Hanna Grawert Blomsø (22) bestemte seg for å studere spesialpedagogikk etter å ha jobbet på avlastning for barn og unge etter videregående.
– Ved å jobbe der fikk jeg bekrefta at jeg ville jobbe med barn med spesielle behov, forteller Hanna.
– Det er viktig at man har folk med god kompetanse, for å kunne legge til rette best mulig for barnet, veilede foreldre og gi barnet en så god skolegang og oppvekst som overhodet mulig.
Spesialpedagogikk i praksis
På avlastningen møtte Hanna fagpersoner fra flere fagfelt og fikk sett de ulike tilnærmingene deres. Erfaringene hjalp henne da hun skulle velge studieprogram.
– Vi fikk hjelp av Statped og Habiliteringstjenesten for barn og unge (HABU) til å legge til rette for barna og lage alternativ og supplerende kommunikasjon (ASK). Det var skikkelig gøy å få snakke med dem om hvordan vi burde legge opp ting for det enkelte barnet. Det var det som vekka interessen først.
Hun undersøkte blant annet psykologi, medisin og vernepleie, før hun innså at bachelor i spesialpedagogikk var det riktige valget.
– Jeg satte meg inn i hva en vernepleiers oppgave var, og fant fort ut at det ikke var det jeg likte. Jeg ville jobbe mer i dybden, spesielt med diagnoser, forteller Hanna.
– Det er veldig gøy med alt som har med kartlegging og testing å gjøre. Spesielt å finne ut hvordan man skal legge til rette for enkeltbarnet basert på de evnene barnet har, hvilke vansker de har, hva de mestrer og hva som er mer krevende, reflekterer Hanna.
Under studiet møter man inspirerende fagpersoner, blant annet gjesteforelesere, forteller Hanna.
– I går hadde vi en forelesning om tegnspråk, og da hadde vi en foreleser som… hva sier man? Snakker tegnspråk? Det er veldig spennende at vi har gjesteforelesere som er ute i feltet, og som har jobba med et tema lenge. Da får du også muligheten til å stille spørsmålene som du lurer på.
Testsertifisering og valgmuligheter
Hanna sikter allerede mot en master i spesialpedagogikk ved UiO.
– Da vil jeg også være i Oslo, fordi man får testkompetanse i form av WISC-sertifisering (Wechsler Intelligence Scale for Children), som du ikke får alle andre steder, sier Hanna.
På master i spesialpedagogikk velger man mellom fem fordypninger. Fordypningen i Nevroutviklingsforstyrrelser har fanget Hannas interesse. Her vektlegges de tre nevroutviklingsforstyrrelsene; intellektuelle utviklingsforstyrrelser, autismespekterforstyrrelser og ADHD.
– Nevroutviklingsforstyrrelser er et spennende overordna tema. Det er den masteren jeg helst vil ta, fordi jeg syns autisme og psykisk utviklingshemning, er mest spennende.
Hanna planlegger å fortsette å jobbe med denne gruppen etter studiene.
– Det jeg ønsker å gjøre i framtida, er å jobbe i spesialhelsetjenesten. Helst i HABU. Da må jeg nok samle litt erfaring på ulike felt først, så jeg har planer om å jobbe i skole eller barnehage. Pedagogisk-psykologisk tjeneste (PPT) kunne vært gøy. Og så var det veldig spennende å ha praksis på en spesialskole.
– Jeg vet at jeg har mange muligheter, og det syns jeg er godt.
Praksis vs. utveksling
Bachelorstudenter på spesialpedagogikk har fire uker praksis, og Hanna var ute på en spesialskole.
– I praksis får man se hvordan man faktisk bruker tilretteleggingsverktøyene på en god måte. De var skikkelig flinke til å se enkeltbarnet og hadde masse verktøy for å hjelpe dem, forteller Hanna.
Hanna var også på utveksling et semester og reflekterer over likhetene mellom praksis og utveksling.
– Det er likt i at du blir tvunget til å være sosial. På utveksling må du få deg venner: Du er i et nytt land, du er med ny klasse, og man er avhengig av folk for å ha det bra. I praksis så kommer du til ny arbeidsplass, med nye voksne og nye barn. Og du er nødt til å vise frem hva du kan og hvordan du kan hjelpe til, reflekterer Hanna.
Samtidig er det også forskjeller:
– På utveksling hadde jeg mer fokus på meg selv og min egen opplevelse. I praksisen er du veldig opptatt av hvordan andre ser deg, det er ikke like viktig når du er på utveksling. Det er veldig godt å få den lille pausen, poengterer Hanna.
Et sosialt miljø
Hanna forteller om et miljø med flere muligheter for å bli kjent med folk.
– Man blir jo litt tvunget til å være sosial gjennom seminar og gruppeoppgaver. Jeg føler at jeg er blitt kjent med ekstremt mange. Hvis de jeg er mest med ikke er på forelesning, så har jeg alltid noen å sitte med uansett, betrygger Hanna.
– Man kan bli kjent med folk gjennom fadderuka også. Hvis du er aktiv da og byr litt på deg selv og snakker med minst én eller to stykk, så får du et lite nettverk, og det kommer til å bli større.
– Det har mye å si hvor mye man engasjerer seg, oppmuntrer Hanna.
Å finne en gruppe eller aktivitet å engasjere seg i er et råd som går igjen for å finne seg venner under studiene. Hanna har fått seg jobb i Studentredaksjonen til UVs sosiale medier-team, hvor hun blant annet lager innhold som publiseres på fakultetets Instragram-konto @unioslo_uv.
– Jeg merker jo at etter at jeg fikk jobben, så blir jeg kjent med flere på mitt eget kull. Fordi jeg tar kontakt med dem med en videoidé, eller jeg spør dem om jeg kan intervjue dem til et eller annet. Det gjør jo at man blir kjent med mer folk.
Et lite innblikk i Hannas jobb på UV: