørte parters synspunkter. De mente å ha grunnlag for konklusjon om at ”valgfrihet” tjener til å legitimere sosial segregering i skolen og at politikk som gir mer valg dermed kommer i motsetning til egalitære verdier.
En oppdatering (Skolverket 2005) viser at det er mer kunnskapsforbedring (“value added”) ved allmennfaglige studieretninger i private skoler enn i offentlige skoler, etter at man tar hensyn til de karakterer elever fikk i grunnskolen, men at dette ikke synes å gjelde for yrkesfaglige studieretninger.
Det norske støtteregimet
Under privatskoleloven av 1985, og tidligere under Lov om tilskudd til private skoler av 1970, var det i Norge strenge betingelser for at private skoler skulle få offentlig støtte. I tillegg til å møte betingelser som gjelder alle skoler (f.eks. opptak av elever, skolebygg), kunne private skoler få tilskudd til sin drift hvis de sto for et spesielt ”livssyn” eller hvis de drev en ”alternativ pedagogikk” som politiske myndigheter mente var av verdi også for den offentlige skolen. Dessuten kunne videregående skoler få støtte hvis de møtte et rent faglig behov som offentlige skoler ikke kunne møte. Slike såkalte ”parallelle” skoler hadde i 2004-2005 nesten 1/3 av alle elever i frittstående videregående skoler.
Det norske ”støtteregime” har samtidig vært preget av at tilskuddsnivået per elev var relativt høyt (ment å dekke 85 % av driftsutgifter), noe som var ment å gjøre det mulig å pålegge skolene et lav tak for de skolepenger som avkreves foreldre. Privatskoleloven bar således preg av regler som var ment å begrense private skolers til visse formål samtidig som man skulle forhindre at rekrutteringen til skolene skulle bli sosialt eksklusiv. Spørsmålet er om dette regimet fungerte i pakt med hensikten om å forhindre sosialt eksklusiv rekruttering til de skoler som fikk støtte.
Data
To populasjoner er gjenstand for analyse: elever som skoleåret 2003-2004 var i grunnskolen i hele Norge, og elever som i 2004-2005 var i videregående skole. Vi fikk datafiler fra Statistisk Sentralbyrå hvor opplysninger fra offentlige registre var koblet sammen og deretter anonymisert. Data om slike hele elevkull gir et stort antall observasjoner som muliggjør analyse også av kategorier som utgjør en svært liten andel av alle elever—f.eks. elever som har innvandrerforeldre, ved ulike typer frittstående skoler. Tabellene 1 og 2 vil vise elevsammensetningen ved henholdsvis grunnskolen for 2003-2004 og videregående skole for skoleåret 2004-2005. Multivariat analyse foreligger også (Helland & Lauglo 2005, 2006).
.
Funn om grunnskolen
Øverst i tabell 1 vises ulike typer frittstående skolers antall og deres relative andel av elevbefolkningen, i relasjon til alle elever i frittstående skoler og til alle elever i hele landet. Med frittstående skole menes privat skole i Norge som får offentlig støtte. Vi ser at elever i friskoler utgjorde kun 1,9 % av alle elever i grunnskolen i 2003-2004 og at disse er fordelt på 113 skoler. Etter elevtall er de langt største kategoriene Steinerskoler og skoler drevet av protestantiske trossamfunn utenfor statskirken. Dernest kommer Montessoriskolene (som særpreges av at de er små) og tre relativt store katolske skoler.
Resten av tabellen viser statistikk om elevsammensetningen i de ulike skolekategoriene. ”Kjønn” er ikke med da ingen av skoletypene avvek nevneverdig fra den fordelingen mellom gutter og jenter i ungdomskullene. Tabellen gir grunnlag for disse hovedkonklusjonene:
Noen konsekvent tendens til at den lille minoritet (1,9 % av alle elever) som går i friskoler er barn av en spesielt ressurssterk elite ser vi ikke. Det er stor variasjon mellom ulike typer friskoler med hensyn til relevante indikatorer. Noen skoletyper rekrutterer elever fra familier som har bedre råd enn foreldre til barn i kommunale skoler. Men dette er ingen gjennomgående tendens og karakteriserer heller ikke de skoletypene som mottar det store flertall av elevene.
To ulike mål på familiens økonomiske ressurser viser begge en egalitær rekruttering til frittstående skoler i Norge. Det vanligste mål på økonomiske ressurser er ”inntekt etter skatt” (og etter overføringer). Et bedre mål på personers inntjeningsevne i markedet er ”yrkesinntekt” som fanger opp arbeidsinntekt og næringsinntekt før skatt og som utelukker direkte overføringer gjennom trygdesystemet. Vi ser etter dette ”strengere” mål, ingen generell forskjell mellom familier som benytter seg private skoler og de som har barn i offentlig skole. Når det gjelder de største friskoletypene, Steinerskoler og spesielt ”protestantiske skoler utenfor statskirken”, er foreldrenes inntekt lavere enn hos familier med barn i offentlige skoler. Særlig mødrenes median- inntekt er utpreget lav i den sistnevnte friskoletypen.
I de fleste typer friskoler har elevenes foreldre jevnt over mer formell utdanning enn det som er vanlig i de kommunale skolene. Men dette gjelder ikke ved skoler drevet av protestantiske trossamfunn utenfor statskirken—som utgjør en stor andel av friskoleelevene.
Tabell 1. Hjemmebakgrunn til elever i grunnskolen 2003-2004 etter skoletype
Protestantisk,
utenor
Statskirken
Katolsk
skole
Skole innen Statskirken
Steiner-skole
Montessori
skole
Internasjonal
skole
Alle private
skoler
Offentlige skoler
Alle skoler
Antall frittstående skoler
Antall elever
% av alle elever i private skoler
% av alle elever i grunnskolen
53
4171
35,2
0,67
3
976
8,2
0,16
4
892
7,5
0,14
29
4389
37,0
0,71
21
1138
9,6
0,18
2
162
1,4
0,03
113
11836
100
1,91
-
607576
-
98,09
-
619412
-
100
Bosted
% elever i spredtbygde
kommuner
4,7
0,2
0,8
2,2
21,8
0,0
4,6
17,7
17,0
% i storbyområder
55,0
88,5
86,7
68,5
50,0
4,9
64,3
47,1
47,4
Median-inntekt før skatter og overføringer
2002 ( ’000)
Elevenes far
322
340
421
324
341
406
331
336
336
Elevenes mor
114
217
226
180
195
111
159
191
190
% foreldre med univ. eller
/høgskoleutdanning.
Far
33,4
56,9
56,5
54,3
48,9
48,7
46,3
27,9
28,3
Mor
34,2
60,4
59,8
60,1
56,5
53,2
50,2
31,8
32,2
% foreldre med grunnskole eller mindre
Far
7,7
5,5
3,9
5,7
7,3
5,2
6,5
10,2
10,1
Mor
7,7
5,6
2,9
4,1
4,2
7,2
5,6
8,9
8,8
% av elevene med foreldre som bor sammen og er gift med hverandre
82,1
62,1
81,5
50,1
64,5
64,6
66,4
60,9
61,0
% elever hvis begge foreldre er innvandrere
7,1
31,3
2,2
4,5
3,2
11,7
8,2
6,9
6,9
% elever hvis begge foreldre er innvandrere fra et ikke-vestlig land
5,6
23,3
1,8
1,1
1,1
5,9
5,4
5,0
5,0
- Tabellen inkluderer kun variabler der maksimum 5 prosent av observasjonene har manglende informasjon.
o En muslimsk skole er med i ”alle friskoler” men vises ikke som egen kategori da dem som enkeltskole ville blitt identifiserbar.
Innvandrerelever er gjennomgående velrepresentert. Men her er det store forskjeller mellom ulike skoletyper. Steinerskoler og Montessoriskoler har svak representasjon av elever med ikke-vestlig foreldrebakgrunn. Bernstein (1975) har teoretisert om at barne-sentrert pedagogikk (open pedagogy) først og fremst har appell til den delen av den britiske middelklassen som har mye kulturell kapital men ikke nødvendigvis mye inntekt (”the new middle class”). Det kan være lite overraskende at slik middelklassepedagogikk har liten appell til innvandrerforeldre som nettopp har sterke mobilitetsambisjoner for sine barn og som selv kan ha opplevd ganske faste strukturer i sin egen skolegang (både sterk ”classification” og sterk ”framing” i Bernsteins teori).
Familiestruktur er også med i tabell 1 da dette er statistisk utslagsgivende for hvor gode resultater elever oppnår på skolen. Her konstaterer vi kun at det er stor variasjon mellom friskoletyper i andelen elever som vokser opp med tradisjonelle familier der far og mor er samboende og gift med hverandre.
Generelt viser disse funn at det ”gamle regime” for støtte til frittstående grunnskoler, før loven om frittstående skoler av 2003, ikke førte til noen nevneverdig økt sosial sosial segregering. Det var ikke noen gjennomgående tendens til ”eliterekruttering”. Blant de relativt store friskoletypene er særlig grunnskoler drevet av protestantiske trossamfunn utenfor statskirken (hovedgruppen av ”livssynsskoler”) preget av en utpreget egalitær rekrutteringsprofil i alle henseender. Den andre store gruppen, Steinerskoler, har sterkt innslag av familier der foreldrene har mye finkulturell kapital i form av høyere utdanning, og har svakt innslag av elever med innvandrerbakgrunn.
