English version of this page

Helge Jordheim

Kandidat til universitetsstyret i gruppen fast vitenskapelig ansatte.

Helge Jordheim, professor, Institutt for kulturstudier og orientalske språk, Det humanistiske fakultet.

Forslagsstillere

  • Jacob Høigilt, professor, Institutt for kulturstudier og orientalske språk, HF
  • Ola Mestad, instituttleder, Nordisk institutt for sjørett, JUS
  • Sofie Høgestøl, førsteamanuensis, Nordisk institutt for sjørett, JUS
  • Anders Malthe-Sørenssen, professor, Center for Computing in Science Education, MN
  • Gunnveig Grødeland, forsker, Institutt for klinisk medisin, MED
  • Marianne Kartzow, professor, Fagseksjonen, TF
  • Hilde Irene Nebb, visedekan for innovasjon og internasjonalisering, MED
  • Thomas Hylland Eriksen, professor, Sosialantropologisk institutt, SV
  • Tore Rem, direktør, UiO:Norden, HF
  • Carl Henrik Gørbitz, direktør, UiO:Livsvitenskap
  • Cathrine Holst, professor, Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, SV
  • Terje Stordalen, professor, Fagseksjonen, TF
  • Ola Erstad, professor, Institutt for pedagogikk, UV
  • Inga Bostad, professor, Institutt for pedagogikk, UV
  • Einar Lie, professor, Institutt for arkeologi, konservering og historie, HF

Valgplattform: Å bygge fellesskap

Helge Jordheim
Helge Jordheim

Så lenge jeg har hatt jobb ved UiO har jeg sett det som min oppgave å bygge ulike fellesskap. Det har handlet om å produsere nyskapende og banebrytende forskning og undervisning, men også om å gi gode karrierer og liv for alle dem som deltar. Jeg stiller til valg til universitetsstyret fordi jeg ønsker å bidra til å utvikle og bevare det største og viktigste akademiske fellesskapet jeg er en del av: Universitetet i Oslo, i all sin bredde og med alt sitt mangfold. I det siste året har vi fått føle hva som skjer når dette fellesskapet ikke lenger fungerer som vi er vant til. Selv er jeg sikker på at jeg blir en dårligere lærer når jeg ikke kan møte studentene i auditoriet, og en dårligere forsker når jeg ikke lenger kan møte kollegaene i gangen. Veien framover for UiO går gjennom å gjenopprette og styrke disse fellesskapene, mellom studenter og lærere, mellom midlertidig og fast ansatte, mellom vitenskapelig og administrativ stab, innenfor og på tvers av fag, institutter og fakulteter. Selv om jeg har min base på Øvre Blindern, har jeg gjennom årene hatt verdifullt samarbeid med kollegaer fra nesten alle deler av institusjonen. Det er dette samarbeidet som har inspirert meg til å stille til valg som representant for de fast vitenskapelige ansatte i universitetsstyret i den neste fireårsperioden.

Universitetet i en brytningstid

Som kultur- og kunnskapshistoriker har jeg en særlig interesse for våre utdannelsesinstitusjoners historie. Jeg vet at universitetet ofte har befunnet seg i en brytningstid. Likevel tror jeg at de siste to tiårenes brytninger har vært særlig raske og kraftige, drevet fram av tunge samfunnsprosesser som globalisering, internasjonalisering, liberalisering og digitalisering. Ikke alle deler av institusjonen har endret seg i samme takt. Mens noen har åpnet seg opp mot et globalisert kunnskapssystem, har andre holdt fast ved mer tradisjonelle forsknings- og undervisningspraksiser. Nettopp derfor er det viktig at vi finner fram til et felles mål og en forståelse av hvordan vi kommer dit.

Dilemmatenkning

Min allsidige erfaring som styremedlem og styreleder i og utenfor UiO, tilsier at vi må lære oss å tenke i dilemmaer. I de neste fire årene tror jeg UiO og dermed universitetsstyret kommer til å stå overfor en rekke slike. Det som kjennetegner dilemmaer, er at de ikke løses en gang for alle. De krever at vi arbeider systematisk og over tid, med blikk for både forskning og undervisning, både vitenskap og administrasjon. Mitt bidrag vil bestå i å synliggjøre dilemmaene universitetet står overfor, og i å finne måter å håndtere dem på i konkrete spørsmål og situasjoner.

Bredde og elite

UiO er Norges beste universitet, og vi har mange miljøer som nærmer seg verdenstoppen i sine fag. Dette kommer ikke gratis. Det er UiOs oppgave å legge forholdene til rette for at disse miljøene kan bli enda bedre, og at vi evner å identifisere nye miljøer som har samme potensial.

Samtidig er UiO et masseuniversitet, et storbyuniversitet og et hovedstadsuniversitet, som mer enn noe defineres av bredde og mangfold. For at vi skal kunne høyne kvaliteten på forskningen og undervisningen vår ytterligere, må vi arbeide i hele bredden av institusjonen. Kunnskap eksisterer ikke i siloer, men i nettverk og økologier.

Disipliner og tverrfaglighet

UiO bygger på sterk og mangfoldig faglighet. Forskere og undervisere forvalter kunnskapstradisjoner som gjør mestring og profesjonalisering mulig, ikke minst i profesjonsutdanningene. Men det brede fellesskapet av fagmiljøer gir også unike forutsetninger for arbeid på tvers. UiOs tverrgående satsinger trekker kunnskap sammen på nye måter, som svar på noen av vår tids mest akutte samfunnsutfordringer. På samme måte må utdanningene våre dra nytte av hele bredden i det faglige tilbudet, og bygge attraktive og relevante studieprogrammer som kombinerer fag og emner på tvers av institutter og fakulteter.

Nye studenter, nye utdanninger

I fremtiden vil UiO ha en mer mangfoldig studentmasse, i bakgrunn, alder og interesser – hvis ikke har vi mislykkes i å være det hovedstadsuniversitetet Norge trenger. Men dette krever også mer mangfoldige utdanninger som knytter oss tettere sammen med ledende universiteter i andre land, gjennom studentutveksling og samarbeid på program og emnenivå. Som et breddeuniversitet må UiO også ha tilbud til studenter som ønsker seg til eliteutdanninger, med strengere inntakskrav, høyere ambisjoner og større læringstrykk. Alternativet er at vi mister evnen til å rekruttere de beste, både forskere og studenter, og at de i stedet legger veien til andre land og institusjoner.

Kort sikt, lang sikt

Flere dilemmaer knytter seg til universitetets samfunnsrolle. Som et offentlig finansiert universitet er vi forpliktet til å svare på nasjonens, inkludert næringslivets, kunnskapsbehov til enhver tid, i form av uteksaminerte kandidater, forskningsresultater og innovasjon. Men samtidig er det vårt ansvar som institusjon å stå imot kravet om kortsiktig relevans, og å insistere på langsiktig eksellens. I motsatt fall svekker vi nasjonens evne til å respondere på framtidige utfordringer som vi ennå ikke ser konturene av. Pandemien er bare det siste eksempelet på nødvendigheten av at UiOs forskere griper inn når samfunnet vakler i grunnvollene, enten det skjer i offentligheten eller i laboratoriet. For at UiO skal fylle sin samfunnsrolle må vi sørge for at ulike typer forskere og undervisere kan realisere sitt potensiale og bygge sine karrierer på ulike måter, til det beste for institusjonen.

Internasjonalt og lokalt

Internasjonaliseringen skaper nye samarbeidsmuligheter, men også økt konkurranse, både om studenter, forskere og forskningsmidler. UiO kan bare fortsette å være Norges ledende universitet gjennom å øke vår internasjonale deltagelse og synlighet. Men i takt med dette må vi også styrke vårt fotfeste i Oslo, finne flere lokale samarbeidspartnere, både i det offentlige og i det private, og være mer synlige i byrommet. Internasjonaliseringen krever at vi skaper arbeids- og studiemiljøer som er i stand til å inkludere alle som kommer hit. Vi må være i stand til å ivareta og dra nytte av mangfoldet i kunnskapstradisjoner og -kulturer som vil være med på å definere fremtidens UiO.

Bærekraft og digitalisering

Dette fremtidens UiO må være et bærekraftig universitet. Bærekraft er vår største kunnskapsforpliktelse, men det er også en forpliktelse til å endre måten vi jobber på. Nedstengningen under pandemien har gitt oss en kick-start i bruken av digitale formater som erstatning for flyreiser. Dette må vi fortsette å dra nytte av. Men nye arbeidsformer skaper igjen nye utfordringer knyttet til digitale plattformer, datasikkerhet og kunnskapsdeling, og vil kreve årvåkenhet. Lærere og studenter har dessuten fått oppleve ikke bare den digitale undervisningens styrker, men også dens begrensninger. I tiden fremover må vi hegne om selve møtet, ansikt til ansikt, som en kjerneverdi i det akademiske fellesskapet.

