Hvorfor vil du bli med i styret til Universitetet i Oslo?
Universitetet i Oslo har vært helt sentralt gjennom stort sett hele livet mitt, gjennom 16 år som student og ansatt i ulike roller, men også før det som en kunnskapsleverandør jeg alltid kunne stole på og se opp til når jeg ble litt større.
Dette forholdet gjør at hjertet mitt banker mer og mer for hvor viktig det er å skape og ivareta en institusjon som UiO – gjennom, ikke bare, ved å gi folk en utdanning som kan gi en god jobb, men ved å tilby kunnskap som forandrer en selv og den verden vi lever i og gir en helt ny forståelse for hvordan synet på verden kan endre seg med kunnskap.
Dette privilegerte forholdet jeg selv har til UiO, ønsker jeg å kunne videreføre og dele med flere, ved å tilrettelegge for at flere kan få ta del i kunnskapen som utvikles hos oss gjennom studier og forskning. Det er viktig også for legitimiteten i befolkningen for oss som jobber i høyere utdanning, at folk har et forhold til og vet hva høyere utdanning og forskning innebærer.
Da er det viktig at vi er utadvendte, åpne, imøtekommende og ønsker velkommen kontakt med storsamfunnet og ikke lukker oss for mye inn mot oss selv.
Hva er dine viktigste saker, kort fortalt?
Karrierepolitikk
Vi som er midlertidig vitenskapelig ansatte vet at vi er i en svært utrygg og usikker jobbsituasjon. Det er beinhard konkurranse om videre jobber og det er slitsomt å hele tiden skulle tenke strategisk på hva som kan forbedre mulighetene for videre karriere og ansettelse. Først og fremst trenger vi som er tidlige i forskerkarrieren å få vite og erfare at det er muligheter etter at kontrakten utløper.
Det viktigste her er selvsagt å kjempe for at det opprettes flere ledige forskerstillinger vi kan søke på. Da må både bevilgningene til universiteter og høyskoler, forskningsinstituttene og helseforetakene opp. Likevel er det et stort potensial som ligger i å øke private selskaper og investorers interesse og vilje til å investere i forskning og utvikling. Da må private bidrag anerkjennes og ikke mistenkeliggjøres, så lenge vi kan sikre at forskningen er fri.
Dessuten vil muligheten til å kunne jobbe som forsker i bedrifter og organisasjoner som ikke primært driver med forskning, kunne være en ny arena som kan gi oss flere jobbmuligheter og karrierevalg framover. Dessuten er det viktig at vi får god oppfølging og veiledning, slik at står godt rustet den dagen vi må over i en ny stilling.
Arbeidsmiljø
Det er tøft å være midlertidig vitenskapelig ansatt. Ikke bare skal vi på kort tid produsere forskning som ligger i forskningsfronten på eget fagområde, man skal i tillegg takle et ukjent akademisk system og hele tiden vise oss fra vår beste side. Det er viktig å anerkjenne at selv om vi er flinke og dyktige folk som er midlertidig vitenskapelig ansatte, så er vi rett og slett ikke bare prestasjonsmaskiner som kan yte på topp konstant.
Vi må anerkjenne og gi oss selv lov til å være hele mennesker, med både styrker og svakheter. Det må være lov å være åpen om det man syns er vanskelig og det man ennå ikke får til helt, uten å føle at man blir dømt av andre, svekker egen karriere eller er en svak person. Det er viktig at vi skaper en inkluderende og åpen kultur i akademia, hvor det er lov å ikke være perfekt bestandig.
Kanskje er det nettopp ved å anerkjenne egen tilkortkommenhet, at man finner motivasjonen til å forbedre seg og utvikle seg videre. Det å gjøre feil er jo nettopp en viktig del av læringsprosessen og ved å dele våre mindre vellykkete forsøk, kan vi alle bli tryggere på oss selv og at det er normalt at ikke alt ordner seg med en gang. En mer ivaretakende kultur, hvor folk føler seg sett og anerkjent som hele mennesker er viktig for å skape et miljø hvor folk føler at det er plass til å ha ambisjoner, men også støtten og tryggheten på at det er mulig å nå dem i et lærende fellesskap.