Kontrasten i sosial rekruttering mellom ”Steinerskoler” og ”protestantiske skoler utenfor statskirken” er interessant i et historisk perspektiv. I den grad venstresiden i norsk politikk har hatt godhug for private skoler, er det nettopp Steinerskolene (samt i sin tid Forsøksgymnaset) som man der har ønsket å gjøre unntak for. Et eksempel er replikkvekslingen som Tveiten (2000:65-66) gjengir fra Bøhn (1993:100), fra Oslo skolestyre i 1959:
Per Lønning (H) uttalte at han ikke likte Steinerskolen, men stemte for ut fra sitt positive grunnsyn på private grunnskoler. Olav Brunvand (A) så det omvendt: Han likte ikke private skoler, men fant å måtte støtte Steinerskolen på grunn av dens pedagogikk.
Blant de store friskoletypene er det nettopp Steinerskoler som i 2004-2005 har den sosialt mest eksklusive rekruttering av elever: barn av foreldre av norsk etnisitet med mye ”kulturell kapital” men beskjeden inntekt—noe som peker mot den delen av kulturelle middelklassen som arbeider i offentlig sektor.
Analyse av de elevene som var bosatt i skolekretser hvor minst 10 prosent av barna går i private grunnskoler, rokket ikke ved inntrykket som gis av tabell 1. Vi fant heller ikke da selvseleksjon til private skoler av barn til foreldre med høy inntekt. Det var fortsatt en tendens til at skoler drevet av protestantiske menigheter utenfor statskirken hadde uforholdsmessig mange elever hvis foreldre har et relativt beskjedent formelt utdanningsnivå. Det var ingen gjennomgående tendens til at elever i friskoler hadde foreldre med høyere utdanning enn hva tilfelle er for andre elever bosatt i disse kretsene (Helland & Lauglo 2005:44-45).
Vi fant heller ikke tegn til økt bruk av private skoler i de kretsene i Oslo og Drammen som har minst 33 prosent elever med foreldre fra ikke-vestlige land (Helland & Lauglo 2005: 49-56). Hvis det er noen utstrakt ”flukt” fra offentlige skoler i slike kretser, kan dette enten skje ved at familien flytter eller at ved elevene får plass utenfor den kretsen der de er bosatt, ved andre offentlige skoler som har ledig kapasitet.
Funn om videregående skole
Analysegrunnlaget er en datafil om videregående skole som er tilrettelagt og anonymisert av SSB. Den innholder data om mer enn 170 000 elever på alle klassetrinn i skoleåret 2004-2005—siste år under den gamle Privatskoleloven av 1985 for dette utdanningstrinnet.
Studieretningen for allmenne, økonomiske og administrative fag er hovedveien til studiekompetanse: 98 % av elevene velger i denne retningen fagkombinasjoner som gir slik kompetanse. I tillegg gis studiekompetanse av studieretninger idrettsfag; musikk, dans og drama. I tre andre studieretningene (medier og kommunikasjon, formgivingsfag og naturbruk) er det mulig uten bruk av ekstra tid å få studiekompetanse ved å velge visse videregående kurs. Det er stor forskjell mellom friskoler sett samlet og offentlige skoler i tilbud av studieretninger. Mens offentlige skoler har overvekt av elever i rent yrkesfaglige utdanningsløp, er ¾ av elevene i frittstående skoler i løp som gir studiekompetanse. En trenger derfor kontroll for ”utdanningsløp” sammenligning av sosial rekruttering til frittstående skoler og offentlige skoler. Er det sosial skjevhet i elevsammensetningen ved private skoler sammenlignet med offentlige skoler, etter slik kontroll?
Vi ser i tabell 2 at frittstående skoler utgjør 6,60 % av alle elevene i studieforberedende utdanningsløp (rad nr. 2 i tabellen) og 2,54% i yrkesforberedende utdanningsløp (rad 5). Til sammen utgjør de 4,7 % i VGO (vises ikke direkte i tabellen) mens tabell 1 viste at friskoleelever utgjorde 1,9 % i grunnskolen. Hvis forventer større sosial ulikhet i rekrutteringen ved økt bruk av frittstående skoler, kunne man også forvente at tendenser i retning av ”eliterekruttering” ville bli tydeligere i VGO enn i grunnskolen—da VGO mottar en større del av alderskullene.
I tråd med Raymond Boudons (1973) ”sosial posisjonsteori” kan man anta at det er mer om å gjøre for elever fra høystatusfamilier å reprodusere sine foreldres status i sitt voksne liv enn det er om å gjøre for elever fra lavstatusfamilier å oppnå høyere status enn sine foreldre. Hvis konsekvenser for fremtidig status blir mer utslagsgivende for familiers (og elevers) syn på videregående skole enn det er i deres syn på grunnskolen--og hvis frittstående videregående skoler primært velges ut fra utsikt til høy fremtidig status i stedet for ut fra skolemiljø og oppdragelsesverdier, kunne man også forvente skjevere sosial rekruttering til frittstående videregående skoler enn til grunnskolen. Er det da slik at frittstående skoler i VGO viser klarere tegn til sosial segregering, enn hva tilfellet er for grunnskolen?
I tabell 2 vises sammenhengen mellom skoletype og et utvalg indikatorer av sosial rekruttering. For å unngå sammenligninger basert på få elever i enkelte tabell-seller, er skoletypene en grovere kategorisering enn de som ble i tabell 1. Noen andre variable om elevenes hjemmebakgrunn er dessuten forenklet gir et samlet mål for begge foreldre (inntekt, foreldres utdanning). Igjen ser vi stor forskjell i rekrutteringsmønstre mellom ulike typer frittstående skoler, og igjen er disse forskjellene mellom typer sterkere enn forskjellen mellom offentlige skoler og frittstående skoler sett samlet.
Det er ingen gjennomgående tendens, innen de ”utdanningsløp” som gir studiekompetanse, til at frittstående skoler i VGO rekrutterer elever som fikk bedre karakterer ved utgangen av grunnskolen (rad 7). Derimot finnes det en slik konsekvent effekt for utdanningsløp som ikke gir studiekompetanse (rad 8)— det er altså yrkesutdanningen ved frittstående skoler som sammenlignet med offentlige skoler, har bedre appell til skoleflinke elever.
Det er ingen konsekvente tendenser i rekrutteringsmønstrene, på tvers av ulike friskoletyper, som viser at friskoler framstår som eliteskoler---f.eks. ingen gjennomgående tendens etter denne kontroll for type ”utdanningsløp” til at friskoler overrekrutterer elever fra ”rike hjem” (rad 9-12).
Tabell 2. Kjennetegn ved unge i ulike skoletyper og utdanningsløp i videregående opplæring 2004-2005
”Utdanningsløp” i VGO
Rad
Nr.
Skoletype
Livssynsbasert
Skole
Alternativ
Pedagogikk
Parallelle skoler
Alle frittstående
Skoler
Offentlige
Skoler
Alle skoler
Idrettsskole
Annen parallell
skole
Antall elever (og andel i % av alle elever)
1. Studieforberedende Antall
2. % av alle elever
3. % av elever i friskoler
3205
3,51
53,2
801
0,88
13,3
1358
1,49
22,5
664
0,73
11,0
6028
6,60
100,-
85.289
93,40
91.317
100,-
4. Ikke-studieforb. Antall
5. % av alle elever
6. % av elever i friskoler
1431
1,78
69,9
137
0,17
6,7
0
0
0
479
0,60
23,4
2047
2,54
100,-
78.428
97,46
80.475
100,-
Gjennomsnitt eller medianverdi for elever i hver skoletype og etter om utdanningen er studieforberedende eller ikke
Gjennomsnittskarakter
fra grunnskolen
7. Studieforberedende
4,61
4,18
4,25
4,09
4,42
4,39
4,40
8. Ikke-studieforb.
3,78
3,84
-
3,56
3,75
3,52
3,53
Median yrkesinntekt (før skatter og overføringer)
for begge foreldre kombinert
9. Studieforberedende
609,2
551,2
660,3
626,1
613,9
610,0
610,2
10. Ikke-studieforb.
480,0
569,8
-
485,7
483,6
494,1
493,7
Median inntekt etter skatt
for begge foreldre kombinert
11. Studieforberedende
487,7
475,2
531,2
518,2
497,3
491,3
491,7
12. Ikke-studieforb.
414,9
494,0
-
411,0
419,5
431,1
430,9
Prosent av elever med nedenfor gitte egenskap, i hver skoletype-kategori og etter om utdanningen er studieforberedende eller ikke
