Vi har passert syv milliarder mennesker på kloden og forbruket vokser. I tillegg krever det grønne skiftet metaller. Mye metaller.
Havbunnen utenfor norskekysten er antatt å være full av gull, kobber, sink og sølv. Nå begynner jakten på hvor det ligger og hvordan vi kan hente det opp. Mens noen gleder seg til muligheten for et nytt næringseventyr for Norge, roper andre stopp.
Men hva handler alt dette egentlig om? Hva finnes der nede som vi trenger? Må vi egentlig grave på havbunnen, er det ikke nok metaller på land? Hva vil skje med livet i havet hvis vi begynner å rote der nede i dypet? Og er det i det hele tatt mulig å få til med den teknologien vi har i dag? Og hvis ikke; når får vi teknologien vi trenger?
Som del av samtaleserien Ubehagelige samtaler arrangert av Universitetet i Oslo møttes en marinbiolog, en sivilingeniør og en fysiker til duell. Uenigheten om behovet og konsekvensene av en mulig gruvedrift under vann var stor.
Enorme verdier under vann
Egil Tjåland er førsteamanuensis på Institutt for geovitenskap og petroleum (NTNU) og Generalsekretær i Norsk forum for Marine Mineraler:
– Det har blitt funnet mineraler som gull, kobber, sink og sølv på norsk sokkel, og det har blitt beregnet til en verdi på størrelsesordenen 1000 milliarder kroner, sier han.
Når det gjelder marine mineraler mener Tjåland mener at dette kan ligne på situasjonen da Norge var i startfasen av oljeindustrien tidlig på 1960-tallet.
– Man visste det fantes potensielt store ressurser. Men vi er fortsatt avhengig av mer data for å vite noe mer sikkert, sier han.
Men at det ligger et mulig næringseventyr nede i havbunnen, er han helt sikker på. Men det er viktig å understreke at dette er beregninger, og ikke basert på faktiske funn.
Høsten 2022 sendte Regjeringen ut et høringsforslag om en åpning for konsekvensutredning for mineralvirksomhet på norsk kontinentalsokkel.
I forslaget slår de fast at det et to typer av havbunnsmineraler som er påvist på norsk kontinentalsokkel; sulfider og manganrike skorper. Disse inneholder blant annet bly, sink, kobber, gull, sølv, mangan, jern, titan, kobolt, nikkel, cerium, zirkonium og sjeldne jordarter.
I forslaget understreket myndighetene at konsekvensutredningen som ble sendt ut på høring, ikke betyr det samme som at de per i dag mener vi «har tilstrekkelig kunnskap til å kunne godkjenne konkrete utvinningsprosjekter.» Men at åpning av det foreslåtte området for aktivitet vil være avgjørende for å «få i gang leteaktivitet og videre kunnskapsinnhenting om ressurspotensialet og mulige miljøpåvirkninger.»
Da fristen gikk ut i januar 2023 hadde det kommet inn over tusen høringssvar
Det grønne skiftet
Det internasjonale energibyrået, IEA, har regnet ut at behovet for ulike materialer vi er avhengig av vil syvdobles innen 2050. Fornybar energi krever mer metaller en den fossile energien. Ettersom bruken av for eksempel elbiler og vindturbiner øker, vil også etterspørselen av sjeldne metaller mangedobles på kort tid. I tillegg kommer det økte forbruket som følger av befolkningsvekst og økt levestandard i folkerike land som India, Kina og Brasil.
– For å oppnå 1,5 graders-målet settes det press på råvaretilgangen. Teknologien krever ingredienser, mer enn det vi har. Bare mobilen din inneholder over 50 mineraler, sier Tjåland.
Så hvor skal metallene komme fra?
– Det finnes fortsatt mye metaller å utvinne på land. Likevel vil vi uansett til slutt komme til det punktet at det blir vanskeligere å vanskeligere å hente ut, og vi må se oss om etter nye muligheter.