Anerkjennelse og ansvar

I et fellesskap anerkjenner man hverandre, og man føler ansvar for hverandre. En ny generasjon studenter er vant til og ønsker mer og tettere oppfølging, samt mer gjennomsiktighet i studieløp og evaluering. Det må vi gi dem. I tillegg må vi bli bedre til å inkludere dem i forskningsarbeidet. Jeg tror også at vi må ta et større ansvar for unge forskere som begynner sine karrierer ved UiO, ofte i midlertidige stillinger med stor grad av uforutsigbarhet. Deres utfordringer kan ikke løses kun gjennom å redusere bruken av midlertidighet. Vi må finne andre strategier for å tilby dem større forutsigbarhet i liv og karriere. Nye fellesskap, i eksternfinansierte prosjekter, tverrfaglige satsinger og tverrfakultære undervisningsprogrammer, kan gjøre universitetet mer ugjennomsiktig. Nært samarbeid mellom vitenskapelige og administrative ansatte er den beste måten å bedre gjennomsiktigheten på. Men også dette krever anerkjennelse, i tett og godt samspill mellom mennesker som forstår og respekterer hverandres ulike roller og arbeidsoppgaver.

Å jobbe med dilemmaer

Jeg tror ikke at noen av disse dilemmaene kan løses over natten, men at det er avgjørende hvordan vi jobber med dem. Vi må ha en klar retning og strategi, men samtidig trengs evne til å takle det uforutsette, konflikter og interessemotsetninger. Til dette kreves ikke minst god informasjon, åpenhet og mye lydhørhet. Blir jeg valgt til universitetsstyret, vil jeg de neste fire årene jobbe hardt og målrettet for å leve opp til slike idealer.

Presentasjon

Jeg er professor i kulturhistorie ved Institutt for kulturstudier og orientalske språk (IKOS, HF). Mitt arbeidsfelt er europeisk kultur- og kunnskapshistorie fra 1500 og fremover, med fokus på Tyskland. I 2006 forsvarte jeg min avhandling i tysk litteratur ved Institutt for litteratur, områdestudier og europeiske språk (ILOS, HF). I den senere tid har forskningen min dreid seg om forståelser og erfaringer av tid, i prosjekter med et globalhistorisk og stadig mer tverrfaglig utblikk. Jeg har hatt gjesteforskerstillinger og gjesteprofessorater ved Göteborgs Universitet, EHESS (Paris), NYU (New York) og Zentrum für Literatur- und Kulturforschung (Berlin), og er for tiden professor II ved Institutt for språk og litteratur, NTNU. Jeg er innvalgt i flere vitenskapsakademier, deriblant DNKVS og DNVA.

I den første runden med tverrfaglige satsinger ved UiO ble jeg ansatt for å bygge opp og lede KULTRANS (Kulturelle transformasjoner i globaliseringens tidsalder, 2009-2015), med bred deltagelse fra HF, TF, SV og JUS, og en stor stipendiatgruppe. Siden har jeg ledet flere tverrfaglige forskningsprosjekter og forskergrupper, deriblant InSync ved Senter for grunnforskning (CAS, sammen med Espen Ytreberg). For tiden er jeg leder for Toppforsk-prosjektet LIFETIMES, en plattform for en rekke forskningsprosjekter som på sitt meste teller rundt tjue forskere, inklusive masterstudenter, stipendiater og postdoktorer. Internasjonalt sitter jeg i styret for The Re:Enlightenment Project, som omfatter forskere fra en rekke disipliner og universiteter. Jeg har også ledet den internasjonale forskerskolen i begrepshistorie (Concepta), og deltatt i styringsgruppen for History of Concepts Group (HCG).

Mesteparten av min undervisning er knyttet til bachelorgraden i kulturhistorie og museologi, samt masterprogrammene i Europeisk kultur (EKUL) og Museologi og kulturarv (MUSKUL). Siden 2014 har jeg brukt mye av min tid på å bygge opp og lede PhD-programmet på IKOS, HFs mest mangfoldige institutt hva gjelder både disipliner og nasjonaliteter. I kraft av denne rollen har jeg tidvis også vært involvert i ledelsen av instituttet.

Jeg har bred styreerfaring både innenfor og utenfor UiO, deriblant fra styret for TIK-senteret (SV) og styret for UiO:Livsvitenskap. Den tyngste erfaringen har jeg likevel fra Stiftelsen Litteraturhuset, der jeg har vært styreleder siden 2014. I tillegg har jeg deltatt i omfattende evalueringsarbeid for andre institusjoner og stiftelser, som NFR, Vetenskapsrådet, Riksbankens jubileumsfond, Volkswagenstiftung, Uppsala Universitet og Universitetet i Bergen. I 2017 ledet jeg et av panelene som skulle vurdere forskningskvalitet og arbeidsmiljø ved Uppsala Universitet.

Publisert 14. mai 2021 12:31 - Sist endret 19. mai 2021 13:41