% jenter
13. Studieforberedende
59,4
59,8
39,1
51,8
54,1
55,5
55,4
14. Ikke-studieforb.
59,1
51,1
-
71,0
61,4
45,8
46,2
% elever med bosted i storby
15. Studieforberedende
59,2
71,3
77,3
62,7
65,3
48,1
49,3
16. Ikke-studieforb.
41,9
85,4
-
69,7
51,3
40,6
40,9
% elever med bosted i spredtbygd
Kommune
17. Studieforberedende
23,9
4,4
7,0
9,5
15,9
15,5
15,5
18. Ikke-studieforb.
30,9
2,2
-
11,7
24,5
21,0
21,0
% med foreldre der minst en av dem har
Universitets- eller høgskoleutdanning
19. Studieforberedende
59,9
73,7
52,6
48,6
58,8
51,4
51,9
20. Ikke-studieforb.
28,9
63,4
-
26,4
30,8
23,0
23,2
% med foreldre der begge
har grunnskoleutdanning
21. Studieforberedende
1,5
,9
2,2
4,2
1,9
2,1
2,1
22. Ikke-studieforb.
4,9
0
-
8,5
5,4
5,6
5,6
% med foreldre hvor én eller begge er i
lederstilling, akademiske yrker eller tekniske
yrker som krever land utdanning
23. Studieforberedende
31,1
30,3
30,0
28,8
30,5
28,4
28,6
24. Ikke-studieforb.
9,6
32,1
-
10,6
11,3
11,3
11,3
% begge foreldre født i et ikke-vestlig land
25. Studieforberedende
2,1
1,9
2,9
9,9
3,1
6,1
5,9
26. Ikke-studieforb.
1,6
0
-
2,9
1,8
5,6
5,5
27.3.2007
Fører private skoler til økt sosial segregering?
Manuskript for artikkel i Norsk Pedagogisk Tidsskrift høsten 2007
Jon Lauglo
Motstanderne av private skoler er opptatt av risikoen for at private skoler vil føre til økt sosial segregering slik at de forskjeller som ellers finnes mellom skoler med hensyn til elevenes ”sosiale bakgrunn” blir forsterket. Fører private skoler til større forskjeller mellom skoler i deres rekruttering av elever fra ulike sosio-kulturelle lag i samfunnet? Denne studien oppsummerer funn fra forskning ved NIFU STEP utført for Utdanningsdirektoratet (Helland & Lauglo 2005, 2006) for å vurdere konsekvensene av Loven om frittstående skoler av 2003. Denne loven ble i 2004 også gjort gjeldende for videregående skoler.
Kolleger ved NTNU har i samme prosjekt belyst spørsmål om læringsresultater (Bonesrønning m.fl. 2005, Bonesrønning & Naper 2006). Konklusjonen fra deres arbeid er at friskoleelever har dårligere resultater på nasjonale prøver i lesing på 4. trinn og i matematikk på sjuende trinn, mens de gjør det bedre på 10. trinn i både matte og lesing. På allmennfaglig grunnkurs i videregående er den faglige fremgangen større blant friskolerelever enn blant elever i offentlige skoler. Det er særlig de kristne friskolene som utmerker seg ved noe bedre elevresultater. Disse funn er gjort etter omfattende statistisk kontroll for sosio-økonomisk familiebakgrunn”. Når det gjelder videregående opplæring (VGO) er det dessuten gjort etter kontroll for inntakspoeng fra grunnskolen.
Dette kapitlet om ”sosial segregering” gir først en oversikt over funn fra andre land og viser deretter resultater fra analyse av registerdata, om tilstanden i norsk skole før loven av 2003 kunne hatt noen effekt. Dette var opprinnelig ment å gi en ”grunnlinje” for analyse av tilstanden i senere år, når effekter av den liberalisering som loven la opp til, ville kunne blitt sporet. Men da iverksettingen av loven ble stoppet av den rød-grønne regjeringen, ble de planer som var lagt om oppfølging, avbrutt.
Både ”privatskole” og ”frittstående skole” blir brukt som betegnelser i dette kapitlet. Private skoler vil henvise til privateide skole som et generelt fenomen. Når det henvises spesielt til de norske private skolene som har fått offentlig tilskudd, vil betegnelser som ”frittstående skoler” eller ”friskoler” bli brukt.
Stor variasjon i private skolers rekruttering
Internasjonalt har det aldri vært noen jernlov om at privat drift må føre til sosialt privilegerte tilstander i en skole. Skjevheter i sosial seleksjon vil avhenge av den lokale kontekst og av betingelser for opptak av elever til slike skoler. Private tilbud kan framstå som attraktive når de tilgjengelige offentlig drevne skoler har fått ord på seg for å ha dårlig kvalitet. Men noen steder har ”privat” vært den eneste tilgjengelige mulighet. Andre steder søker elever seg til private skoler fordi de ikke har noen sjanse til å komme inn på offentlige tilbud som er knappe men kan være mer attraktive for dem. Ofte vil nok ”privat” bety ekstra utgifter for elevers familie. Men det er heller ikke alltid slik. I slummen i Nairobi har ”uformelle” private skoler til nylig har vært billigere for familier enn de offentlige tilbud, og disse skolene er fremdeles for mange familier de eneste som er tilgjengelige (Lauglo 2004).
Når offentlige tilbud mangler, har privat initiativ til å opprette en skole ofte vært tatt i håp om at det offentlige skulle interesseres i å ta over skolen når den først var opprettet. Det er ikke bare utdanningshistorien i en del utviklingsland, etter uavhengighet fra kolonistyre, som har vært preget av et slikt mønster. I Norge hadde de aller fleste offentlige realskoler og gymnas som eksisterte omkring 1950, en historisk opprinnelse som slike private initiativ. Det gjelder også deler av yrkesskolene. Mange private skoler var knyttet til periferiens ”motkulturer” som legmannskristendom og norskdom. For eksempel kom de fleste landsgymnas i gang ved privat initiativ. Den sterke rolle som private institusjoner fremdeles spiller i voksenutdanningen i de nordiske land er velkjent. Tveiten (2000, 1995) har beskrevet den mindre velkjente rolle som private institusjoner har spilt i fremveksten av norsk lærerutdanning og sykepleieutdanning. Mange private lærerskoler ble etter annen verdenskrig ”overtatt” av staten uten at dette var skoleeiernes håp og ønske.
En del nasjonale systemer har gitt statlig økonomisk støtte til private skoler for bl.a. å utvide familiers mulighet valg av skole. I andre land har de politiske myndigheter (som Norge i de senere tiår) gitt offentlig støtte men samtidig søkt å begrense den private sektors omfang, eller de har som USA (charter schools) gitt tilskudd som har utgjort en mye lavere andel av driftsomkostninger enn det som har vært tilfelle i Norge.
Hva har konsekvensene vært for sosial segregering av privat utdanning, og av politikk som generelt har fremmet frihet til ”valg av skole”, i andre land?
Middelklasseflukt til private skoler -- New Zealand, Chile og Frankrike
Offentlig debatt om private skoler er del av en bredere debatt om fordeler og ulemper ved en politikk som fremmer frihet til valg av skole. Siden 1989 har New Zealand gitt økt selvstyre for ”offentlige” skoler gjennom en langtidsavtale mellom stat og skole. Søking til skole er ikke lenger avhengig av ”skolekrets”. Skoler gis et grunnbeløp per elev med tillegg som beror på andelen elever fra familier av lav sosioøkonomisk status og fra etniske minoriteter. Skolene kan foreslå egne regler for opptak når søkingen overstiger deres kapasitet, men disse må godkjennes av staten. Det er påvist ”middelklasseflukt” fra de skolene som ligger i indre storbyområder der en stor andel av familier har lav inntekt og utdanning, og der mange familier tilhører etniske minoriteter (Fiske & Ladd 2000, Lauder et al. 1999). Når slik flukt fra utsatte skoler først var kommet i gang, har det i New Zealand vært vanskelig å stagge prosessen (Fiske & Ladd 2000). New Zealand har ikke innført nasjonale kunnskaps- eller ferdighetsprøver, og har derfor ikke grunnlag for å vurdere om fritt valg av skole har påvirket læringsresultatene.
Chile har siden 1980-tallet kombinert “fritt valg av skole” med statlige finansiering per elev, og har inkludert både kommunalt eide og privateide skoler under denne ordningen. Oppfølging har vist betydelig middelklasseflukt fra offentlige til private skoler. Studier av læringsresultater viser heller ingen forbedring etter at skoler på denne måten ble gjenstand for utvidet konkurranse (Schiefelbein & Schiefelbein 2001, Carnoy 1988).
I land med faste skolekretser (som i norsk grunnskole) vil familiers bostedspreferanser påvirkes av skolenes renommé. Faste skolekretser kan forsterke segregering etter bosted, noe som kan tappe nabolag med ”dårlige skoler” for familier som ville vært en ressurs for lokalsamfunnet. Et argument for private skoler er at de kan bidra til å dempe bostedsmessig segregering når ”ressurssterke” familier kan fortsette å bo i skolekretser hvor de har liten tillit til den offentlige skolen. Forskning om slike antagelser er imidlertid svært begrenset.
Frankrike har strenge regler om skolekretsgrenser for offentlige skoler. En studie av Broccolichi og van Zanten (2000) av skolegang i banlieus (forsteder) ved Paris som har høy konsentrasjon av innvandrerfamilier fra nordafrikanske land, har beskrevet hvordan familier bruker private skoler som ”exit” fra det offentlige system, og hvordan de også omgår skolekretsreglene ved å få sine barn offisielt registrert som bosatt i kretser mer preget av middelklassefamilier.
