Forslagsstillere
- Yesim Sevinc, postdoktor, Senter for flerspråklighet, HF
- Armine Bagiyan, stipendiat, Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, SV
- Ane Theimann, stipendiat, Institutt for lingvistiske og nordiske studier, HF
- Jake Eli Blake Gordin, stipendiat, Fysisk institutt, MN
- Ingvild Badhwar Valen-Sendstad, stipendiat, Senter for flerspråklighet, HF
- Jessica Pedersen Belisle Hansen, stipendiat, Senter for flerspråklighet, HF
- Jenny Gudmundsen, stipendiat, Senter for flerspråklighet, HF
- Ingeborg Sophie Bjønness Ribu, forsker, Senter for flerspråklighet, HF
Valgplattform
This translation is a summary of my platform in English, if you want to know more details about my plan, follow the link to the English version.
Som den nåværende vararepresentanten for midlertidig vitenskapelige ansatte i Universitetsstyret, stiller jeg til gjenvalg. I fjor etterlyste jeg behovet om å ha representanter fra midlertidige ansatte med internasjonal bakgrunn i de ulike beslutningsorganene til universitetet. Tilstedeværelsen av internasjonale forskere som ikke snakker norsk er, så vidt meg bekjent, praktisk talt ikke-eksisterende ved UiO. Dette til tross for at forskere med en internasjonal bakgrunn kan gi verdifulle bidrag i slike organer.
I februar 2021 fikk jeg muligheten til å være den første ikke-norsktalende som deltok på et møte i Universitetsstyret. Dette var mulig takket være simultantolking i møtet. Til tross for at denne deltakelsen viser en klar forbedring, er det fremdeles en lang vei igjen å gå. Representasjonen av ikke-norske midlertidige ansatte i lederstillinger er på sitt beste anekdotisk, og det har ikke kommet et tydelig budskap eller forskrifter om hva internasjonale midlertidige ansatte som ikke snakker norsk bør eller ikke bør gjøre.
Vi står fremdeles overfor vår generasjons mest utfordrende situasjonen , og på godt og vondt er endring den eneste konstanten vi kan være sikre på. Stipendiater og postdoktorer har gjort og ofret utrolig mye arbeid i år, uten sikkerhet for at prosjektene deres vil få en lykkelig slutt. Til tross for universitetets forlengelser i en-til-en saker, er det flere som har blitt overlatt til seg selv uten kunnskap om hva de bør eller ikke bør gjøre. Det er for tiden flere representanter på tvers av norske utdanningsinstitusjoner, så vel som i Akademiet for yngre forskere, som har satt i gang tiltak for å sikre en systematisk protokoll for forlengelse av kontrakter for alle midlertidig vitenskapelige ansatte. Hvis jeg blir valgt som representant, vil dette være en av mine prioriteringer.
1) Tverrfaglegheit og konkurranseevne på arbeidsmarkanden
I løpet av det siste året har jeg aktivt hevet stemmen min og uttrykt bekymring om rigiditeten i ph.d.-programmene. Selv har jeg opplevd en endring i veiledningssituasjonen min, og – på grunn av den tverrfaglige karakteren av prosjektet mitt – har jeg måtte finne noen som kunne ta ansvar for veiledningen min på UiO utenfor eget fakultet. Det har vært en vanskelig prosess. Selv om det finnes forskrifter for å fordele undervisningsressurser ved fakultetene som midlertidig ansatte tilsettes, må vi sikre fleksibilitet for midlertidig og fast ansatte slik at tverrfaglig forskning faktisk kan finne sted.
Videre er de nåværende ph.d.-programmene på noen av fakultetene relativt restriktive når det kommer til forskriftene til avhandlingen og opplæringsdelen. Det er en stor variasjon på tvers av fakultetene når det kommer til hva en ph.d.-kandidat skal oppnå i løpet av tre eller fire år (som i antall artikler, undervisningskrav og krav til med- eller aleneforfatterskap). De kandidatene som i stor grad bidrar med tverrfaglig forskning må imidlertid ofte overholde fakultetets forskrifter. Selv om enkelte unntak blir gjort, er det veldig få kandidater som vet at deres sak kan bli individuelt vurdert, samt hvordan de skal starte denne prosessen. Jeg har aktivt kommunisert disse bekymringene ved Det humanistiske fakultet i løpet av det siste året, men vi må sikre at det er en fleksibilitet ved ph.d.-programmene på tvers av universitetet.
