Historieskrivning innebærer alltid et utvalg av hva man vil skrive om og en fortolkning av dette utvalget. Historikerne forvalter dermed en viktig kilde til ikke bare å forstå fortiden og oss selv, men også å gjøre valg for framtiden. Dette er historiens makt.
Hans Fredrik Dahl-debatten i 1996 og -97, som raste mellom Dahl, l’enfant terrible i den norske sekstiåttergenerasjonen, og hans kritikere, er trolig den mest temperamentsfulle historiedebatt i nyere norsk tid. Temaene og motivene var mange, men spørsmålet om historiens makt stod helt sentralt.
Fra 1770 til 1945 ble nasjonen Norge ble bygd gjennom i alt 14 ulike nasjonale prosjekter. Men bygningsmaterialet kunne ikke tas ut av løse lufta: De norske, nasjonale symbolene hadde et ganske sterkt feste i sosiale realiteter, sier historieprofessor ved Universitetet i Oslo,
Det er eit komplekst forhold mellom bruk og misbruk av historie. Misbruk vil seie at fortida blir instrumentalisert og forvrengd for politiske eller andre føremål. Det ligg då i dette at det finst ei verkeleg fortid som ikkje må forvrengjast.
Israel og Sør-Afrika er eksempler på hvordan man kan nyttiggjøre seg historien. De er begge unge nasjoner med en lang historie av vold bak seg, men valgte å bruke fortiden på ulik måte i forbindelse med nasjonsbyggingen: I det ene tilfellet til å befeste motsetninger, i det andre til å forsøke å forsone dem.
