Fagbeskrivelse
Obligasjonsretten (kontraktsretten og pengekravsretten) er læren om skyldforhold, særlig skyldforhold som har grunnlag i kontrakt. Obligasjonsretten (kontraktsretten og pengekravsretten) omhandler forpliktelsers innhold, endring, opphør samt virkningen av at forpliktelser ikke er blitt oppfylt på riktig måte. Både realforpliktelser og pengeforpliktelser behandles.
Obligasjonsretten (kontraktsretten og pengekravsretten) grener seg ut i en rekke, mer eller mindre spesielle, typer av skyldforhold – særlig kontraktsforhold. De spesielle kontraktsforhold er hver for seg egne rettsdisipliner. Å behandle alminnelig obligasjonsrett (kontraktsrett og pengekravsrett) som en egen teoretisk rettsdisiplin tjener likevel flere formål: Først og fremst tjener det et pedagogisk formål: De fleste typer av skyldforhold – ikke minst kontraktsforhold – har en rekke felles problemstillinger. Fellesspørsmål er det rasjonelt å behandle i en allmenn rettsdisiplin fremfor ta dem opp på en repeterende måte i de forskjellige deler av den spesielle kontraktsretten. For en rekke typer av skyldforhold – ikke minst kontraktsforhold – gjelder det også felles regler som med fordel kan og bør behandles i en allmenn rettsdisiplin, hvor ikke minst komparative momenter kan belyses. Eksempler er regler om gjeldsbrev, motregning, reklamasjon, foreldelse, gjeldsovertagelse, fordringsoverdragelse m.v. Dessuten er det en rekke ulovfestede prinsipper som går igjen fra type til type av skyldforhold, for eksempel prinsipper om betydningen av passivitet m.m.
Men alminnelig obligasjonsrett (kontraktsrett og pengekravsrett) har tradisjonelt hatt et videre siktemål enn det rent pedagogiske. I motsetning til en rekke andre land i Europa har Norge – og for øvrig også de andre nordiske land – ikke hatt noen kodifikasjon av allmenne regler på obligasjonsrettens (kontraktsrettens og pengekravsrettens) område. Dermed ble det i det 19. og 20. århundre en nærliggende oppgave for rettsvitenskapen – i et vekselspill med rettspraksis – å søke å utvikle og formulere allmenne obligasjonsrettslige (kontraktsrettslige og pengekravsrettslige) prinsipper. Dette kunne bare gjøres i en alminnelig obligasjonsrett. Alminnelige obligasjonsrettslige (kontraktsrettslige og pengekravsrettslige) prinsipper er en form for syntese, som senere kunne tjene som rettesnor for løsning av rettsspørsmål som oppsto i de forskjellige typer av skyldforhold, særlig der man savnet mer konkret rettskildemateriale av betydning.
Det går et skille mellom realforpliktelser og pengeforpliktelser. Det er et systematisk hensiktsmessighetsspørsmål hvorvidt pengeforpliktelser og realforpliktelser som bygger på kontrakt, skal behandles i separate disipliner, altså som pengekravsrett og kontraktsrett, eller i en felles disiplin, obligasjonsrett. Denne systematiske oppdelingen har ikke avgjørende betydning, og faget kan enten baseres på studium av fremstillinger av obligasjonsrett eller av pengekravsrett og kontraktsrett.
Læringskrav
Det kreves god forståelse av følgende emner:
- Obligasjonsrettens (kontraktsrettens og pengekravsrettens) rettskildelære.
- Prinsippene for realforpliktelsers innhold, herunder hovedforpliktelser og biforpliktelser, resultatforpliktelser og innsatsforpliktelser, genus- og speciesforpliktelser, og av prinsippene for fastleggelsen av realforpliktelsers innhold, herunder prinsippene om opplysningsrisiko og misligholdt opplysningsplikt.
- Fastleggelsen av innholdet av pengeforpliktelser, herunder renteplikt etc.
- Prinsippene for oppfyllelse av obligasjonsrettslige (kontraktsrettslige og pengekravsrettslige), forpliktelser, hvem som kan oppfylle, hvem som kan motta oppfyllelse, betalingsmidler, deloppfyllelse, adgangen til å reise tilleggskrav.
- Prinsippene om forfallstid, oppfyllelsestid og frigjøringstid av forpliktelser.
- Prinsippene om oppfyllelsesstedet for forpliktelser.
- Reglene om oppsigelse og avbestilling.
- Reglene om kontraktsrevisjon; forutsetningslæren, læren om force majeure og avtaleloven § 36 som grunnlag for å revidere innholdsmangler.
