Jan Helge Solbakk

Forslagsstillere

• Knut W. Ruyter, professor, TF
• Morten Magelssen, førsteamanuensis, Institutt for helse og samfunn, MED
• Reidar Pedersen, professor, Institutt for helse og samfunn, MED
• Ragnhild Hellesø, professor, Institutt for helse og samfunn, MED
• Erik Stänicke, førsteamanuensis, Psykologisk institutt, SV
• Arne Johan Vetlesen, professor, Institutt for filosofi, ide- og kunsthistorie og klassiske språk, HF
• Tone L. Wærstad, professor, Institutt for privatrett, JUS

Presentasjon

Jeg er professor i medisinsk etikk ved Senter for medisinsk etikk (SME), som er en selvstendig avdeling ved Institutt for helse og samfunn, Det medisinske fakultet. SME er et tverrfaglig senter for forskning og kompetanseoppbygging i medisinsk filosofi, forskningsetikk, integritet i forskningen og klinisk etikk. Jeg var involvert i etableringen av SME i 1989, og fra 1996-2007 var jeg leder for senteret. I 2007 og 2008 jobbet jeg som Chief of bioethics ved UNESCOs hovedkvarter i Paris, med ansvar for UNESCOs globale program i bioetikk. I perioden 1996-2011 hadde jeg også en stilling som professor II i vitenskapsfilosofi og medisinsk etikk ved Senter for internasjonal helse, Universitetet i Bergen. Etter at jeg kom tilbake fra Paris har jeg vært professor og forskningsleder ved SME. I 2016 var jeg dessuten gjesteprofessor ved Universitetet i Brasilia i 6 måneder.

Før jeg ble ansatt ved Universitetet i Oslo var jeg sekretariatsleder for Nasjonal forskningsetisk komité for medisin og helsevitenskap (1987-1996), og professor II i medisinsk etikk ved Universitetet i Tromsø (1993-1996).

Jeg har hatt gleden av å koordinere flere tverrfaglige, internasjonale forsknings-prosjekter med deltakere fra forskjellige fagtradisjoner (naturvitenskap, medisin, humaniora, juss, utdanningsvitenskapelig forskning, samfunnsvitenskap og teologi). Siden februar 2021 koordinerer jeg et EU-prosjekt, HYBRIDA – the ethics of organoids, (et Science with and for Society prosjekt, SwafS 28). I tillegg er jeg involvert i tre andre EU-prosjekter; Virt2ue (om integritet i forskningen), ROSiE - Responsible Open Science in Europe (et SwafS 30-prosjekt), og Access Africa (om post trial-access). Siden 2017 er jeg også leder av Work Platform 6 (ethics) i SFF-prosjektet, Hybrid Technology HUB, koordinert av Stefan Krauss.

I mine ulike roller som leder har utvikling av et godt og bærekraftig arbeidsmiljø vært første prioritet. Min erfaring er at nyskapende ideer i kombinasjon med epistemologisk excellence og stabil finansiering er grunnleggende forutsetninger. Men det som er viktigst for at et akademisk arbeidsmiljø skal blomstre, er at vitenskapelig kritikk kombineres med sjenerøsitet, tålmodighet og vennlighet. Dessverre er det et faktum at noen forskningsgrupper ved Universitetet mangler et godt og trygt arbeidsmiljø. Gjennom årene har jeg fungert som uformell rådgiver for unge forskere som har havnet i konflikt med sine veiledere eller andre overordnede. Det har gitt meg en viss innsikt i hvordan man kan løse slike disputter.

Min entusiasme for tverrfaglig forskning og undervisning er delvis knyttet til min studiebakgrunn; to års matematikk og kjemi-studier ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (1976-78), etterfulgt av medisinsk og teologisk embetseksamen (1987 og 1989) ved Universitetet i Oslo, i tillegg til en doktorgrad i antikkens filosofi (1993). Viktigere er imidlertid overbevisningen om at tverrfaglig forskning og undervisning representerer en ufravikelig forutsetning for at universitetet skal kunne oppfylle sitt samfunnsoppdrag (mer om dette nedenfor).