England
Enkelte studier av urbane områder i England finner sterkere sosial segregering mellom skoler som resultat av endring i utdanningspolitikken som gjorde det lettere for familier å velge offentlig skole uavhengig av bosted (Ball 2003, Gerwirtz et al. 1995). Som generell tendens er dette imidlertid forskningsmessig omstridt. Gorard et al. (2002) analyserte data fra et stort representativt utvalg av engelske secondary schools for de første 10 år etter innføringen av kvasi-markedsreformer (1989-1999), og fant kun én skole med ”falling rolls and increased social disadvantage” i denne perioden. De konkluderte at segregeringstendenser vil bli sterkere påvirket av demografi og av endring i fordelingen av ulike sosiale klasser i ulike strøk, enn av politikk om valg av skoler. (Se Gorard et al. 2003). Senere har Gorard og kolleger (Taylor et al., 2005) vist at områder med høy andel av skoler som selv kan bestemme sine egne opptaksregler, utviser noe sterkere sosial segregering enn andre områder.
De forente stater
I USA har katolske skoler, sammenlignet med offentlige skoler, gitt barn i arbeiderklassestrøk bedre muligheter for oppadstigende sosial mobilitet gjennom skolegang. Særlig etniske minoritetselever fra fattige familier oppnår i snitt bedre faglige læringsresultater ved å gjøre bruk at katolske skoler--etter kontroll for familienes sosioøkonomiske status og barnas tidligere faglige nivå (Coleman & Hoffer 1987). I USA er motstanden mot at offentlige tilskudd skal kunne gis til religiøst funderte private skoler, gjennom ”vouchers” som kan følge eleven uansett skole, dels fundert på det grunnlovsmessige skille mellom stat og religion, dels på frykt for at allerede svake offentlige skoler i fattige indre byområder skal ytterligere svekkes ved at elever går over i private skoler. Som i Storbritannia, er forskning om konsekvenser av ”valgfrihet” i USA et felt med omstridte funn og tolkninger. Multivariat logistisk regresjonsanalyse på store nasjonale data har imidlertid vist at svarte og ”hispanics” er sterkt underrepresentert i privat utdanning, at privat utdanning oftere benyttes av familier med høy inntekt, og at det er tendenser til ”flukt” av hvite og hispanics over til private skoler i offentlige skolekretser med høy andel av svarte elever (Fairlie & Resch 2002).
Mange delstater gir offentlige tilskudd til ”charter schools”—skoler som drives som private stiftelser etter regler gitt av delstaten. Den sosioøkonomiske rekrutteringen ved charter schools varierer med den sosiale sammensetning i områdene hvor skolene ligger, og den synes å bli påvirket av betingelsene for offentlig støtte som bl.a. setter tak for hvor mye skolepenger en skole kan ta. Hver skole har sitt eget styre og gis vanligvis tilskudd for fornybare 5-års perioder. I gjennomsnitt mottar slike skoler offentlig støtte per elev på et nivå som tilsvarer ca. 45 prosent av estimerte driftsomkostninger per elev i offentlige skoler—altså betydelig mindre enn i Norge hvor støtteregimet er ment å gi 85 %. I de fleste delstater som gir slik støtte tar tilskuddet dessuten utgangspunkt i kostnadsnivået i skoler på barnetrinnet. Da tilskuddsatsene således er relativt lave, må skolene dekke en betydelig andel av sine driftsutgifter gjennom skolepenger og frivillige bidrag fra elevenes familier, og skolene settes under press for å redusere utgiftene, ved f.eks. å ansette billigere lærere enn offentlige skoler vanligvis har.
I mange tilfeller er charter schools opprettet på steder hvor det er stor misnøye med offentlige skoler, ofte i fattige strøk i indre byområder med en høy andel minoritetsbefolkning. Hoxby (2003: 57-58) brukte nasjonale data fra 2000-01 for å sammenligne elevsammensetning ved charter schools med sammensetning ved deres ”nærmeste” offentlige skole. Det var stor variasjon mellom enkeltskoler, men hun konkluderte med at charter schools "are disproportionately drawing students who have suffered from discrimination, not undue preference, in the public schools” (svarte, hispanics, fattige).
Miron & Nelson (2002:122) analyserte data fra delstaten Michigan hvor det er mange charter schools. De fant at: “The data suggest a process by which white students are migrating to charter schools leaving an ever higher concentration of black students in district schools”. De viste også hvordan kommersielle EMOs (Education Management Organizations) fungerer som paraplyorganisasjoner og initiativtakere for en stigende andel av charter schools i USA, og særlig i Michigan. De mener at involveringen av EMOs kan friste skolene til å unngå opptak av barn som vil medføre ekstra utgifter for skolen. De finner også at elever som slutter i charter schools og drar tilbake til offentlige skoler “are often in need of special education services or have records of disciplinary problems” (p.122). Asher og Wamba (2005) har gjennomgått foreliggende informasjon i USA om slik uformell “bortvisning” fra charter schools og mener at slik praksis trolig er ganske utbredt.
Helhetsinntrykket er at tendenser til sosial segregering i charter schools ikke primært er forbundet med slike forhold som familiens sosiale klassetilhørighet, foreldrenes utdanning eller etnisitet/rase, men at en søker får lite velvillig behandling hvis skole tror eleven vil legge beslag på store ressurser eller kreve ekspertise som skolen ikke allerede har. Forskningslitteraturen synes ikke å tyde på at offentlige myndigheter i USA har viet dette problemet noen stor oppmerksomhet, eller at de har satt i verk tiltak for å redusere slik uformell ”bortstyring” fra charter schools av elever med særskilte behov.
I følge Scott (2005) har både tilhengere og motstandere av ”fritt skolevalg” i USA vært for kategoriske i sin argumentasjon. Hun mener at virkningen av ”fritt skolevalg” vil være sterkt kontekstavhengig. En skulle tro at de sider ved en ”kontekst” som kan være utslagsgivende vil inkludere insentiver og rammefaktorer i tilskuddsatser og regelverk for offentlig støtte til charter schools, særpreg ved de nabolag som betjenes av charter schools og kapasiteten til den instans som skal føre tilsyn med skolene.
Det er også velkjent i USA at familier i valg av bosted påvirkes sterkt av den lokale offentlige skolens renommé fordi kretsgrenser vanskelig kan krysses i de fleste skoledistrikter. Dette kan ha stor betydning for sosial og etnisk segregering i boligmarkedet da velrenommerte skoler skrur boligmarkedet opp. Sterke etniske eller klasseskiller i et samfunn kombinert med stramme skolekretsgrenser for offentlige skoler og svak tilgang til private skoler, kan antas å forsterke sosial segregering i boligmarkedet.
Sverige
Siden først på 1990-tallet har Sverige gradvis gitt familier utvidet frihet til valg av skole, dels ved offentlig støtte til private skoler og dels ved utvidet frihet i valg av offentlig skole. I grunnskolen mottar private skoler nå ca. 7 prosent av elevene.
En gjennomgang for Skolverket (2003:12) viste til surveys på utvalg av foreldre og skoleledere og konkluderte at selve interessen for bruk av valgfrihet er sosialt lagdelt: at det først og fremst er velutdannede foreldre i de større byområder som er interessert i utvidet frihet til valg av skole, enten dette gjelder private skoler eller kun valg mellom offentlige skoler. Rapporten viste også til lokalstudier av enkeltskoler og fant støtte for hypotesen om at valg av skole har medført økt segregering mellom skoler mht elevers etnisitet og skoleflinkhet. Det foreligger også analyser som viser at unge i private skoler oftere enn andre har foreldre med høyere utdanning og med høyere inntekt (Skolverket 2000). Arnman m.fl. (2005) gjennomgikk studier om utdanning og sosial likhet mer allment i svenske skoler, og viste til berørte parters synspunkter. De mente å ha grunnlag for konklusjon om at ”valgfrihet” tjener til å legitimere sosial segregering i skolen og at politikk som gir mer valg dermed kommer i motsetning til egalitære verdier.
En oppdatering (Skolverket 2005) viser at det er mer kunnskapsforbedring (“value added”) ved allmennfaglige studieretninger i private skoler enn i offentlige skoler, etter at man tar hensyn til de karakterer elever fikk i grunnskolen, men at dette ikke synes å gjelde for yrkesfaglige studieretninger.
Det norske støtteregimet
Under privatskoleloven av 1985, og tidligere under Lov om tilskudd til private skoler av 1970, var det i Norge strenge betingelser for at private skoler skulle få offentlig støtte. I tillegg til å møte betingelser som gjelder alle skoler (f.eks. opptak av elever, skolebygg), kunne private skoler få tilskudd til sin drift hvis de sto for et spesielt ”livssyn” eller hvis de drev en ”alternativ pedagogikk” som politiske myndigheter mente var av verdi også for den offentlige skolen. Dessuten kunne videregående skoler få støtte hvis de møtte et rent faglig behov som offentlige skoler ikke kunne møte. Slike såkalte ”parallelle” skoler hadde i 2004-2005 nesten 1/3 av alle elever i frittstående videregående skoler.
