Fra cellelaboratoriet til Lindmo

Katharina Vestre jobber som doktorgradsstipendiat ved Institutt for biovitenskap ved Universitetet i Oslo. 

– Å forstå hvordan cellene beveger seg i kroppen er veldig viktig med tanke på sykdommer, for eksempel kreft.

– Det er farlig når kreftceller begynner å bevege seg til nye deler av kroppen hvor de ikke skal være, forteller Katharina ivrig.  

Pasjon for celler og fortelling

Det er tydelig at det å se på celler i et mikroskop er noe Katharina brenner for. Når hun forteller om arbeidet sitt og om dagene på laboratoriet lyser ansiktet opp og man blir selv interessert i å lære mer om celler og hva de gjør. Ved siden av forskningen jobber Katharina også med vitenskapsformidling, en annen lidenskap hun tydelig er opptatt av. Dette begynte hun med allerede som tredjeårsstudent. Da tok hun faget MNKOM, et formidlingskurs ved Universitetet i Oslo, og derfra kom idéen til boken ”Det første mysteriet”.

– Jeg skrev en populærvitenskapelig artikkel da jeg tok MNKOM som handlet om fosterutvikling. Denne ble trykket i Aftenposten. Noen dager senere tikket det inn en mail fra Aschehoug som lurte på om jeg ville skrive en bok. To og et halvt år senere var den trykket.

Deltidsjobb som forfatter

Katharina tok en bachelorgrad i biokjemi før hun gikk videre med master i molekylær biovitenskap med retning biokjemi. Hun brukte to år på å skrive boken «Det første mysteriet», noe hun valgte å gjøre ved siden av masterstudiet.

– Jeg skrev boken samtidig som jeg tok en mastergrad. Mens andre jobbet på en butikk gikk jeg på lesesalen for å skrive. Boken ble min deltidsjobb, men gjorde at jeg brukte litt lengre tid på studiene.

Katharina sjekker telefonen jevnlig mens hun forklarer ivrig om veien fra studiehverdagen til jobb og hvordan det er å skrive en bok. Akkurat i dag venter hun på noen celler som kommer fra Paris, som hun skal undersøke på laben senere. Når vi kommer inn på hva en typisk arbeidsdag for Katharina går ut på skjønner jeg at den kan by på mye forskjellig.

– Ingen dager er like. Noen dager underviser jeg studenter, og andre dager stikker jeg til Ullevål sykehus for å hente en pose med blod. Det er også dager hvor jeg selv er student og sitter i forelesningssalen, jeg skriver vitenskapelige artikler og lærer mer om mitt fagfelt.

En styrke og en svakhet

At Katharina elsker jobben sin hersker det liten tvil om. Men hun forteller også at det til tider kan bli litt mye.

– Jeg trekkes i mange retninger. Som doktorgradsstipendiat kan man jobbe kjempehardt uten å få resultater i form av data vi kan bruke. Det kan føles urettferdig for jeg kan ofre en solfylt søndag for å være på laben, men så fungerer ikke utstyret. Du får ikke den søndagen tilbake. Du må derfor kjenne etter selv hvor mye du takler, for det er ingen som gir deg fri. Jeg prøver fortatt å finne ut av det, sier hun.

– Hva er det beste med yrket ditt?

– Det står aldri stille. Det er et privilegium å få lønn for å lære og studere videre.

– I alle år har jeg betalt for å studere, mens nå kommer lønnen inn på konto, og likevel gjør jeg mye av det samme som da jeg studerte.

– Er det noe du savner i jobben din?

– Jeg savner kanskje litt mer rutine. Noen ganger kan det bli litt mye å sjonglere på en gang. Det er forskjellige forventninger fra flere hold og jeg må finne en balanse jeg trives med. Styrken og svakheten til denne jobben er at det ikke er en vanlig A4-jobb.

Mange små byggesteiner med forskning

– Hva betyr jobben din i en større sammenheng?

­– Vi driver med grunnforskning. Det betyr at vi ikke umiddelbart vet hva vi kan bruke det til, og hva det vi finner ut kan få av betydning i framtida. Det er uendelig mye å ta tak i. Jeg studerer en liten del, men summen av alt sammen blir jo noe stort. Vi forstår mer av hvordan ting henger sammen, forteller Katharina.

– Var det noe som overrasket deg med studiet ditt?

– Jeg hadde ikke trodd at det å ta en mastergrad skulle likne så mye på en jobb.

– Å skrive masteroppgave er bare en liten del av det toårige masterløpet som du gjør helt på slutten. Labarbeid tar mesteparten av tiden.

Gjestet Lindmo

Som et resultat av det Katharina lærte på studiet ble boken «Det første mysteriet» til. Boken handler om hvordan vi blir til – fra befruktet egg til fødsel.

– I motsetning til mange andre bøker som handler om hvordan vi blir til, prøver jeg å fokusere på biologien bak prosessen og hvordan genene virker inn, sier Katharina ivrig.

Boken har blitt tatt godt i mot, og i januar var hun gjest hos talkshow-programmet Lindmo på NRK1. 

– Det var veldig gøy og surrealistisk. Jeg ble tatt godt imot av publikum og folk virker interessert i å lære om forskning uten at de nødvendigvis tar en grad selv. Det er gode nyheter for oss som vil drive med formidling.

– Hva er planen din videre?

– Jeg har allerede begynt å tenke på neste bok, sier Katharina før hun tar en pause for å sjekke telefonen.

– Men det å skrive og samtidig drive med forskning er en balanse jeg må finne, avslutter hun før hun må gå videre for å hente cellene fra Paris.
 

Les flere karriereintervjuer