Jeg elsker å undervise og veilede studenter og stipendiater. I undervisningen benytter jeg flere kunnskapstradisjoner i kombinasjon med ulike kunstformer (antropologi, anvendt etikk, morafilosofi, bildende kunst, medisinsk fagkunnskap, musikk, poesi, skjønnlitteratur og teologi). 

Jeg har vært gjesteforeleser ved flere utenlandske universiteter (Sorbonne, Frankrike; University of Minnesota, USA; Nagasaki University, Japan; Duquesne University, USA; University of Manchester, UK; University of Pennsylvania, USA; Université Catholique de Louvain, Belgia; Tel Aviv University, Israel; Universidad de Buenos Aires, Argentina; Universidade de Brasilia, Brasil; og Universidad El Bosque, Colombia.

I løpet av mine år ved Universitetet i Oslo har jeg har veiledet 13 stipendiater. Ni av mine tidligere stipendiater er blitt professorer (7 i Norge og 2 i Colombia).

Fra jeg arbeidet i UNESCO fram til dags dato har jeg vært involvert i flere kompetanseoppbyggings-prosjekter i forskningsetikk, integritet i forskningen og i bioetikk-undervisning; i Afrika-sør for Sahara (Etiopia, Gabon, Ghana, Kenya, Madagaskar, Mosambik, Namibia og Tanzania, i Latin Amerika og de Karibiske øyer (Argentina, Brasil, Colombia, Guatemala, Mexico, Peru og Uruguay, Antigua og Trinidad, og i Asia (Thailand og Myanmar). Prosjektet i Myanmar er satt på vent på grunn av den politiske situasjonen i landet. Disse prosjektene har vært en ‘eye-opener’ hva angår viktigheten av kulturell kompetanse i samarbeidet med kolleger fra andre kulturer.  

Jeg har skrevet og vært medforfatter av flere bøker i medisinsk etikk, bioetikk og kunst, og global bioetikk. I tillegg har jeg publisert rundt 75 vitenskapelige artikler, og over 250 populærvitenskapelige og debattinnlegg. Jeg er en hyppig deltaker i offentlige debatter i Norge.

Fra 1999-2004 var jeg medlem av Bioteknologirådet og i perioden 2010-13 ledet jeg etikk-komitéen til International Society of Stem Cell Research. Jeg har også hatt gleden av å delta i Universitetets mentorprogram for kvinnelige postdoktorer i tre år.

Jeg snakker flytende fem fremmedspråk (engelsk, fransk, tysk, italiensk og spansk).

Motivasjon

Min motivasjon for å bli medlem av universitetsstyret er for det første en langvarig interesse for og engasjement i universitetspolitikk, ikke minst i perioder der våre nasjonale myndigheter har forsøkt å redusere universitetenes institusjonelle autonomi. I tillegg har eksistensen av usunne maktstrukturer i akademia og skjev-fordelingen av permanente akademiske stillinger mellom menn og kvinner stimulert mitt engasjement for universitetspolitikk. Jeg mener at min brede akademiske bakgrunn, tverrfaglige profil som forsker, lærer og leder, så vel som min lange internasjonale erfaring, kan bidra til å bekjempe maktmisbruk og bedre kjønnsbalansen i akademia og til å realisere noen - om ikke alle - visjonene i Strategi 2030.