Det norske ”støtteregime” har samtidig vært preget av at tilskuddsnivået per elev var relativt høyt (ment å dekke 85 % av driftsutgifter), noe som var ment å gjøre det mulig å pålegge skolene et lav tak for de skolepenger som avkreves foreldre. Privatskoleloven bar således preg av regler som var ment å begrense private skolers til visse formål samtidig som man skulle forhindre at rekrutteringen til skolene skulle bli sosialt eksklusiv. Spørsmålet er om dette regimet fungerte i pakt med hensikten om å forhindre sosialt eksklusiv rekruttering til de skoler som fikk støtte.
Data
To populasjoner er gjenstand for analyse: elever som skoleåret 2003-2004 var i grunnskolen i hele Norge, og elever som i 2004-2005 var i videregående skole. Vi fikk datafiler fra Statistisk Sentralbyrå hvor opplysninger fra offentlige registre var koblet sammen og deretter anonymisert. Data om slike hele elevkull gir et stort antall observasjoner som muliggjør analyse også av kategorier som utgjør en svært liten andel av alle elever—f.eks. elever som har innvandrerforeldre, ved ulike typer frittstående skoler. Tabellene 1 og 2 vil vise elevsammensetningen ved henholdsvis grunnskolen for 2003-2004 og videregående skole for skoleåret 2004-2005. Multivariat analyse foreligger også (Helland & Lauglo 2005, 2006).
.
Funn om grunnskolen
Øverst i tabell 1 vises ulike typer frittstående skolers antall og deres relative andel av elevbefolkningen, i relasjon til alle elever i frittstående skoler og til alle elever i hele landet. Med frittstående skole menes privat skole i Norge som får offentlig støtte. Vi ser at elever i friskoler utgjorde kun 1,9 % av alle elever i grunnskolen i 2003-2004 og at disse er fordelt på 113 skoler. Etter elevtall er de langt største kategoriene Steinerskoler og skoler drevet av protestantiske trossamfunn utenfor statskirken. Dernest kommer Montessoriskolene (som særpreges av at de er små) og tre relativt store katolske skoler.
Resten av tabellen viser statistikk om elevsammensetningen i de ulike skolekategoriene. ”Kjønn” er ikke med da ingen av skoletypene avvek nevneverdig fra den fordelingen mellom gutter og jenter i ungdomskullene. Tabellen gir grunnlag for disse hovedkonklusjonene:
Noen konsekvent tendens til at den lille minoritet (1,9 % av alle elever) som går i friskoler er barn av en spesielt ressurssterk elite ser vi ikke. Det er stor variasjon mellom ulike typer friskoler med hensyn til relevante indikatorer. Noen skoletyper rekrutterer elever fra familier som har bedre råd enn foreldre til barn i kommunale skoler. Men dette er ingen gjennomgående tendens og karakteriserer heller ikke de skoletypene som mottar det store flertall av elevene.
To ulike mål på familiens økonomiske ressurser viser begge en egalitær rekruttering til frittstående skoler i Norge. Det vanligste mål på økonomiske ressurser er ”inntekt etter skatt” (og etter overføringer). Et bedre mål på personers inntjeningsevne i markedet er ”yrkesinntekt” som fanger opp arbeidsinntekt og næringsinntekt før skatt og som utelukker direkte overføringer gjennom trygdesystemet. Vi ser etter dette ”strengere” mål, ingen generell forskjell mellom familier som benytter seg private skoler og de som har barn i offentlig skole. Når det gjelder de største friskoletypene, Steinerskoler og spesielt ”protestantiske skoler utenfor statskirken”, er foreldrenes inntekt lavere enn hos familier med barn i offentlige skoler. Særlig mødrenes median- inntekt er utpreget lav i den sistnevnte friskoletypen.
I de fleste typer friskoler har elevenes foreldre jevnt over mer formell utdanning enn det som er vanlig i de kommunale skolene. Men dette gjelder ikke ved skoler drevet av protestantiske trossamfunn utenfor statskirken—som utgjør en stor andel av friskoleelevene.
Tabell 1. Hjemmebakgrunn til elever i grunnskolen 2003-2004 etter skoletype
|
|
Protestantisk, utenor Statskirken |
Katolsk skole |
Skole innen Statskirken |
Steiner-skole |
Montessori skole |
Internasjonal skole |
Alle private skoler |
Offentlige skoler |
Alle skoler |
|
Antall frittstående skoler Antall elever % av alle elever i private skoler % av alle elever i grunnskolen |
53 4171 35,2 0,67 |
3 976 8,2 0,16 |
4 892 7,5 0,14 |
29 4389 37,0 0,71 |
21 1138 9,6 0,18 |
2 162 1,4 0,03 |
113 11836 100 1,91 |
- 607576 - 98,09 |
- 619412 - 100 |
|
Bosted % elever i spredtbygde kommuner |
4,7 |
0,2 |
0,8 |
2,2 |
21,8 |
0,0 |
4,6 |
17,7 |
17,0 |
|
% i storbyområder |
55,0 |
88,5 |
86,7 |
68,5 |
50,0 |
4,9 |
64,3 |
47,1 |
47,4 |
|
Median-inntekt før skatter og overføringer 2002 ( ’000) Elevenes far |
322 |
340 |
421 |
324 |
341 |
406 |
331 |
336 |
336 |
|
Elevenes mor |
114 |
217 |
226 |
180 |
195 |
111 |
159 |
191 |
190 |
|
% foreldre med univ. eller /høgskoleutdanning. Far |
33,4 |
56,9 |
56,5 |
54,3 |
48,9 |
48,7 |
46,3 |
27,9 |
28,3 |
|
Mor |
34,2 |
60,4 |
59,8 |
60,1 |
56,5 |
53,2 |
50,2 |
31,8 |
32,2 |
|
% foreldre med grunnskole eller mindre Far |
7,7 |
5,5 |
3,9 |
5,7 |
7,3 |
5,2 |
6,5 |
10,2 |
10,1 |
|
Mor |
7,7 |
5,6 |
2,9 |
4,1 |
4,2 |
7,2 |
5,6 |
8,9 |
8,8 |
|
% av elevene med foreldre som bor sammen og er gift med hverandre |
82,1 |
62,1 |
81,5 |
50,1 |
64,5 |
64,6 |
66,4 |
60,9 |
61,0 |
|
% elever hvis begge foreldre er innvandrere |
7,1 |
31,3 |
2,2 |
4,5 |
3,2 |
11,7 |
8,2 |
6,9 |
6,9 |
|
% elever hvis begge foreldre er innvandrere fra et ikke-vestlig land |
5,6 |
23,3 |
1,8 |
1,1 |
1,1 |
5,9 |
5,4 |
5,0 |
5,0 |
- Tabellen inkluderer kun variabler der maksimum 5 prosent av observasjonene har manglende informasjon.
o En muslimsk skole er med i ”alle friskoler” men vises ikke som egen kategori da dem som enkeltskole ville blitt identifiserbar.
Innvandrerelever er gjennomgående velrepresentert. Men her er det store forskjeller mellom ulike skoletyper. Steinerskoler og Montessoriskoler har svak representasjon av elever med ikke-vestlig foreldrebakgrunn. Bernstein (1975) har teoretisert om at barne-sentrert pedagogikk (open pedagogy) først og fremst har appell til den delen av den britiske middelklassen som har mye kulturell kapital men ikke nødvendigvis mye inntekt (”the new middle class”). Det kan være lite overraskende at slik middelklassepedagogikk har liten appell til innvandrerforeldre som nettopp har sterke mobilitetsambisjoner for sine barn og som selv kan ha opplevd ganske faste strukturer i sin egen skolegang (både sterk ”classification” og sterk ”framing” i Bernsteins teori).
Familiestruktur er også med i tabell 1 da dette er statistisk utslagsgivende for hvor gode resultater elever oppnår på skolen. Her konstaterer vi kun at det er stor variasjon mellom friskoletyper i andelen elever som vokser opp med tradisjonelle familier der far og mor er samboende og gift med hverandre.
Generelt viser disse funn at det ”gamle regime” for støtte til frittstående grunnskoler, før loven om frittstående skoler av 2003, ikke førte til noen nevneverdig økt sosial sosial segregering. Det var ikke noen gjennomgående tendens til ”eliterekruttering”. Blant de relativt store friskoletypene er særlig grunnskoler drevet av protestantiske trossamfunn utenfor statskirken (hovedgruppen av ”livssynsskoler”) preget av en utpreget egalitær rekrutteringsprofil i alle henseender. Den andre store gruppen, Steinerskoler, har sterkt innslag av familier der foreldrene har mye finkulturell kapital i form av høyere utdanning, og har svakt innslag av elever med innvandrerbakgrunn.
Kontrasten i sosial rekruttering mellom ”Steinerskoler” og ”protestantiske skoler utenfor statskirken” er interessant i et historisk perspektiv. I den grad venstresiden i norsk politikk har hatt godhug for private skoler, er det nettopp Steinerskolene (samt i sin tid Forsøksgymnaset) som man der har ønsket å gjøre unntak for. Et eksempel er replikkvekslingen som Tveiten (2000:65-66) gjengir fra Bøhn (1993:100), fra Oslo skolestyre i 1959:
Per Lønning (H) uttalte at han ikke likte Steinerskolen, men stemte for ut fra sitt positive grunnsyn på private grunnskoler. Olav Brunvand (A) så det omvendt: Han likte ikke private skoler, men fant å måtte støtte Steinerskolen på grunn av dens pedagogikk.
