Ytringsfrihet i arbeidslivet og akademisk frihet

Jeg er i dag invitert inn i Ytringsfrihetskommisjonens møte om ytringsfrihet i arbeidslivet. Mitt korte innspill vil handle om to utfordringer knyttet til forskningsbaserte ytringer. Den første er hvordan ytringsrommet i akademia snevres inn ved at det blir stadig tøffere å delta i den offentlige debatten. Det andre handler hvordan et økende press på den frie forskningen påvirker hvilke tema det ytres om. Dette er tema som blir viktige når statsråd Henrik Asheim nedsetter et ekspertutvalg som skal se på akademisk frihet.

Forskning og teknologi har fått en stadig større plass i våre liv og driver endringer som på helt grunnleggende vis påvirker økonomi, arbeidsliv og hvordan vi lever sammen. Det gjør den kritiske dialogen mellom forskning og samfunn desto viktigere. Det må forutsettes at forskere engasjerer seg i denne dialogen, og at de er åpne om forskningsprosessen og vitenskapelig usikkerhet; at de følger normer for argumentasjon og saklig debatt. En forskers akademiske frihet til å velge problemstilling og metode, følges av et ansvar for å formidle kunnskap og til å delta i dialoger med kritikk og perspektiver. Økende politisering utfordrer nå samfunnsdialogen.

Forskere skal naturligvis tåle kritikk. Gjennom fremveksten av flere sosiale medieplattformer har den enkeltes mulighet til å delta i en offentlig debatt blitt større. På en måte er dette demokratiserende, men det utfordrer oss også. Vi observerer en stadig sterkere strøm av trusler og hat mot forskere som deltar i det offentlige ordskiftet. Stadig flere fagområder blir polariserte og politiserte. Straffbar hets er et ytterpunkt og må anmeldes, men det finnes aktivitet i gråsoner som ikke er ulovlig, men som får forskere til å avstå forskning eller bytte forskningstema. Dette bryter med normer for en åpen og kunnskapsbasert dialog, og undergraver dessuten forskning på områder hvor nye og utfordrende perspektiver kan være viktig.

Akademisk frihet handler nettopp om dette; om å unngå at etablerte maktstrukturer definerer hva det skal forskes på og dermed ytres om; og enda viktigere - at de ikke definerer hva som er uønskede tema og problemstillinger. Den akademiske friheten er ikke motivert av bekvemlighet for den enkelte forsker, men i betydningen av fri kunnskapsutvikling for samfunnets utvikling. Samfunnet er i det lange løp best tjent med en kunnskapsutvikling som er fri, basert på vitenskapelige prinsipper og utviklet med en armlengdes avstand til stat, kirke, andre institusjoner eller interessegrupper.

Det er betenkelig at det stadig gis tydeligere politiske og mer eksplisitte forventninger til universitetenes aktivitet og resultat. Dette påvirker rammene for institusjonene og dermed også den enkelte forskers akademiske frihet. Det legges også nye bindinger på forskningen gjennom endrede krav og vurderingskriterier for finansiering av forskning. Grensene mellom forskning, utvikling og utredning viskes ut i samfunnsdebatten, og også i utvikling av politikk og virkemidler.

Som eksempel kan det nevnes at det i styringsmeldingen som nå er til behandling i Stortinget, legges opp til at det nye direktoratet i vår sektor skal få en større rolle i å utforme kunnskapsgrunnlaget for kunnskapspolitikken. Det er problematisk at direktoratet, som er en underliggende enhet av departementet skal ha denne rollen. Ligger forskningen omtrent i hendene på brukerne blir presset på valg av spørsmål, metode og offentliggjøring betydelig. Viktigheten av å bruke eksterne forskningsmiljøer for å sikre uavhengighet i politikk-utviklingen må være åpenbar.

Det er dessverre mye som tyder på at det er ganske stor avstand mellom kart og terreng innenfor dette området. Alle synes å være enige om at finansielle bidrag fra offentlig sektor eller næringsliv ikke skal kunne true forskeres integritet og uavhengighet, at institusjonens omdømmetenkning ikke kan sette grenser for temavalg og påfølgende ytringer, at brukermedvirkning må baseres på forskningens prinsipper. Men arbeidet i våre nasjonale forskningsetiske komiteer viser at praksis ikke alltid reflekterer disse tilsynelatende enkle prinsipper.

Vi har en jobb å gjøre. Her er 5 forslag til innledende tiltak:

  • Vi trenger mer kunnskap om forskernes hverdag; både knyttet til ytringsrommet og til press i samarbeidsrelasjoner. En undersøkelse må gjennomføres. Forskning er påkrevd.
  • Regjeringens rullerende langtidsplan for forskning og høyere utdanning må bidra til bevissthet om trusler mot fri forskning og om forskningens rolle i demokratiet.
  • Arbeidet med akademisk frihet i forlengelsen av ny UH-lov må ikke defineres av en forvaltningslogikk. Implisitt må det reflekteres over effekten av den nye forskningsetikkloven.
  • Forskere må opptre uten å «fordumme samtalen» - vi må som forskersamfunn røkte en åpen og opplyst dialog.
  • Brukermedvirkning og citizen science må baseres på en bevistgjørende «code of conduct».
Av Svein Stølen
Publisert 20. apr. 2021 07:14 - Sist endret 21. apr. 2021 08:02
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere

 Rektorteamet. Foto: © UiO/Anders Lien

Rektorbloggen

#UiOiSamspill

Vårt ønske er at UiO styrker sin evne til samspill internt og eksternt. Målet er å utnytte den enestående posisjonen vi har som hovedstadsuniversitet i en av de mest kunnskapsintensive regionene i Europa.

I Rektorbloggen skriver vi om saker av stor betydning for UiO.