Dette kan Espen Dietrichs fortelle oss om. Han har vært professor i nevrologi ved Universitetet i Oslo siden midten av 90-tallet. I tillegg er han er medlem av "Den norske nevrolitterære klubb". Klubben består av omtrent 15-20 nevrologer som er litt over middels interessert i grensene mellom nevrologi, hjerneforskning og kunst og kultur. For er det noen sammenheng mellom hjernen vår og opplevelsen av kunst? Hvordan henger nevrologi og kunst sammen?
Men aller først – hva er nevrologi?
Nevrologi er sykdomslæren knyttet til hjernen og nervesystemet. Alt fra å skjønne hvordan hjerneceller virker, hvordan hjerneceller kommuniserer, til å finne ut årsaken til sykdommer og behandling av sykdommer.
Dietrichs forklarer at når han og andre som forsker på nevrologi og sykdommer knyttet til hjernen ser en kunstner som har malt, eller en forfatter som har skrevet, er det vanskelig å betrakte kunsten uten å ha med sin faglige bakgrunn.
Hvordan vises endringer i hjernen i kunsten?
Et eksempel på en maler som gikk igjennom en nevrologisk sykdom, og dermed også hadde en drastisk endring i kunstnerisk uttrykk, var den spanske maleren Francisco de Goya. Han var en samfunnskritisk billedkunstner som var aktiv på 1800-tallet. Han var kjent for sine romantiske bilder, fargerike strøk, og virkelighetsnære tilnærming. Dette ser man godt i maleriet under.
I løpet av livet fikk han en hjernebetennelse, og var syk i ett år. Da han kom seg etter sykdommen hadde han komplett endret kunstnerisk uttrykk. På maleriet under ser man et eksempel på utviklingen han hadde i sykdomsårene.
Goya som hadde malt fargerike, romantiske motiver, gikk nå inn i sin svarte fase hvor han bare malte monster på svart bakgrunn.
Andre argumenterer for at historien om Alice i eventyrland også er knyttet til hjernen og sykdom. Forfatter Lewis Carroll hadde nemlig migrene med aura, forklarer Dietrichs. Aura er en tilstand der sansene blir forstyrret av smertene i hjernen. Da kan man blant annet få visuelle forstyrrelser. Det er mange som tror at alle de rare episodene i Alice i eventyrland egentlig er basert på Carrolls synsforstyrrelser knyttet til migrenen. Et eksempel er Cheshire Cat. Han satt rolig i treet, før han plutselig begynte å forsvinne, til slutt var det bare å smilet igjen.
Rus og dop kan også endre kunstnerens uttrykk, da dette også forstyrrer nervene. Rusens påvirkning kan man se hos Vincent van Gogh, eller vår egen Edvard Munch.
Her er antageligvis kunstnerne påvirket av en rus som var veldig vanlig på slutten av 1800-tallet, begynnelsen av 1900-tallet: Absint. Absintrusen er spesiell, for ikke bare blir du full, men du ser gult også. Absint inneholder ikke bare alkohol nemlig, men også et giftstoff som heter malurt. Malurt påvirker hjernen slik at du opplever fargeforstyrrelser.
Opplever kunstere kunst på en spesiell måte?
Dietrichs kan fortelle at ulike mennesker har ulike hjerner og ulike nervetråder som trekkes ulike retninger. Derfor opplever vi verden – og kunst, forskjellig. I et maleri kan du tolke det ene, mens en annen tolker det andre. Slik er vi forskjellig skrudd sammen.
Derfor kan vi konkludere med at hjernen påvirker hvordan kunst ser ut, enten du lager den, eller observerer den. Slik kan vi også si at ja, kunstnerhjernen er ulik den "vanlige" hjernen, men ikke nødvendigvis i kraft av å være kunstnerhjerne. Det er fordi alle hjerner er forskjellige.
Hvordan hjernen påvirkes av kunst er et stort og spennende tema. Espen Dietrichs er en av ekspertene du møter når Universitetet i Oslo inviterer til en kveld i Universitetets aula, der vi utforsker akkurat dette: Hjernen og kunst. Her vil han også vise flere eksempler på kunstnere som har blitt påvirket av nevrologiske tilstander.