Blant de store friskoletypene er det nettopp Steinerskoler som i 2004-2005 har den sosialt mest eksklusive rekruttering av elever: barn av foreldre av norsk etnisitet med mye ”kulturell kapital” men beskjeden inntekt—noe som peker mot den delen av kulturelle middelklassen som arbeider i offentlig sektor.
Analyse av de elevene som var bosatt i skolekretser hvor minst 10 prosent av barna går i private grunnskoler, rokket ikke ved inntrykket som gis av tabell 1. Vi fant heller ikke da selvseleksjon til private skoler av barn til foreldre med høy inntekt. Det var fortsatt en tendens til at skoler drevet av protestantiske menigheter utenfor statskirken hadde uforholdsmessig mange elever hvis foreldre har et relativt beskjedent formelt utdanningsnivå. Det var ingen gjennomgående tendens til at elever i friskoler hadde foreldre med høyere utdanning enn hva tilfelle er for andre elever bosatt i disse kretsene (Helland & Lauglo 2005:44-45).
Vi fant heller ikke tegn til økt bruk av private skoler i de kretsene i Oslo og Drammen som har minst 33 prosent elever med foreldre fra ikke-vestlige land (Helland & Lauglo 2005: 49-56). Hvis det er noen utstrakt ”flukt” fra offentlige skoler i slike kretser, kan dette enten skje ved at familien flytter eller at ved elevene får plass utenfor den kretsen der de er bosatt, ved andre offentlige skoler som har ledig kapasitet.
Funn om videregående skole
Analysegrunnlaget er en datafil om videregående skole som er tilrettelagt og anonymisert av SSB. Den innholder data om mer enn 170 000 elever på alle klassetrinn i skoleåret 2004-2005—siste år under den gamle Privatskoleloven av 1985 for dette utdanningstrinnet.
Studieretningen for allmenne, økonomiske og administrative fag er hovedveien til studiekompetanse: 98 % av elevene velger i denne retningen fagkombinasjoner som gir slik kompetanse. I tillegg gis studiekompetanse av studieretninger idrettsfag; musikk, dans og drama. I tre andre studieretningene (medier og kommunikasjon, formgivingsfag og naturbruk) er det mulig uten bruk av ekstra tid å få studiekompetanse ved å velge visse videregående kurs. Det er stor forskjell mellom friskoler sett samlet og offentlige skoler i tilbud av studieretninger. Mens offentlige skoler har overvekt av elever i rent yrkesfaglige utdanningsløp, er ¾ av elevene i frittstående skoler i løp som gir studiekompetanse. En trenger derfor kontroll for ”utdanningsløp” sammenligning av sosial rekruttering til frittstående skoler og offentlige skoler. Er det sosial skjevhet i elevsammensetningen ved private skoler sammenlignet med offentlige skoler, etter slik kontroll?
Vi ser i tabell 2 at frittstående skoler utgjør 6,60 % av alle elevene i studieforberedende utdanningsløp (rad nr. 2 i tabellen) og 2,54% i yrkesforberedende utdanningsløp (rad 5). Til sammen utgjør de 4,7 % i VGO (vises ikke direkte i tabellen) mens tabell 1 viste at friskoleelever utgjorde 1,9 % i grunnskolen. Hvis forventer større sosial ulikhet i rekrutteringen ved økt bruk av frittstående skoler, kunne man også forvente at tendenser i retning av ”eliterekruttering” ville bli tydeligere i VGO enn i grunnskolen—da VGO mottar en større del av alderskullene.
I tråd med Raymond Boudons (1973) ”sosial posisjonsteori” kan man anta at det er mer om å gjøre for elever fra høystatusfamilier å reprodusere sine foreldres status i sitt voksne liv enn det er om å gjøre for elever fra lavstatusfamilier å oppnå høyere status enn sine foreldre. Hvis konsekvenser for fremtidig status blir mer utslagsgivende for familiers (og elevers) syn på videregående skole enn det er i deres syn på grunnskolen--og hvis frittstående videregående skoler primært velges ut fra utsikt til høy fremtidig status i stedet for ut fra skolemiljø og oppdragelsesverdier, kunne man også forvente skjevere sosial rekruttering til frittstående videregående skoler enn til grunnskolen. Er det da slik at frittstående skoler i VGO viser klarere tegn til sosial segregering, enn hva tilfellet er for grunnskolen?
I tabell 2 vises sammenhengen mellom skoletype og et utvalg indikatorer av sosial rekruttering. For å unngå sammenligninger basert på få elever i enkelte tabell-seller, er skoletypene en grovere kategorisering enn de som ble i tabell 1. Noen andre variable om elevenes hjemmebakgrunn er dessuten forenklet gir et samlet mål for begge foreldre (inntekt, foreldres utdanning). Igjen ser vi stor forskjell i rekrutteringsmønstre mellom ulike typer frittstående skoler, og igjen er disse forskjellene mellom typer sterkere enn forskjellen mellom offentlige skoler og frittstående skoler sett samlet.
Det er ingen gjennomgående tendens, innen de ”utdanningsløp” som gir studiekompetanse, til at frittstående skoler i VGO rekrutterer elever som fikk bedre karakterer ved utgangen av grunnskolen (rad 7). Derimot finnes det en slik konsekvent effekt for utdanningsløp som ikke gir studiekompetanse (rad 8)— det er altså yrkesutdanningen ved frittstående skoler som sammenlignet med offentlige skoler, har bedre appell til skoleflinke elever.
Det er ingen konsekvente tendenser i rekrutteringsmønstrene, på tvers av ulike friskoletyper, som viser at friskoler framstår som eliteskoler---f.eks. ingen gjennomgående tendens etter denne kontroll for type ”utdanningsløp” til at friskoler overrekrutterer elever fra ”rike hjem” (rad 9-12).
Tabell 2. Kjennetegn ved unge i ulike skoletyper og utdanningsløp i videregående opplæring 2004-2005
|
|
”Utdanningsløp” i VGO
Rad Nr. |
Skoletype |
||||||
|
Livssynsbasert Skole |
Alternativ Pedagogikk
|
Parallelle skoler |
Alle frittstående Skoler |
Offentlige Skoler |
Alle skoler
|
|||
|
Idrettsskole
|
Annen parallell skole |
|||||||
|
Antall elever (og andel i % av alle elever) |
||||||||
|
|
1. Studieforberedende Antall 2. % av alle elever 3. % av elever i friskoler |
3205 3,51 53,2 |
801 0,88 13,3 |
1358 1,49 22,5 |
664 0,73 11,0 |
6028 6,60 100,- |
85.289 93,40 |
91.317 100,- |
|
4. Ikke-studieforb. Antall 5. % av alle elever 6. % av elever i friskoler |
1431 1,78 69,9 |
137 0,17 6,7 |
0 0 0 |
479 0,60 23,4 |
2047 2,54 100,- |
78.428 97,46 |
80.475 100,- |
|
|
Gjennomsnitt eller medianverdi for elever i hver skoletype og etter om utdanningen er studieforberedende eller ikke |
||||||||
|
Gjennomsnittskarakter fra grunnskolen |
7. Studieforberedende |
4,61 |
4,18 |
4,25 |
4,09 |
4,42 |
4,39 |
4,40 |
|
8. Ikke-studieforb. |
3,78 |
3,84 |
- |
3,56 |
3,75 |
3,52 |
3,53 |
|
|
Median yrkesinntekt (før skatter og overføringer) for begge foreldre kombinert |
9. Studieforberedende |
609,2 |
551,2 |
660,3 |
626,1 |
613,9 |
610,0 |
610,2 |
|
10. Ikke-studieforb. |
480,0 |
569,8 |
- |
485,7 |
483,6 |
494,1 |
493,7 |
|
|
Median inntekt etter skatt for begge foreldre kombinert |
11. Studieforberedende |
487,7 |
475,2 |
531,2 |
518,2 |
497,3 |
491,3 |
491,7 |
|
12. Ikke-studieforb. |
414,9 |
494,0 |
- |
411,0 |
419,5 |
431,1 |
430,9 |
|
|
Prosent av elever med nedenfor gitte egenskap, i hver skoletype-kategori og etter om utdanningen er studieforberedende eller ikke |
||||||||
|
% jenter |
13. Studieforberedende |
59,4 |
59,8 |
39,1 |
51,8 |
54,1 |
55,5 |
55,4 |
|
14. Ikke-studieforb. |
59,1 |
51,1 |
- |
71,0 |
61,4 |
45,8 |
46,2 |
|
|
% elever med bosted i storby |
15. Studieforberedende |
59,2 |
71,3 |
77,3 |
62,7 |
65,3 |
48,1 |
49,3 |
|
16. Ikke-studieforb. |
41,9 |
85,4 |
- |
69,7 |
51,3 |
40,6 |
40,9 |
|
|
% elever med bosted i spredtbygd Kommune |
17. Studieforberedende |
23,9 |
4,4 |
7,0 |
9,5 |
15,9 |
15,5 |
15,5 |
|
18. Ikke-studieforb. |
30,9 |
2,2 |
- |
11,7 |
24,5 |
21,0 |
21,0 |
|
|
% med foreldre der minst en av dem har Universitets- eller høgskoleutdanning |
19. Studieforberedende |
59,9 |
73,7 |
52,6 |
48,6 |
58,8 |
51,4 |
51,9 |
|
20. Ikke-studieforb. |
28,9 |
63,4 |
- |
26,4 |
30,8 |
23,0 |
23,2 |
|
|
% med foreldre der begge har grunnskoleutdanning |
21. Studieforberedende |
1,5 |
,9 |
2,2 |
4,2 |
1,9 |
2,1 |
2,1 |
|
22. Ikke-studieforb. |
4,9 |
0 |
- |
8,5 |
5,4 |
5,6 |
5,6 |
|
|
% med foreldre hvor én eller begge er i lederstilling, akademiske yrker eller tekniske yrker som krever land utdanning |
23. Studieforberedende |
31,1 |
30,3 |
30,0 |
28,8 |
30,5 |
28,4 |
28,6 |
|
24. Ikke-studieforb. |
9,6 |
32,1 |
- |
10,6 |
11,3 |
11,3 |
11,3 |
|
|
% begge foreldre født i et ikke-vestlig land
|
25. Studieforberedende |
2,1 |
1,9 |
2,9 |
9,9 |
3,1 |
6,1 |
5,9 |
|
26. Ikke-studieforb. |
1,6 |
0 |
- |
2,9 |
1,8 |
5,6 |
5,5 |
|
For VGO, som det var for grunnskolen, er de mest konsekvente utslagene i retning av ”høystatusrekruttering”, overrepresentasjon av elever med foreldre som har høyere utdanning (rad 19-20). Men samtidig finner man underrepresentasjon av elever med foreldre som kom til Norge som innvandrere fra et ikke vestlig-land (rad 25-26)—noe det ikke var for grunnskolen for friskoler sett samlet.