2) Mangfald, tverrkulturelt samarbeid og støtte til nytilsette
Data fra de siste årene viser tydelig at andelen utenlandske midlertidig ansatte er økende ved norske utdanningsinstitusjoner. Uniforum rapporterte for ikke lenge siden at det er 2119 vitenskapelig ansatte på UiO med et annet statsborgerskap enn norsk. Fast vitenskapelig ansatte er nødt til å lære norsk i løpet av tre år, mens det ikke finnes noe slikt krav for midlertidig vitenskapelig ansatte. Jeg har tidligere uttalt at å lære et språk på 3 år (som er ansettelsestiden til de fleste stipendiater og postdocer) er mye å forlange. Heldigvis er det ikke noe krav til midlertidig vitenskapelig ansatte om å lære norsk på så kort tid, men allikevel taper midlertidige på dette; enten det handler om å kunne følge med på instituttseminarer, lese viktige epost, motta riktig og viktig informasjon om undervisning, og ikke minst ved å bli utelukket fra deltakelse i beslutningstakende fora ved universitetet.
I løpet av det siste året har vi allerede oppnådd synlighet og en viss grad av representasjon av internasjonale ansatte. Min tilstedeværelse i Universitetsstyret har satt presedens for at ikke-norsktalende internasjonale ansatte kan være en del av et beslutningstakende organ ved UiO hvis vi alle er villige til å gjøre kompromisser. UiO er et prestisjefylt universitet som tjener på å tiltrekke seg internasjonale talenter (som vi kan se i den siste tildelingsrunden av Marie Cure-stipender, der Norge mottok flere stipendiater enn andre land).
Men ansettelse av internasjonale talenter er ikke tilstrekkelig dersom vi ikke er villige til å ønske internasjonale talenter velkommen. I løpet av de siste månedene har jeg vært involvert i det Humanistiske fakultets handlingsplan for likestilling og mangfold (2020-2023) for å jobbe for et mer inkluderende miljø for midlertidige ansatte som kommer fra utlandet. Sammen med en kollega har jeg mottatt 81.000kr i forbindelse med det Humanistiske fakultets handlingsplanen for å organisere et arrangement om “Interseksjonelle erfaringer i akademia”. Målet er å organisere et mentor/buddy-program for UiOs ansatte og studenter. Jeg anser slike handlingsplaner for å være helt essensielle, og planlegger å kjempe for gjennomføringen av dem på universitetsnivå.
3) Eit fleirspråkleg universitet
Min egen mening har ikke endret seg siden jeg stilte i fjorårets valg, men siden da har jeg selv opplevd at flerspråklighet er en mulighet for dette universitetet hvis vi gjør det til en prioritet.
I februar fikk jeg, takket være to dyktige tolker, muligheten til å delta i et av universitetsstyrets møte, til tross for at alle dokumenter kun var tilgjengelige på norsk. Til tross for at UiOs rektor har uttrykt at deltakelse i styret vil være en “utfordring” for de som ikke snakker norsk, har universitetsdirektøren sagt at de tilpasse seg når oversettelse og tolking er nødvendig. Selv om jeg erkjenner at dette er en veldig utfordrende og “ny” situasjon for rektor og direktør, mener jeg ikke at dette handler om hvor “utfordrende” noe er for de som ikke passer inn i normen, men hva vi er villige til å gjøre for å sikre at situasjonen ikke i utgangspunktet blir “utfordrende”, men er inkluderende for alle. Fordi dette er demokratiets ryggrad.
4) Mental helse
Jeg kjenner ikke en eneste person (forsker eller ikke) som ikke har kjent på utmattelse, depresjon, apati, utbrenthet og uutholdelig ensomhet det siste året. Disse opplevelsene har bare blitt forsterket under pandemien. Likevel vet ikke stipendiater og postdoktorer hvor de kan søke hjelp. Det gjør heller ikke veilederene deres. UiO Doc har kastet lyst på dette problemet flere ganger, også nå i senere tid.
