English version of this page

Finn-Eirik Johansen

Kandidat til universitetsstyret i gruppen fast vitenskapelig ansatte.

Finn-Eirik Johansen, professor, Institutt for biovitenskap, Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet.

Forslagsstillere

  • Marianne Fyhn, professor, Institutt for biovitenskap, MN
  • Dag O. Hessen, professor, Institutt for biovitenskap, MN 
  • Kristian Gundersen, professor, Institutt for biovitenskap, MN
  • Unni Olsbye, professor, Kjemisk institutt, MN
  • Ludvig Sollid, professor, Institutt for klinisk medisin, MED
  • Ole A. Andreassen, professor, Institutt for klinisk medisin, MED
  • Joel Glover, professor, Institutt for medisinske basalfag, MED
  • Petter Bae Brandtzæg, professor, Institutt for medier og kommunikasjon, HF
  • Karen O'Brian, professor, Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, SV

Valgplattform

Finn-Eirik Johansen
Finn-Eirik Johansen

Jeg stiller til valg til universitetsstyret fordi jeg har et sterkt engasjement for Universitetet i Oslo i hele sin bredde, heterogenitet og mangfold. Jeg mener UiO må videreutvikles som det klart fremste universitetet i Norge for forskning og utdanning. Samtidig skal universitetsansatte være tydelige, kunnskapsbaserte stemmer i offentligheten. For å oppnå dette må utvikling og opprettholdelse av sterke fremragende fagmiljøer for forskning og utdanning prioriteres samtidig som bredden ivaretas. UiO utdanner kandidater og har viktige samfunnsfunksjoner også utover det spissede universitetet. Bredden er nødvendig for dette samfunnsoppdraget og trengs for å ivareta non-konformiteten, som universitetet bør dyrke. Kimen til fremtidens sterke fagmiljøer vil noen ganger ligge i skjæringsfeltet mellom eksisterende sterke fagmiljøer, men også noen ganger på steder innenfor bredden som få av oss kan se i dag.

Universitetsdemokratiet

Jeg er tilhenger av et sterkt universitetsdemokrati og mener det best ivaretas med dagens ordning der rektor og dekaner er valgt. Det er ikke holdepunkter for at det fremkommer dårligere kandidater ved valg enn ved ansettelser, men vi bør arbeide for å få fram flere kandidater og et større mangfold blant de som stiller til valg. De siste dekanvalg på flere fakulteter (HF, OD, JUS) gir grunn for optimisme. Grunnenhetene (institutter og sentre) er universitetets hjørnestener og må ha ledere med solid faglig bakgrunn som forstår og legger til rette for de ansatte og ivaretar de vitenskapelig ansattes autonomi.

UiO er en kunnskapsorganisasjon og kunnskapen sitter på de laveste organisatoriske nivåene.  Ledere på alle nivåer må vise tillit til denne samlede kunnskapen hos de de leder og legge til rette for at den utnyttes best mulig. Det betyr at universitetet må legge til rette for fri forskning, og at også at andre enn formelle ledere må ha medvirkningsrett i prioriteringsprosesser og beslutninger som berører universitetets faglige og organisatoriske utvikling.

Forskning, undervisning og samfunnskontakt

Det er et paradoks at samtidig med en økt annerkjennelse av forskningens betydning for samfunnsutviklingen opplever mange vitenskapelig ansatte mindre rom for den frie nysgjerrighetsdrevne grunnforskningen. Forskere opplever en økt administrativ byrde og et stadig voksende rapporteringsvelde. Noe av dette skyldes en politisk styrt utvikling, men UiO må fjerne selvpålagt rapportering og kontroll når hensikten ikke kan forsvares i forhold til den byrden det er for de ansatte. UiO må kommunisere tydelig at samfunnet er i det lange løp best tjent med at universitetet holder fast på autonomien til de vitenskapelig ansatte.

Universitetet har en betydelig basisbevilgning som til en viss grad benyttes for å posisjonere oss inn mot større tilgang på eksterne midler (særlig EU og Forskningsrådet), men universitetet har også et ansvar for å ivareta viktige forskningsområder med lavere grad av tilgang til eksterne midler og de vitenskapelig ansattes mulighet for fri forskning. Jeg mener universitets rolle skal være å holde fokuset på langsiktig, ofte disiplinær, grunnforskning.