Hverken mellom offentlig skoler og ”friskoler” sett samlet--eller blant de ulike typer friskoler, er det i tabell 2 noen enkelt polaritet. Etter mitt skjønn er det ikke tegn til at rekrutteringen av elever til frittstående skoler i VGO bærer noe sterkere preg av eliterekruttering enn den gjorde i grunnskolen.
Innen videregående skole varierte andelen elever i friskoler fra 8,4 % i Oslo til 1,5 % i Finmark (Helland & Lauglo 2006:28). Hvis man mente at faren for sosial skjev rekruttering ville øke når bruk av friskoler var mer vanlig, kunne man igjen ha mistanke om at skjevheten i sosial rekruttering ville være sterkere der bruk av friskole var mer utbredt. Det var ingen tegn til at den sosiale rekruttering til friskoler, målt ved foreldres utdanningsnivå, var skjevere i de fylker som har sterkere innslag av friskoler.
Privatskoleloven av 1985 åpnet for ”livssyn” og for ”alternativ pedagogikk” som begrunnelser for å få offentlig tilskudd til privateide skoler—også i VGO. Dessuten åpnet den for at frittstående skoler i VGO (men ikke i grunnskolen) kunne få tilskudd hvis skolen gav faglige tilbud som ikke var bra nok dekket av offentlige skoler. Dermed kunne friskoler i VGO få offentlig støtte selv om de framsto etter sine læreplaner og innretning som parallelle til offentlige skoler.
Friere adgang til å opprette ”parallelle skoler” har som kjent vært et viktig stridstema vedrørende Loven om frittstående skoler av 2003. Slike ”parallelle skoler” kunne altså få støtte i VGO under loven av 1985. Tabell 2 viser at slike skoler som hverken var tuftet på ”alternativ pedagogikk” eller ”livssyn” faktisk var et betydelig element blant friskoler i VGO. Vi ser nok at livssynsbaserte skoler mottar den langt største andel av elever i frittstående skoler: 53,2 % av elever i studieforberedende utdanningsløp (rad 3) og 69,9 % av elever som følger yrkesforberedende utdanningsløp (rad 4). Men den nest største gruppen er ikke ”alternativ pedagogikk” men derimot de såkalte ”parallelle skolene”.
”Parallelle skoler” er særlig viktige innen de studieforeredende utdanningsløp og her er det ”idrettsgymnas” som er relativt vanlig: 22,5 % av alle elever i frittstående skoler (rad 3). Andre parallelle skoler utgjør ytterligere 11 %. Også i yrkesutdanningen har ”parallelle skoler” en betydelig andel (23,4 %) av alle elever i frittstående skoler (rad 6). Hva slags sosial rekruttering har disse hatt? Preges de ”parallelle” skoler som allerede fantes under Loven av 1985 av elitepreget sosial rekruttering?
Vi ser ingen tegn til at ”parallelle skoler” preges mer av å være ”eliteskoler” enn hva tilfelle er for de politisk mindre omstridte typene av frittstående skoler. De ”parallelle” friskolene preges faktisk mindre av sosialt ”eksklusiv” rekruttering etter foreldres utdanning (rad 19, 21) og etnisitet (rad 25). Studieforberedende utdanningsløp ved parallelle skoler har riktignok elever med foreldre som har litt høyere medianinntekt enn i offentlige skoler (rad 9,11) men det motsatte er tilfelle for elever i de ”rene” yrkesforberedende utdanningsløp (rad 10,12). Det er heller ingen tendens til at ”parallelle” skoler generelt overrekrutterer elever som er skoleflinke (rad 7, 8). Det motsatte er derimot tilfelle i de utdanningsløp som gir studiekompetanse (rad 7). Trolig kan en tolke dette som tegn på at en del familier bruker ”parallelle” frittstående som forsterkning for elever har lykkes relativt dårligere i sin tidligere utdanning—en hypotese som passer med funn i multivariat logistisk regresjon på dette materialet (Helland & Lauglo 2006:43).
Sluttkommentar
Hverken i grunnskolen eller i videregående skole finnes noen klar tendens til at frittstående skoler i Norge har forsterket den sosiale seleksjon som skjer til ulike skoler. Den tydeligste tendens er at frittstående skoler trekker til seg uforholdsmessig mange elever fra hjem der foreldrene har høyere utdanning. En av hovedintensjonene som må ha ligget bak privatskoleloven av 1985 synes blitt godt realisert: skal man først gi tilskudd til private skoler, må det gjøres slik at de ikke blir forbeholdt familier med ”god råd”.
Sammenlignet med grunnskoler er friskoler på videregående nivå ikke mer ”elitepreget” i sin rekruttering.
De ”parallelle” frittstående skolene som allerede fantes på videregående nivå under den gamle loven og hvis elever utgjorde ca. 30 % av alle friskolelever i VGO, var preget av en ganske egalitær rekruttering med hensyn til elevers familiebakgrunn. Disse skolene trakk heller ikke til seg spesielt skoleflinke elever.
Noen vil nok fristes til å konkludere at de funn som er gjort viser at den liberalisering av støtteregimet som loven av 2003 la opp til, ikke ville medført noen økt sosial segregering mellom skoler som ville blitt politisk problematisk. En må imidlertid være forsiktig med å trekke en slik konklusjon. Når det under stor publisitet skjer radikale endringer i hvor lett skoler ville kunne kvalifisert for tilskudd (som med loven av 2003), må spådommer basert på hvordan det ”gamle regime” fungerte pakkes inn med forsiktighet. En oppfølging av rekrutteringen til de nye skoler som smatt inn under Loven av 2003, før døra ble stengt, kunne gitt en klarere pekepinn. Spesielt skulle vi gjerne hatt data om rekruttering til de såkalte ”kommersielle kjedeskolene”.
Den overrepresentasjon som finnes i frittstående skoler av elever med velutdannede foreldre, er trolig uttrykk for at slike foreldre har et særlig bevisst forhold til utdanningsvalg. Det er i Norge bred oppslutning blant foreldre, uansett deres sosial klasse eller utdanningsnivå, om at ”utdanning er viktig” for deres barn—hvis vi skal tro hva deres barn selv sier om foreldrenes verdsetting av utdanning (Wichstrøm 1993). Det er likevel grunn til å anta at nettopp høyt utdannede foreldre vil være særlig bevisst på betydningen av en ”god skole”, at de også vil ha tillit til egen vurdering av skoler og at de mer aktivt enn andre vil søke etter informasjon om alternativer hvis de har liten tro på den offentlige skole som deres barn sogner til. At velutdannede foreldre og deres barn oftere enn andre benytter seg av de muligheter som foreligger til ”valg av skole” er derfor lite overraskende. At overrepresentasjonen ikke er sterkere og mer konsekvent enn den er i tabell 1 og 2 kunne da tyde på at de aller fleste har rimelig bra tiltro til de tilgjengelige offentlige skoler.