De siste månedene har jeg og andre representanter for fakultetsstyret vært i aktiv dialog med UiO Doc angående både dette problemet, samt andre problemet som påvirker midlertidige ansattes helse og trivsel. Dette gjelder for eksempel systemisk mangel på utsettelser for doktorgradsstipendiater og, igjen, inkludering av internasjonale ansatte. Vi forsøker å etablere kommunikasjonskanaler for å sikre at flere stipendiater på tvers av fakultetene får informasjon om sin rett til å søke mental helsehjelp, ta kontakt med representater ved institutt eller fakultet ved behov, samt delta i universitetspolitikken. Hvis jeg blir valgt vil nær kommunikasjon med UiO være en prioritet.
5) Datahåndtering, etisk forskning og forskningsressurser
Midlertidig vitenskapelig ansatte er stort sett i tidlige stadier av sine forskningskarrierer, og må derfor lære seg en rekke metodologiske ferdigheter som senere vil forme karrierene deres. Dette gjelder spesielt for PhD-stipendiater og postdoktorer, som trenger å utarbeide både brede, men samtidig veldig spesifikke, profiler for å lykkes på arbeidsmarkedet. Det er tre spesifikke aspekter jeg mener vi kan forbedre for å gjennomføre vellykket forskning:
- Datadeling og databehandling: Måten data blir samlet inn og lagret på, har endret seg veldig. Universitetet i Oslo har gjort en god jobb med å implementere GDPR på et institusjonelt nivå, men det er nødvendig å sikre seg at hvert fakultet og institutt følger opp disse regelverkene og trener sine ansatte, uavhengig av fagdisiplin. Den utdanningsfaglige komponenten i PhD-programmene er ofte utdatert, og må tilpasses nye tider og nødvendigheter i forskningen. Jeg mener at stipendiater fortjener dybdetrening i hva de kan og ikke kan gjøre med dataene sine, og hvilke muligheter det finnes for datadeling og samarbeid. Videre har universitetets tjeneste for sikker datalagring (TSD) vist seg å ikke være et effektivt verktøy for mange. Dette kan føre til unødvendige forsinkelser for forskere på korte kontrakter. Midlertidig vitenskapelig ansatte som samler inn sensitive data er også de som blir mest påvirket.
- Etisk forskning: Ulike forskningsfelt forstår etikk på ulike måter. Selv om det stemmer at ulike forskningsfelt har ulike etiske utfordringer, finnes det også noen felles utfordringer. Utover plagiat og hva man kan og ikke kan gjøre når man forholder seg til levendeforskningsdeltakere, må vi sørge for at vi er sannferdige til forskningsprosessen. Pre-registrering av studier og registrerte rapporter før man går i gang med datainnsamling er nøkkelen til å sikre reliabilitet i forskningen. Jeg mener at forskere tidlig i karriereløpet må trenes i disse prosessene og bli oppfordret til å benytte seg av dem, og det bør derfor også legges til i den utdanningsfaglige komponenten.
- Tildeling av ressurser til midlertidig vitenskapelig ansatte for å gjennomføre forskningsplikter: Det sies at der det er en vilje, finnes det en vei. Allikevel, midlertidig vitenskapelig ansatte kjemper et løp mot klokka, og veldig ofte er datainnsamlingen et bristepunkt for mange. Forskere støter ofte på et dilemma om å samle inn data til tross for at det er vanskelig å få nok datapunkter til å gjennomføre meningsfull statistisk analyse. Dette henger tett sammen med det forrige punktet om å gjennomføre etisk forskning. Hvis vi sikrer oss at stipendiatene har mulighet til å få tilgang på ekstra midler for å ansette forskningsassistenter, vil vi også sikre oss bedre forskningsresultater og høyere publikasjonsrate. Dette vil ikke bare komme forskere som benytter seg av kvantitative metoder, men også forskere som jobber med kvalitative data vil tjene på dette. Mange typer data krever hundrevis av timer til koding, transkripsjon og analyse, noe som også påvirkes av forskerens begrensede tidslinje. Videre vil språkbarriere igjen bli et hinder for datainnsamling. Internasjonale forskere vil ofte behøve hjelp for å sikre seg at data ikke blir kompromittert under datainnsamlingen. Alt fra å ha en ‘megler’ som kan snakke norsk til forskningsdeltakere, til det å få støtte til analyse eller oppsett av en studie, vil være svært gunstig for stipendiater. Sist, men ikke minst, tildeling av ekstra midler til forskning og forskningsassistenter bidrar til å investere i veiledning og opplæring av studenter som senere kan bli en viktig del av arbeidsstyrken ved universitetet.