Jeg har et stort engasjement for tverrfaglighet og har jobbet for dette blant annet som tidligere direktør og styremedlem i UiO:Livsvitenskap og styremedlem i UiO:Norden. UiO har fortsatt et uutnyttet potensiale for tverrfaglighet, både innen forskning og innen undervisning. FNs bærekraftsmål setter ord på mange av vår tids største utfordringer, som UiO i samarbeid med aktører lokalt, nasjonalt og internasjonalt skal bidra til løsninger på. UiO må legge til rette for de mange ansatte som ønsker å jobbe tverrfaglig for å bidra til å løse komplekse samfunnsutfordringer. For å fremdyrke sterke tverrfaglige miljøer er det nødvendig å skap trygghet, gjensidig anerkjennelse, og viktigst av alt, tverrfagligheten må bygge på sterke disiplinære fagmiljø.

Det er gjort betydelige løft for undervisningen på UiO de siste årene, spesielt med å øke anerkjennelsen av god undervisning og dyktige undervisere. Det gjenstår administrative og økonomiske hindre, skapt av en rigid intern finansieringsmodell, som står i veien for samarbeid på tvers av enheter og optimal utnyttelse av universitetets samlede ressurser for undervisning. En utfordring for mange ansatte er at de ressurser man trenger for å modernisere og videreutvikle undervisningen ikke finnes, eller at dette kun er midler en kan få ved kompetitive søknader der det ved UiO vil være både tapere og vinnere.

UH-loven stiller en rekke krav til universitetet, ofte oppsummert som de tre primæroppgavene forskning, utdanning, samt formidling og innovasjon, eller «å ta kunnskapen i bruk». Det er viktig å huske at det er universitetet selv og ikke hver enkelt ansatt som skal oppfylle lovens formål. Alle ansatte har således ikke plikt til å ha utstrakt samfunnskontakt, men vi må sammen sørge for å sikre at UiO er et samfunnsengasjert universitet. Forskere bør oppmuntres til å uttale seg offentlig og har rett til dette også om deres synspunkter divergerer fra synspunkter til ledere og kolleger. Formidling og annen samfunnskontakt er en viktig oppgave, men mange ansatte har lite utdanning, trening eller erfaring i dette. Universitetet må således støtte ansatte som ønsker økt interaksjon med samfunnet og gjøre dette til meritterende arbeid på linje med forskning og utdanning. 

Rekruttering, karriereveier og forskerutdanning

Sentralt for UiOs fremtid er hvordan vi rekrutterer nye medarbeidere og hvordan vi tar vare på alle ansatte. Rekrutteringsprosesser bør være så åpne som mulig og ikke mer lukkede enn loven krever. Det må i alle tilfeller være tydelige og forutsigbare kriterier for ansettelse, opprykk og andre prioriteringer. Her bør kompetanse innen alle universitetets primæroppgaver være meritterende.

I mange fagmiljø er det blant ansatte en mangel på kjønnsbalanse og mangfold, som er i utakt med samfunnet generelt og med profilen på studentmassen. Kohorteffekten (det faktum at de som er professorer i dag tok doktorgraden en tid tilbake da sammensetningen på ph.d.-kandidater var annerledes) forklarer noe, men på langt nær all ubalansen. Jeg mener vi må erkjenne at det finnes strukturelle årsaker til slik ubalanse og at vi må være villige til å ta strukturelle grep som motvirker dette. Fokus på et godt arbeidsmiljø for alle ansatte er en nødvendighet for å bedre balansen og vil gjøre UiO til en mer attraktiv arbeidsplass.

Stillingsstrukturen i akademia er gjenstand for diskusjon og UHRs stillingsstrukturutvalg har nylig levert sin rapport der de foreslår en oppmykning og utvidelse av kravene til professorkompetanse. Jeg mener det er viktig at kvalifikasjonsprinsippet holdes i hevd og at det til ordinær professorstilling ved UiO ligger både forskning og undervisning. Samtidig er det i enkelte fagområder behov for flere karriereveier. Dette kan være spesialiserte forskere som trengs i større prosjekter eller lektorer, som trengs til varige undervisningsoppgaver som i dag ofte utføres av midlertidig personell. Et visst nivå av midlertidighet må vi akseptere er det beste for universitetet, men ved å skape alternative karrierer til professorstigen vil vi styrke UiO.

