Podkast: Akademisk frihet under press

Hets og trusler, sikkerhetspolitiske begrensninger for forskningssamarbeid og behovet for at forskere «orker» å diskutere forskning offentlig. 

Bildet kan inneholde: skjorte, interiørdesign, gul, interaksjon, klesdesign.

F.v: Kristin Clemet, Anine Kierulf og Therese Sollien under seminaret om akademisk frihet 2. september. Foto:Yngve Vogt/UiO

Det var blant temaene på et seminar om akademisk frihet 2. september 2021 i Domus Bibliotheca som nå finnes som opptak i tre deler i podkasten Universitetsplassen.

Den første episoden handler om hvorfor akademisk frihet er så sentralt i demokratiet og hva som truer.

Prorektor Åse Gornitzka ved Universitetet i Oslo peker på behovet for å ha en sone der forskere fritt kan søke sann vitenskapelig fundert kunnskap.

– Denne sonen er blitt viktigere jo mer våre liv er formet av vitenskap, sier Gornitzka.

Førsteamanuensis Anine Kierulf ved Juridisk fakultet, UiO, er i gang med å lede et offentlig utvalg om akademisk ytringsfrihet.

– Vi må kunne fremsette hypoteser om alt – slik at det kan diskuteres. Det er forskjell på generell ytringsfrihet og akademisk frihet. Den generelle ytringsfriheten har ingen kvalitetskrav. I akademia stilles det kvalitetskrav, den er fri fra sensur og inngrep fra staten, men ikke fri fra kritikk fra fagfeller, sier Kierulf.

Press fra flere hold

Kierulf peker på at det er lite forskning på trusler mot den akademiske friheten, men at det blant annet handler om finansielle rammer, det politiske presset fra staten, at forskere blir diskreditert som aktivister, kollegial smålighet, ansatte i midlertidige stillinger som ikke tør å si det man mener.

Kristin Clemet, daglig leder i tankesmien Civita og påtroppende styremedlem ved Universitetet i Oslo, understreker at akademisk frihet og konkurranse om ideer er viktig for å opprettholde et liberalt demokrati.

– Politikere har alltid misbrukt forskning og plukket det som støtter deres syn. Det finnes også dårlig forskning, forskere med en politisk agenda – sånn vil det alltid være. Forskning skal diskuteres, ellers får du ikke belyst ulike sider. Jo sikrere den akademiske friheten blir ivaretatt, jo høyere tillitt vil vi ha til forskningen. Men vi trenger mer kunnskap om truslene mot den, sier Clemet.

Bildet kan inneholde: fottøy, mikrofon, musiker, offentlig adresse system, interiørdesign.
Fra venstre: Kristin Clemet, Anine Kierulf, Åse Gornitzka og moderator Aslak Bonde. Foto:Yngve Vogt/UiO.

Trusler og hets kan skremme

I episoden om trusler og hets forteller Anders Ravik Jupskås fra Senter for ekstremismeforskning ved UiO om over 200 ubehagelige henvendelser til forskerne. Henvendelsene spenner fra alvorlige drapstrusler til ulike karakteristikker - at forskere blir beskrevet som fiender, rapporten er søppel og lignende.

– Vi kan grovt dele det inn i to spor; Enten blir forskerne beskyldt for å ha en agenda, eller at de er naive og kunnskapsløse. Så er det ulike metoder og uttrykk som varierer, sier Jupskås.

– Noen orker ikke å være med så mye, men det er mange måter å formidle på; en ting er offentlig debatt, men man kan også snakke med radikaliseringskontakter i norske kommuner, Kripos og lignende. Det er viktig at vi har gode rutiner innad, og at vi stiller opp for hverandre, sier Jupskås.

Kommentator i Aftenposten Therese Sollien har ikke opplevd trusler og hets selv. Hun mener det kan være bekymringsfullt at det snakkes om at det er så krevende å stå i den offentlige debatten.

– Det kan skremme folk fra å delta i seg selv. Det er ikke min erfaring. Det går greit. Og så synes jeg ikke man skal opphøye alt mulig tullball til at man blir hetset. I samfunnsdebatten er motstand av typen «du er lite dust» ikke så veldig viktig, mener hun.

Kristin Clemet har deltatt i offentlige debatter i 35 år og mener at det kan være mer utfordrende nå enn tidligere.

– Før fikk jeg også drapstrusler i brevs form med Donald-bokstaver, men det kom ikke så mye. Det er nok like mange gærne mennesker der ute nå, men nå har de fått tilgang på flere plattformer, de kan være anonyme og vi ser at sosiale medier har utviklet seg slik at mange seriøse aktører forlater det. Twitter er det klart verste. Mange seriøse aktører, særlig unge politikere, har forlatt det fordi det er bare tull og sjikane. Vi behøver redigerte medier – kan nesten ikke verdsette dette høyt nok, sier Clemet.

Hun trekker fram at et annet trekk ved debattene nå er at også legitim kritikk blir forsøkt stoppet.

– Jeg skrev en kronikk om at journalister stemmer mer på venstrepartier hvilket er fakta. Da fikk jeg beskjed om at det kunne jeg ikke skrive fordi det bygger opp under konspirasjonsteorier, sier Clemet. 

Kierulf er enig i at en ikke må overspille hvor tøff offentligheten er og at det ikke må holde akademikere tilbake.