- Reglene om mislighold og misligholdsbeføyelser. Erstatningsansvar ved mislighold av pengeforpliktelser. Antesipert mislighold. Brudd på kreditorplikter.
- Prinsippene om bortfall av misligholdsbeføyelser ved forbehold, undersøkelsesplikt, reklamasjonsplikt, avkall, passivitet.
- Condictio indebiti og beslektede tilbakesøkningsgrunnlag.
- Berikelse som kravsgrunnlag.
- Regress.
- Motregning.
- Foreldelse.
- Direktekrav.
- Overdragelse av alminnelige krav (ikke-negotiable krav).
Det kreves kjennskap til følgende emner:
- Internasjonale instrumenter som UNIDROIT Principles of International Commercial Contracts og Principles of European Contract Law
- Kontrakter og andre beslektede grunnlag for forpliktelser.
- Debitor og kreditor for obligasjonsrettslige (kontraktsrettslige og pengekravsrettslige), forpliktelser, herunder reglene om flere debitorer for krav og prinsippene om bruk av oppfyllelseshjelpere.
- Avtaler om misligholdsvirkninger; ansvarsfraskrivelser, ansvarsskjerpelser og konvensjonalbot.
- Tredjemanns erstatningsansvar for mislighold (tilskyndelse til mislighold, illojal konkurranse o.l.).
- Deponering.
Litteratur
Hagstrøm, Viggo, i samarbeid med Aarbakke, Magnus: Obligasjonsrett, Oslo 2003.
Boken gir en omfattende, grundig og moderne fremstilling av obligasjonsretten (kontraktsretten og pengekravsretten). Den favner på flere punkter videre enn læringskravene. Innledningsvis behandles obligasjonsretten i et rettssystematisk perspektiv supplert med en redegjørelse for rettskildene i faget. Deretter behandles de kontraktsrettslige forpliktelsene, både realforpliktelser og pengeforpliktelser. Reglene og prinsippene om oppfyllelse, bortfall, revisjon, og om kontrakters unormale forløp (kontraktsbrudd mv) behandles bredt. Det gjør også en rekke allmenne obligasjonsrettslige spørsmål som f eks berikelse, tilbakesøkning, regress, motregning, foreldelse mv. Boken inneholder også en redegjørelse for personendringer i forpliktelses- og kravsforhold (gjeldsovertagelse, cesjon mv). Boken inneholder en hel del stoff i petit som det etter læringskravene ikke er nødvendig å sette seg inn i. Men vær oppmerksom på at i petitstoffet henvises det ofte til - og omtales - dommer av sentral betydning innen faget. Boken er således oppdatert med henvisning til alle sentrale Høyesterettsavgjørelser innen obligasjonsretten. Den refererer også i stor grad til voldgiftspraksis og i noen grad også til underrettspraksis. Boken er et avansert obligasjonsrettslig verk. Den er ikke spesielt vanskelig tilgjengelig, men på grunn av sitt omfang og grundighet er den en utfordring for leseren. Det innebærer at den som velger å studere obligasjonsretten med utgangspunkt i denne boken må ha forutsetninger for og evne til å fordype seg i det rettsstoff som presenteres, og ha tid å avsette til den fordypning boken inviterer til og nesten krever at leseren foretar seg.
eller:
Hov, Jo: Avtalebrudd og partsskifte, Oslo 2002.
Boken gir en grei og velskreven redegjørelse for kontraktsrettens problemstillinger, og tilfredsstiller læringskravene i dette emnet. Den omfatter imidlertid ikke pengekravsretten, og er derfor ingen "obligasjonsrett" i tradisjonell forstand. Boken må derfor kombineres med en pengekravsrettslig fremstilling for at fagbeskrivelsen innen emnet obligasjonsrett (kontraktsrett og pengekravsrett) skal anses dekket. Bokens styrke er at den er håndgripelig og lett tilgjengelig. En studie av boken fører til at leseren forholdsvis raskt oppnår grunnkunnskaper i kontraktsrett. Strukturen i boken er lett forståelig. Den inneholder færre henvisninger til rettspraksis enn Hagstrøms bok Obligasjonsrett, og er ikke oppdatert etter august 2002. Boken passer for den student som ønsker en mer kortfattet og oversiktelig fremstilling enn Hagstrøms. Den er pedagogisk i sin fremstillingsform, noe som sikrer at grunnkunnskapene oppnås uten for intensive studier av faget. Allerede bokens omfang indikerer imidlertid at den på mange måter må anses som en innføringsbok.
og Bergsåker, Trygve: Pengekravsrett, Oslo 1994
Bøkene kan kombineres slik at kontraktsrett kan leses hos Hagstrøm eller Hov og pengekravsretten kan leses hos Hagstrøm eller Bergsåker.