Mange av de som tar en forskerutdanning ved UiO utdannes til arbeid utenfor akademia. UiO må derfor gi disse erfaringer og utdanning slik at de blir kompetitive på arbeidsmarkedet, men vi må ikke fravike kravet om at det viktigste elementet i god forskerutdanning er god forskning.

Administrasjon og styring

Det er en selvfølge å si at administrasjonen må være så liten og effektiv som mulig. Mange administrativt ansatte ønsker primært å jobbe sammen med vitenskapelig ansatte for å bidra til primæroppgavene, men kultur og byråkratiseringstendenser i samfunnet gjør at altfor mye tid blir benyttet til kontroll. Universitetet holder seg med tre administrative nivåer, og burde bli bedre på fordeling av administrative oppgaver mellom institutt, fakultet og sentraladministrasjonen. Det er når administrativt ansatte jobber tett opp mot de vitenskapelige ansatte på grunnenhetene at de best støtter opp om primæroppgavene til universitetet, mens en større administrasjon på et høyere nivå tenderer mot å fokusere på kontroll. Det er ute på instituttene og sentre at fagkompetansen sitter og dette nivået bør gis et større rom for faglig utvikling.

Presentasjon og motivasjon

Jeg har doktorgrad innen molekylærbiologi fra Columbia University, New York (1994), og begynte etter det som postdoktor i immunologi ved Rikshospitalet (nåværende OUS) og Det medisinske fakultet, UiO, der jeg ble professor i 2006. Høsten 2001 og våren 2002 tilbragte jeg sabbatsår ved Harvard Medical School/Children’s Hospital, Boston. Fra 2007-2017 var jeg med i Senter for immunregulering (CIR, et senter for fremragende forskning ledet av professor Ludvig Sollid), i perioden 2007-2012 som gruppeleder. Samtidig var jeg instituttleder ved Institutt for molekylær biovitenskap (IMBV) fra februar 2009 og det nyopprettede Institutt for biovitenskap fra 2013. Fra 2016 til slutten av februar 2019 var jeg først direktør for UiO:Livsvitenskap og så forskningsdekan på MN-fakultetet.

Siden mars 2019 har jeg vært professor ved IBV med undervisning i molekylærbiologi, cellebiologi og immunologi og forskning innen komparativ immunologi. Etter 10 år i lederstillinger knyttet jeg meg til Konvergensmiljøet COMPARE (ledet av professor Kjetill Jakobsen) i mars 2019. Jeg leder nå et nystartet Forskningsrådsfinansiert Forskerprosjekt i komparativ immunologi, som er et tverrfaglig samarbeid mellom evolusjonsbiologer og immunologer ved MN og MED.

Jeg har sittet i en rekke styrer og nasjonale komiteer og arbeidsgrupper. Blant annet ledet jeg oppfølgingskomiteen for Fagevalueringen av biologi og helsefag (Forskningsrådet, 2011-12) og har nylig ledet en arbeidsgruppe som har laget en veileder for vurdering av forskere nasjonalt (UHR, rapport levert i februar 2021) og lokalt (UiO, pågående).

Jeg har fra tidlig i egen karriere vært engasjert i hvordan fagmiljøer utvikles og understøttes og i kunnskapspolitikk generelt. Jeg har over tid blitt godt kjent med flere deler av UiO og er glad for å arbeide ved et breddeuniversitet. Jeg tenker at mitt engasjement for hele universitetet sammen med min erfaring fra ulike ledernivå på UiO og i andre fora vil være en styrke å ta med seg inn i universitetsstyret dersom jeg skulle bli valgt. Som leder har jeg alltid lagt stor vekt på de vitenskapelig ansattes synspunkter på strategi og ledelse og gjort mitt beste for å lytte i faglige spørsmål. Nå ønsker jeg å være de vitenskapelig ansattes stemme i universitetsstyret.

Publisert 14. mai 2021 09:52 - Sist endret 18. mai 2021 14:39