Det sier Anja Røyse. Hun er førstelektor på Fysisk institutt (UiO), vitenskapsformidler på bloggen «Fysikk og fascinasjon» og forfatter av boken Menneskets grunnstoffer (2018).
– En slik mulighet er å utforske havbunnen. Det ubehagelig ved all utvinning er at man må ofre noe, enten det er på land eller under vann. Spørsmålet når vi snakker om utvinning og utvikling vil alltid være hva man i så fall skal ofre og hvem som skal ta ansvaret for det.
Kaja Lønne Fjærtoft, leder for global politikk havbunnsmineraler i Verdens naturfond (WWF) er ikke nødvendigvis enig i argumentet om at det er mer utvinning er det som skal til for å dekke behovet.
– Argumentet om at vi trenger gruvedrift på havbunnen for å gjennomføre det grønne skiftet, stemmer ikke. Det finnes mye vi kan gjøre for å redusere veksten i behovet for metaller. Vi kan sørge for at vi forbruker mindre, vi må gjenvinne mer og utvikle teknologi som sørger for at vi bruker mindre av de sjeldne metallene i den nye grønne teknologien, sier Fjærtoft.
Og legger til:
– Det grønne skiftet skjer nå. Per i dag har vi ikke teknologien til å faktisk hente opp mineraler fra havbunnen. Fra norske områder regner vi ikke med å kunne levere før om 10-20 år. Om det i det hele tatt er mulig. Da vil behovet for mineraler til det grønne skiftet trolig være sterkt redusert.
– Farlig å la være
Egil Tjåland mener det geopolitiske argumentet likevel veier tungt:
– Ja, det finnes fortsatt enorme mengder mineraler vi kan utvinne på land. Men problemet er at de finnes i land vi ikke ønsker å være avhengige av. I en urolig verden som vi lever i nå, kan vi ikke gjøre oss avhengig av land som Kina og Russland og USA. Erfaringen Tyskland har hatt det siste året med sin gassavhengighet fra Russland har vært en vekker.
Tjåland forteller at mens Europa for 100-150 år siden hadde rundt 65 prosent av all gruvevirksomhet, står vi nå igjen med bare to til tre prosent.
– Ta for eksempel lithium som vi trenger til bilbatterier. Det finnes enorme mengder av dette i land som Bolivia, Argentina og Chile. Vi kan se for oss at slike land vil opprette karteller, akkurat som man gjorde med olje med OPEC for å kontrollere prisene. Så, ja, det finnes nok metaller og mineraler, men ikke nødvendigvis til den prisen vi ønsker å betale.
Dette er den fremtiden vi må forberede oss på, mener Tjåland. Norge og Europa er helt avhengig av tredjeland når det kommer til kritiske mineraler.
– De som sitter på attraktive ressurser kan bruke handelsrelasjoner som politisk pressmiddel, sier Tjåland.
Han mener vi derfor vi like mye må se på risikoen i å la være å utforske havbunnen.
– Det kan ende opp i katastrofe.
Livet i havet
Tjåland håper på både arbeidsplasser, inntekter og å sikre Norges tilgang på metaller for fremtiden. Men miljøbevegelsen er opptatt av å sikre helt andre verdier. For det store spørsmålet som melder seg er: Er det miljømessig forsvarlig å drive gruvedrift på havbunnen? Vil det bli en ny miljøkatastrofe?
Fjærtoft fra WWF:
– Omtrent halvparten av oksygenet vi puster inn kommer fra havet. Allerede har vi forurensning og tap av artsmangfold. Bare siden 1970 har 36 prosent av livet i havet blitt borte. Samtidig er spesielt er kunnskapen om dyphavets natur og rolle lite kjent. Forskerne anslår at vi ikke vet noen ting om minst 80 prosent av havet. Vi har faktisk mer kunnskap om både overflaten til månen og Mars enn havet.