Valgplattform

• Styrke universitetsdemokratiet - valgte ledere på alle nivåer. De to studentrepresentantene og representanten for vitenskapelig ansatte ved universitetsstyret velges for bare ett år av gangen. Dette bør endres for å sikre kontinuiteten av interne medlemmer i styret.
• Omorganisering av forskningsgrupper og utdanningsenheter bør være basert på epistemologiske og vitenskapelige kriterier, ikke kostnads-nyttehensyn. Troen på store enheters kostnadseffektivitet mangler empirisk begrunnelse.
• Større bevilgninger til historisk, kritisk og andre former for nysgjerrighets-orientert forskning (grunnforskning), mindre til såkalt nytteorientert forskning. Å planlegge seg fram til nyttige forskningsresultater er nytteløst. 
• Styrking av SFF- ordningen gjennom en mere langsiktig finansiering (15-20 år). Det tar lenger tid enn 10 år å utvikle fremragende forsknings- og undervisningssentre.
• Nye strategiske satsinger bør genereres nedenfra, dvs fra forsknings- og undervisningsmiljøene selv, i konstruktiv dialog med fakultets- og universitetsledelsen.
• Økning av andelen kvinner i faste akademiske stillinger. Glasstaket mellom PD-nivå og professornivå for kvinner må knuses. Mentorprogrammet for kvinnelige PD-er bør videreutvikles, for eksempel ved å etablere en 'professorskole' for kvinnelige PD-er ved hvert fakultet.
• Forebygging av intellektuell og seksuell trakassering. En utbredt form for  intellektuell trakassering er medforfatterskaperi, dvs når veiledere eller andre seniorforskere tvinger unge forskere til å inkludere dem som medforfattere til tross for at deres bidrag ikke er i samsvar med vedtatte retningslinjer for medforfatterskap. Bedre prosedyrer for oppfølging av yngre forskere som havner i konflikt med sine veiledere eller andre overordnede bør iverksettes. Opplæring av alle faste akademiske ansatte i forskningsetikk og integritet i forskning er et godt sted å starte.
• Styrke universitetets samfunnsoppdrag. Dette oppnås gjennom å tilby utdanning av høy kvalitet, drive fremragende forskning innen Universitetets kjerneområder og ved å være synlig og hørbart til stede i det offentlige rom. Samfunnet blir mer og mer komplekst. Denne kompleksiteten krever forskning og undervisning som beveger seg utenfor disiplinære demarkasjonslinjer. Ved å utvikle tverrfakultære forsknings- og undervisningsprogrammer, og ved å investere i historisk og kritisk forskning, vil universitetet kunne oppfylle sitt samfunnsoppdrag. Historisk forskning og undervisning er av enorm betydning for å kunne forstå og navigere i samtiden.  
• Styrking av universitetets klimaengasjement. Universitetet må være seg sitt ansvar bevisst i håndteringen av klima-, miljø- og naturkrisen. Morgen-dagens studenter forventer et Universitet der ledelse og ansatte er forpliktet på å spre og å bidra til vitenskapelig kunnskap om denne krisens årsaker og mulige løsninger.
• Styrking av UiO’s internasjonale profil. Innad: PhD- og PD-stipendiater og nytilsatte i akademiske stillinger fra andre land og kulturer bør følges opp tettere enn tilfellet er i dag. De bør i større grad gjøres kjent med sine rettigheter, ikke bare sine plikter. Utad: UiO’s internasjonale profil bør formes nedenfra og innenfra, dvs av forskning, utvikling og undervisning som drives ved Universitetet, ikke gjennom å bli et akademisk haleheng og alibi til gjeldende norsk utenrikspolitikk.   
• Vern om Universitetets uavhengighet. Universitetet som institusjon har overlevd gjennom århundrene på grunn av sin forpliktelse til å drive uavhengig forskning og undervisning. I disse pandemitider ser man press fra styresmakter i mange land om å prioritere forskning som skal løse ‘pandemiproblemet’ raskest mulig. Det kan gå utover universitetenes uavhengighet og frihet til å søke kunnskap der forskerne selv har gode grunner til å tro er den beste måten å adressere problemene forårsaket av pandemien. Universitetet må ikke bli en institusjon som hovedsakelig bruker tid på å løse problemer styresmaktene er opptatt av. Universitetets mandat er å levere premisser for bærekraftig utvikling av samfunnet, og å fungere som en rådgiver for styresmaktene i utformingen av ulike strategier for å videreutvikle samfunnet, både lokalt og globalt.