Det er en betydelig internasjonal litteratur som viser at familier som har valgt å flytte til et annet land for å bedre sine kår, er sterkt opptatt av å skaffe sine barn god utdanning for at de skal klare seg i det nye landet. Norske funn har tidligere vist at barn av innvandrere fra ikke-vestlige land har et mer utvetydig positivt engasjement i sin skolegang enn andre elever (Lauglo 2000). Det ville derfor være lite overraskende om innvandrerfamilier viste en tendens til å søke seg til private skoler når disse skolene oppfattes som befordrende for at deres barn skal komme seg opp og fram i samfunnet. Vi fant altså at barn av innvandrere fra ikke-vestlige land er overrepresentert i visse typer frittstående grunnskoler. At de er underrepresentert i skoler tuftet på ”alternativ pedagogikk” kan tyde på at slike foreldre svært sjelden mener ”barnesentrert” pedagogikk ikke noe deres barn trenger for sin oppdragelse. På videregående nivå fant vi gjennomgående en underrepresentasjon av innvandrerfamilier i frittstående skoler. Men ett unntak er studieforberedende utdanning i ”andre parallelle skoler” (tabell 2, rad 25).
Spørsmål
Det kan reises en rekke spørsmål om private skoler, som det tidligere har vært lite eller ingen forskning på—i hvert fall i Norge..
- Er en del av attraksjonen ved slike skoler at de av familier/elever som søker seg dit, forventes å ha mindre bråk, mer ”ordnede forhold” enn det som mange elever klager over i offentlige skoler?
- Er private skoler faktisk preget av bedre miljø i denne henseende?
Antagelsen om bedre ”skole-hjem relasjoners” og tettere forbindelser mellom elevers familier var utgangspunktet for Colemans teoribygging om relasjonen mellom ”sosial kapital” og utdanning (Coleman & Hoffer 1987, Coleman 1988). Disse antagelsene har vært gjenstand for lite empirisk forskning og reiser flere spørsmål:
- Har private skoler som er tuftet på ”livssyn” tettere forbindelser mellom skole og hjem formidlet gjennom familiefellesskap utenfor skolen (f. eks, en lokal menighet), eller skiller slike skoler seg lite fra andre skoler?
- Er slike ”tette” skole-hjem relasjoner faktisk så viktig for barn og unges mestring av utdanningssystemets krav som de så ofte antas å være? Eller er f.eks. de interne relasjoner mellom foreldre og barn i familien av langt større betydning?
- Skyldes de funn som er gjort om ”bedre læringsresultater” ved religiøst funderte private skoler (som hos Bonesrønning & Naper 2006, eller Coleman & Hoffer 1987) slik sosial kapital ”mellom skole og hjem” eller skyldes det at barn som rekrutteres til private skoler i snitt har fått en oppdragelse hjemmefra som gjør dem bedre i stand til å klare seg på skolen?
Litteratur
Arnman, Göran; Martin Järnek och Erik Lindskog (2005): Valgfrihet – fiktion och verklighet. Uppsala: Studies in Educational Policy and Educational Philosophy: Research Reports 4.
Asher, Carol & Nathalis Wamba (2005) Where School Desegregation and School Choice Policies Collide: Voluntary Transfer Plans and Controlled Choice. Pp. 77-92 in Janelle T. Scott (Ed.) (2005) School Choice and Diversity. What the Evidence Says. New York: Teachers College Press.
Ball, Stephen J. (2003): Class Strategies and the Education Market. The middle classes and social advantage. London: Routledge-Falmer.
Bernstein, Basil (1975): Class, Codes and Control III. London: Routledge.
Bonesrønning, Hans; Linn Reneé Naper & Bjarne Strøm (2005) Gir frittstående skoler bedre elevresultater? Konsekvenser av lov om frittstående skoler. Baseline rapport 1. Elevresultater. Trondheim: Senter for Økonomisk Forskning, Norges Teknisk Naturvitenskapelige Universitet.
Bonesrønning, Hans & Linn Renée Naper (2006): Skoleåret 2004/2005: Frittstående grunnskoler under ny lov og frittstående videregående skoler under gammel lov. SØF-Rapport nr. 05/06. Trondheim: Senter for Økonomisk Forskning AS.
Boudon, Raymond (1973): Education, Opportunity and Social Inequality. New York: Wiley.
Broccolichi, Sylvain & Agnes van Zanten (2000): School competition and pupil flight in the urban periphery. Journal of Education Policy 15 (No. 1, 2000): 51-60.
Bøckman, P. W. (red) (1993) Alternative skoler I Norge. Trondheim: Liberalt forskningsinstitutt.
Carnoy, Martin (1998): National Voucher Plans in Chile and Sweden. Did privatization reforms make for better education? Comparative Education Review 42 (3) 309-337.
Coleman, James S. (1988) Social Capital in the Creation of Human Capital. American Journal of Sociology 94 (Supplement): S95-S120.
Coleman, James S & T. Hoffer (1987): Public and Private Schools. The Impact of Communities. New York: Basic books.
Fairlie, Robert W. & Alexandra M. Resch (2002) Is there “White Flight” into Private Schools? Evidence from the National Educational Logitudinal Survey. The Review of Economics and Statistics 84 (No 1, 2002): 21-33.
Fiske, Edward B, & Helen F. Ladd (2000): When Schools Compete. A cautionary Tale. Washington DC. The Brookings Institution Publishing Press.
Gewirtz, Sharon; Stephen J. Ball & Richard Bowe (1995): Markets, Choice and Equity in Education. Buckingham: Open University Press.
Gorard, Stephen, Chris Taylor & John Fitz (2002): Does school choice lead to ”spirals of decline”? Journal of Education Policy, Vol. 17, No 3, 367-384.
Gorard, Stephen; Chris Taylor & John Fitz (2003): Schools, Markets and Choice Policies. London: Routledge.
Helland, Håvard & Jon Lauglo (2006) Fører frittstående skoler i videregående opplæring til sosial segregering? Arbeidsnotat, 35/2006. Oslo: NIFU STEP. Tilgjengelig også på: http://www.utdanningsdirektoratet.no/upload/Rapporter/Friskoler_sosial_segregering_nifu_step.pdf
Helland, Håvard & Jon Lauglo (2005) Har frittstående grunnskoler økt segregeringen? Konsekvenser av ny lov om frittstående skoler—baslinerapport II: Elevsammensetningen. Oslo: NIFU STEP: Rapport 2/2005. Tilgjengelig også på:
http://www.utdanningsdirektoratet.no/upload/Rapporter/gir_frittstaende_skoler_bedre_elevresultater_nifu_step.pdf
Hoxby, Caroline M. (2003): School choice and school competition: Evidence from the United States. Swedish Economic Policy Review 10 (2003): 9-65.
Lauder, Hugh; David Hughes, Sue Watson, Sietske Waslander, Martin Thrupp, Rob Strathdee, Ibrahim Simiyu, Ann Dupuis, Jim McGlinn & Jennie Hamlin (1999): Trading in futures. Why markets in education don’t work. Buckingham: Open University Press.
Lauglo, Jon (2004) “Basic Education in EFA Priority Areas in Kenya: Arid and Semi-Arid Lands and Urban Informal Settlements”. [Consulting report for the Government of Kenya and the World Bank. Processed].
Lauglo, Jon (2000) Social Capital Trumping Class and Cultural Capital? Engagement with School among Immigrant Youth. I Stephen Baron, John Field, & Tom Schuller (Eds.) Social Capital. Critical Perspectives. Oxford: Oxford University Press.
Lisland, Birgitte Jordahl (2005) Trenger vi friskoler? En analyse av friskolelovens muligher og begrensninger. Hovedfagsoppgave, Pedagogisk forskningsinstitutt, Universitetet i Oslo.
Miron, Gary; & Christopher Nelson (2002): What’s Public About Charter Schools? Lessons Learned About Choice and Accountability. Thousand Oaks, California: Corwin Press.
Schiefelbein, Ernesto & Paulina Schiefelbein (2001) “Three decentralization strategies in two decades. Chile 1980-2000.” Santiago: CIDE.
Scott, Janelle (2005) Introduction: The Context of School Choice and Student Diversity. Pp. 1-8 in Janelle T. Scott (Ed.) (2005) School Choice and Diversity. What the Evidence Says. New York: Teachers College Press.
Skolverket (2005) Skolor som alla andra? Med fristående skolor i systemet 1991-2004. Skolverkets rapport nr 271. Stockholm: Skolverket.
Skolverket (2003): Valfrihet og dess effecter inom skolområdet. Stockholm: Skolverket.
Skolverket (2000) Kartläggning av elever i fristående skolor. Stockholm: Skolverket. Rapport nr. 2000:686.
Taylor, C, Fitz, J. & Gorard, S. (2005) Diversity, specialisation and equity in education. Oxford Review of Education 31 (No. 1, March): 47-69.
Tveiten, Asbjørn (2000) Friskolen – enhetsskolens gjøkunge? Oslo: Lunde forlag.
Tveiten, Asbjørn (1995) Private lærarskular 1890-1947. Dr. philos avhandling. Universitetet i Oslo.
Wichstrøm, Lars (1993) Hvem sprang? Hvem sto igjen og hang? Ungdomsskoleelevers skolemotivasjon. Oslo: UNGforsk Rapport 4/93 (UNGforsk er nå del av NOVA).