WWF Verdens naturfond krever at Norge ikke åpner for gruvedrift på havbunnen før det er bevist at slike inngrep kan skje uten tap av dyreliv, leveområder og opprettholdelse av naturens egne livsviktige funksjoner.
– Per i dag vet vi rett og slett for lite om hvordan dette vil påvirke miljøet til å kunne sette i gang en slik virksomhet, sier Fjærtoft.
I en felles høringsuttalelse krever en samlet norsk miljøbevegelse at regjeringen lytter til kunnskap og stanser åpningsprosessen på norsk kontinentalsokkel.
Svært mange av høringssvarene var fra engasjerte enkeltpersoner som uttalte seg i mot gruvedriften. Dette var en del av som et resultat av en aktivistkampanje fa miljøbevegelsen.
Men også i de store aktørenes svar, som det fra Equinors anbefales det en «føre-var-tilnærming.» Equinor skriver at de tar «til orde for at det legges til rette for at det avsettes tilstrekkelig tid å bygge opp kunnskap om mulige miljøkonsekvenser som samsvarer med den økte aktiviteten.»
Røyse mener en utfordring med utvinning på havbunnen er at fordi den er skjult for oss er det større fare for at de mulige negative konsekvensen ikke skaper debatt.
– I tillegg har EU-kommisjonen anbefalt et moratorium, altså inntatt et føre var-prinsipp at vi nå må sette på bremsene inntil vi får mer kunnskap.
Men Tjåland mener det er jo nettopp denne kunnskapen vi ønsker å få ved å åpne for utredningen.
– Alle vil ha grønt skifte men ingen vil gjøre det som må til. Det blir som vindmølledebatten; alle vil ha ren energi, men ingen vil ha vindmøller i nærheten av der de bor, påpeker Tjåland.
Hva nå?
Det er ikke bare i Norge det diskuteres om havområder skal åpnes for leting og utvinning av mineraler. Debatten foregår også internasjonalt. Det har den gjort i mange år, men kravet om det grønne skiftet har satt fart på prosessen.
Innenfor nasjonale maritime grenser kan Norge gjøre som vi vil. Men når det gjelder områdene utenfor, som regnes for menneskehetens felles eiendom, finnes andre regler.
Allerede i 2000 ga Den internasjonale havbunnsmyndigheten (ISA) tillatelse for selskaper til å drive undersøkelsesvirksomhet utenfor nasjonens maritime grenser. Nå står slaget om å få på plass et regelverk for utvinning.
16. mars i år samlet ISAs medlemsstater seg til et toppmøte på Jamaica. Forrige møte ble holdt november året før.
Fjærtoft var til stede som representant for WWF på Jamaica i mars.
– Det vi ser er at motstanden vokser og at stadig flere land til orde for forsiktighet. Dessuten er gruvedrift på havbunnen helt i startfasen.
Regelverket skal etter planen være utarbeidet denne sommeren.
Olje- og energidepartementet har varslet at de skal legge frem en stortingsmelding om åpning av norsk kontinentalsokkel for mineralvirksomhet. Meldingen er ventet mai/juni 2023.
Om Ubehagelige samtaler
Hva er det forskerne finner ut av som er vondt, krevende eller til og med risikabelt å snakke om?
Ubehagelige samtaler i Domus Bibliotheca skal bidra til å styrke meningsmangfoldet og gi nye kunnskapsbaserte perspektiver på ubehagelige spørsmål.
Samtalene gjennomføres med innestemme.
Lytt til mer fra Universitetsplassen podkast
Universitetsplassen er en forskerbasert podkast om samfunnet produsert av Universitetet i Oslo. Her møtes både unge og erfarne forskere for å snakke om det de mener er viktig og aktuelt, sammen med gjester fra norsk samfunnsliv.
Vil du gi oss tips og tilbakemeldinger kan du sende en epost til podkast-universitetsplassen@uio.no.