– Det som finnes av undersøkelser viser at det er ikke en økning i hat og hets, men det er flere som ser det. Det er selvsagt ille for dem det gjelder, men det er viktig at det ikke holder oss tilbake. Det kan også være sånn at noen i akademika tenker at offentligheten er banal og dum – at selv de som promoterer Habermas ikke gidder å være i offentligheten, sier Kierulf.

Clemet mener at det mer er et spørsmål om å gidde enn å tåle ubehag i offentligheten.

– Gidder jeg å bruke tid på dette. Orker jeg ubehaget ved å ikke være presist gjengitt. Da vil jeg rette spørsmålet inn mot institusjonen – hva lærer en om hvordan mediene fungerer? Institusjonen må være støttende, en trenger trening og hjelp til trening, sier Clemet.

Kierulf peker på at forskere trenger mer enn frivillige kurs i kronikkskriving. Det trengs trening i mange ulike former for formidling i ulike kanaler.

– Det handler om hvilken kultur vi bygger opp innad for å tørre og stå i offentligheten. Vi må lære av de som er i krig: De trener, er ute i skarpe situasjoner, blir debriefet og tatt vare på internt etterpå.

Bildet kan inneholde: bukse, skjorte, shorts, stol, mikrofon.
Fra venstre: Therese Sollien, Anders Ravik Jupskås og Aslak Bonde. Foto:Yngve Vogt/UiO. 

Forskning og sikkerhetspolitikk

I episoden om forskning og sikkerhetspolitikk diskuteres Utenriksdepartementets (UD) arbeid med nye retningslinjer for eksportkontroll der universiteter, høyskoler og forskningsinstitutter «som skal overføre kunnskap om lisenspliktige varer og teknologier, samt annen kunnskap som kan anvendes til militær bruk til utenlandske borgere», må søke Utenriksdepartementet om lisens for å gjøre dette.

Utenlandske borgere er alle som er fra land utenfor EU, EØS og Nato, altså land Norge ikke har et sikkerhetspolitisk samarbeid med dvs land som Brasil, Japan, Korea, Sør-Afrika og Malaysia, i tillegg til land som Iran, Pakistan, Kina eller Russland som PST særlig har advart om i sine trusselvurderinger. Som kunnskapsoverføring regnes ikke bare ansettelser, men enhver form for muntlig eller skriftlig deling av kunnskap, som blant annet gjennom prosjekter, undervisning, møter eller bruk av utstyr. Flere universiteter og forskingsinstitusjoner har reagert.

– Vi trenger en debatt om hvordan vi skal ivareta sikkerheten – om det skal skje gjennom en byråkratisk ordning i Utenriksdepartementet eller om det skal være en del av det akademiske ansvaret som følger den akademiske friheten. Og så finnes det relevante problemstillinger; vi burde reflektere over hvor mange IKT-phd som skal komme fra Kina, Iran og Russland. Vi må bygge opp større kompetanse på det sikkerhetsmessige enn vi har nå, sier rektor Svein Stølen.

Avtroppende stortingspolitiker Jette Christensen har erfaring fra utenriks og forsvarskomiteen på Stortinget peker på at det er et reelt problem vi må løse.

– Det er viktig å spørre seg hvorfor slike forslag kommer. Politiets sikkerhetstjeneste, etterretningstjenesten har i sine trusselvurderinger pekt på at det finnes  andre aktører som ønsker å få fatt i hemmeligheter, teknologi som kan bli brukt mot norske interesser. Vi må tenke hvordan vi skal gjøre det. Det er enklere å lære universitetene sikkerhetskompetanse – enn å lære UD alle fagområder, sier Jette Christensen.

Bildet kan inneholde: ledd, yttertøy, skulder, mikrofon, frakk.
Svein Stølen og Jette Christensen. Foto: Yngve Vogt/UiO.

Global kunnskap

Therese Sollien sier vi ikke kan gå i bue rundt verdens mest folkerike land.

– Vi trenger samarbeid om samfunnsutviklende prosjekter, hva som må til for å få ren luft i Beijing, renere teknologi for aluminiumsutvinning – norsk kompetanse må kunne bidra. Det er en oppgave for PST å følge med på folk som kommer hit. Tror ikke det kan sjaltes ut til Institutt for orientalske studier, det vil være for krevende, sier Sollien.

Stølen peker på at Norge trenger å delta internasjonalt.

– Norge er et lite land, og skal vi bygge kompetanse må vi ut. Kunnskapsallmenningen er global. Vi har en global kunnskapssituasjon som er utfordrende – det er stor ulikhet. Vi må bidra med vår kompetanse til å hjelpe land å bli likeverdige partnere, samtidig som vi trenger kompetanse fra andre land, sier Stølen.

Lytt til mer fra Universitetsplassen podkast

Universitetsplassen er en forskerbasert podkast om samfunnet produsert av Universitetet i Oslo. Her møtes både unge og erfarne forskere for å snakke om det de mener er viktig og aktuelt, sammen med gjester fra norsk samfunnsliv. 

Du finner Universitetsplassen i alle podkastapper, inkludert iTunes/Apple podcasts og Spotify. 

Publisert 24. nov. 2021 11:50 - Sist endret 24. nov. 2021 13:50