Akademisk solidaritet
I stadig flere sammenhenger, ser det ut til å være viktigere å vise styrke politisk ved å kunne si ting som ikke stemmer og framstå som handlekraftig, enn å utvise usikkerhet og tvil og dvele ved ulike alternativer på bakgrunn av nyanser fra ulike kunnskapskilder. Flere og flere angrep utføres på høyere utdanningsinstitusjoner, fordi makthaverne ikke liker eller er enig i den forskningen som produseres. Når mange ord og hele forskningsfelt forbys, har vi havnet et sted der man er redd for å få vite noe som bryter med ens egen overbevisning.
Vi som universitet må bidra til å vise at det ikke er farlig om man endrer mening fordi man overbevises av et bedre argument - tvert om vil vi få et samfunn som baserer seg på gode beslutninger som gagner befolkningen når man kan være sikker på at man har undersøkt ulike forhold grundig. Ulike land og samfunn i verden må få mulighet til å delta i akademiske fellesskap og det må bli normalisert å bygge debatt og beslutninger på forskning og kunnskap, slik at vi sammen kan bygge en bedre verden for oss selv og hverandre og gå inn i en tryggere framtid.
Da kan vi ikke bare konsentrere oss om oss selv, men må se utover for å hjelpe de som trenger vår kompetanse til å bygge opp sine samfunn og lære av hverandre til vårt felles beste.
Valgplattform
Det er troen på kraften og potensialet i kunnskapen, og hvor viktig det er at vi sammen hever respekten og statusen for det å faktisk tilegne seg ny kunnskap, ferdigheter og kompetanse gjennom studier og forskning som gjør at jeg er svært motivert til å stille som kandidat til universitetsstyret.
Jeg ønsker å fremme viktige verdier som akademisk frihet, gjestfrihet og dannelse, men like viktig er det å understreke at vi har et ansvar som akademikere for at også andre mennesker får like muligheter som oss til å delta i akademiske fellesskap. Derfor er det viktig at vi ved UiO er bevisst vårt ansvar for at vi ikke bidrar til å frata noen retten til utdanning og forskning i de samarbeidene vi inngår og i måten vi organiserer oss både internt og ut mot verden.
Ved at UiO går foran og viser vei for hvordan vi kan skape en bedre verden, der kunnskap blir delt og verdsatt, kan vi forhåpentligvis bidra til en bedre framtid både her hjemme i Norge og internasjonalt.
Om meg
Jeg tar en doktorgrad innen kommunikasjon mellom helsepersonell og pasienter, for å undersøke hvordan denne kan brukes til å forbedre diagnostikk, behandling og oppfølging gjennom forbedret helsekompetanse for pasienter med fibrotiserende sykdommer, gjennom konvergensmiljøet FibroPET i Livsvitenskapsssatsingen. Her har jeg også fått lov til å bli affiliert med Senter for person-sentrert omsorg ved Gøteborg universitet, og jobbe tverrfaglig med fagene revmatologi, nukleærmedisin og fysikk.
Gjennom mine verv - først i studentpolitikken, som leder av studentutvalget på UV-fakultetet og redaktør på Pedagogisk profil, drøssevis av komiteer, råd og utvalg gjennom Studentparlamentet, Velferdstinget og Norsk studentorganisasjon, og etter at jeg begynte på doktorgraden min i helsepedagogikk og klinisk kommunikasjon, ulike verv gjennom UiODoc, som representasjonsansvarlig, PR-ansvarlig, og leder og på nasjonalt nivå som myndighetskontakt og leder av Stipendiatorganisasjonene i Norge, og i Eurodoc som underviser på ambassadørprogrammet om verdier og demokrati i forskning og høyere utdanning – har jeg lært å verdsette muligheten til å være med å påvirke og bidra til endring.
Gjennom dialog og samarbeid er det ofte lettere å legge et godt grunnlag for et fruktbart arbeid som bedrer forholdene for midlertidig vitenskapelig ansatte. For å kunne bidra til reell endring er det viktig å forene politikk og forskning, slik at politiske beslutninger bygger på solide og kunnskapsbaserte argumenter som trekker veksler på forsknings- og utviklingsarbeid.
Forslagsstiller
- Karl Henrik Storhaug Reinås, UV