Klokken er 12:30 på en onsdag, og det syder av folk i kjemikantinen. Tiltrukket av vaffel-eimen i lufta, står Lise og venter i kø sammen med professorer og forskere, men selv før vaffelen er i hånda er kjemistudenten ivrig etter å snakke om hvorfor hun valgte studieprogrammet Kjemi og biokjemi på Universitetet i Oslo.
– Jeg følte at jeg ikke lærte nok på videregående og fant ut at man trenger kjemi til mye. Man hører mye om medisinsk utvikling og legene og farmasøytene bak det, men det er jo alltid en kjemiker bak det også!
– Samtidig tenkte jeg at jeg ikke låser meg helt til det medisinske ved å begynne her, men at jeg kan gå i retning av materialkjemi eller andre vinklinger. Jeg valgte egentlig dette studiet for å ha et stort utvalg allerede første året. Man er jo usikker når man slutter på videregående.
Lise har valgt en master innen bioanalytisk kjemi etter bacheloren i kjemi og biokjemi. Bioanalytisk kjemi er en egen seksjon som tar for seg utviklingen av nye måleteknikker for ulike stoffer.
– Mitt «aha»-øyeblikk kom da jeg tok emnene biokjemi og analytisk kjemi, og da går jo de veldig bra sammen i bioanalytisk kjemi!
Selv om det ikke er alt som passer henne like godt med fagfeltet finner den smilende studenten positive vinklinger til det meste.
– Jeg syntes det var veldig morsomt med analytisk kjemi, men jeg fant ut at jeg ikke var flink til å syntetisere stoffer. Det er mye lab i analytisk kjemi. Jeg er ikke kreativ nok til å syntetisere nye stoffer tror jeg, men det er jo kreativitet i analytisk kjemi med utvikling av nye metoder.
– En fordel med bachelorprogrammet i kjemi og biokjemi er at du har mange emner som går i ulike retninger. Noen av mine medstudenter har gått mer i teoretisk retning med fysikalsk kjemi og matte, mens andre har gått mot organisk kjemi. Det er mange muligheter!
Etter å ha smurt jordbærsyltetøy over vaffelen leder Lise oss gjennom en dør og opp i tredje etasje. Her låser hun oss inn i etasjen og dirigerer oss videre gjennom utallige korridorer til et kontor som hun deler med en annen masterstudent. Over pulten hennes henger et bilde av Albert Einstein med sitatet: «If a cluttered desk is a sign of a cluttered mind, of what, then, is an empty desk a sign?”
– Jeg har rydda litt før dere kom!
Lise flirer og stiller seg strategisk foran noen permer som hviler i vinduskarmen. På spørsmål om masteren har hun derimot stålkontroll.
– Det blir å analysere enkeltceller i biologiske prøver, men det er jo mange steg dit. Jeg har rettet meg mer mot biokjemi. Man kan velge mer enn bare en teknisk rettet oppgave hvis man vil det, og være med på å utvikle en analysemetode. Det er spennende!
Lise har valgt å ta en master i samme gruppe hvor hun skrev prosjektoppgaven sin i fjor. Beslutningen om å bli i gruppa var enkel.
Det er veldig flott på bioanalytisk kjemi, alle har kontor i gangen her og man prøver å få til lunsj rundt samme tid.
Jeg har jo de samme veilederne som jeg hadde under bacheloroppgaven, og de var veldig støttende da så jeg regner med at de kommer til å være støttende nå også!
«Sitter veilederne dine også i gangen her?»
– Ja, Hanne sitter ved siden av, og Steven sitter nederst i gangen.
På oppfordring går hun ut av rommet og stikker hodet inn i kontoret som ligger vegg-i-vegg. Der sitter veileder Hanne Røberg-Larsen som bekrefter at de er veldig glade for at Lise fortsatte i gruppa etter bachelorgraden.
– Jeg har trivdes godt, og du har jo bidratt mye til det! svarer Lise med et smil.
Vi sier ha det til veilederen til Lise og følger henne til et annet område på Kjemisk institutt hun har tilbrakt mye tid; en bortgjemt avsats til høyre for hovedinngangen i vestfløyen.
– Dette er studentområdet.
En lang gang strekker seg foran oss med rom på begge sider. Rett til venstre er et grupperom hvor en titalls personer sitter og jobber. Lenger fremme ligger et kjøkken med den kjemiske strukturen til koffein tegnet på veggen over kjøleskapet. I løpet av praten vår har vi snakket om det sosiale på studieprogrammet, og studentområdet ble nevnt som et av de områdene hvor det er lett å treffe medstudenter.
«Jeg har ikke vært med i så mange av studentforeningene, men likevel har jeg funnet mange gode venner som jeg møter utenfor studiene også."
– Du er ikke avhengig av å være med i studentforeningene, men det er selvfølgelig en veldig grei måte å bli kjent med folk på. Jeg er fra Oslo og kjenner litt folk fra før som gikk året over eller på et annet institutt på fakultetet, men alle er veldig inkluderende og det hjelper veldig å ha lesesalsplass på studentområdet!
Nå viser hun vei til en lesesal nederst i gangen hvor det sitter flere fjes som er kjent for henne.
– Her satt jeg en periode.» sier hun, mens vi nikker og hilser på vennene hennes.
– Jeg synes studentområde var positivt ved bacheloren. Det er veldig bra plass, og man blir kjent med andre kull her. Dette stedet er kanskje litt undervurdert egentlig. Her tar man gjerne pauser sammen alle fire på lesesalen.
«En sånn kaffepause som varer 45 minutter?»
– Ja, minst! Noen ganger så kommer jeg bare her og banker på døra for å ta en pause med vennene mine.
På vei ut sier en av de som sitter på lesesalen noe veldig viktig.
– Det blir gratis kake på Helga Engs mellom tre og fire!
Med det leder hun oss ut av studentområdet til hovedinngangen.
Kjemibygningen er kanskje en labyrint, men etter rundturen vår er vi ikke i tvil om at Lise er akkurat der hun skal være.