Oppfordrer unge forskere til å løfte blikket fra reagensglasset

Han har drevet med hjerteforskning i mange år, spesielt hva som skjer når man får hjerteinfarkt.

– Hjertet er et utrolig organ. Jeg vet ikke om mange tenker på det, men det pumper sju tonn blod hver dag, 100 000 slag i døgnet, så det er en maskin, sier han ivrig, og fortsetter:

– Til det trenger hjertet mye energi. Det som skjer ved et hjerteinfarkt, er at en blodåre inne i hjerte tetter seg, og vevet får ikke oksygen. Da blir det farlig veldig fort. Og så, paradoksalt nok, blir det også ekstra skade når oksygenet kommer tilbake. Den eneste måten å redde disse pasientene på, er å åpne blodåren igjen. Men da skjer det altså ekstra skade. Det har vi jobbet med veldig lenge, med å redusere skade ved hjerteinfarkt og reperfusjonsskade, som det heter.

Forsker på levere i Cambridge

Denne våren har Stensløkken forskertermin i Cambridge. I praksis betyr det at man ikke har undervisning i et år. Da kan man dra til et annet sted for å lære mer og bygge nettverk.

– Det jeg har gjort, er å dra til Cambridge for å besøke en gruppe som jobber med akkurat det jeg er interessert i. De er forskere i verdensklasse, og det er helt fantastisk å få lov å være der og lære av dem. Vi jobber med noe som heter mitokondrier, cellenes «energiverk», som er sentrale i kroppens forbrenning, forteller han.

I Cambridge jobber han med rottelevere, og det er fordi den tverrfaglige forskningen han leder, er et transplantasjonsprosjekt, et konvergensmiljø som er finansiert av Universitetets livsvitenskapssatsing, og samarbeider med Rikshospitalet.

– Ved transplantasjon vil de organene som skal brukes til donasjon ha perioder uten blodtilførsel, og dermed ikke oksygen. Når man setter inn dette organet i en ny kropp, kommer oksygen tilbake, og da får man de samme reperfusjonsskadene som vi har studert i mange år.

Flere vil kunne få organer

Rikshospitalet tester nå en maskin som kan undersøke donerte menneskelevre utenfor kroppen. Organer med ukjent status kan i dag ikke brukes, og man har ikke hatt mulighet til å teste. Planen er å ta maskinen i bruk i løpet av dette året.

– På denne måten kan man øke antall organer for transplantasjon. Og vi har laget en liten modell av denne maskinen der vi kan simulere det som skjer på sykehuset ved bruk av rottelevere. Vi har testet ut forskjellige behandlinger i rottelevere, for å gjøre donororganene enda bedre, og det er disse leverene jeg driver med i Cambridge, forteller Stensløkken.

For mennesker som ikke selv er forskere kan det å forske framstå som en gedigen tålmodighetsprøve; hva tenker professoren om det?

– Det er absolutt en tålmodighetsprøve. Forskere er jo veldig nysgjerrige, det er jo derfor vi har den jobben vi har. Men én ting er å komme på nye ting som vi ønsker å finne ut av. Når vi kommer på noe nytt, må det jo testes flere ganger, ofte veldig mange ganger, kanskje hundre ganger. Og det kan være litt kjedelig.

Drømte ikke å om å bli professor

Han har sammenlignet forskning med å pløye et jorde, og det krever en forklaring.

– Jeg sammenlikner faktisk ofte forskeryrket med det å være bonde. Jeg kommer fra et småbruk selv, og en bonde må ha de samme egenskapene, tenker jeg, som en forsker. Bonden må være kreativ, løse oppgaver med det man har til rådighet, fikse, reparere og ikke minst gjøre det samme om igjen, år etter år. Pløying er å vende jorden, men den flyttes også litt. Det er derfor viktig hvordan man begynner, slik at jorda ikke flyttes samme vei hvert år, og det blir minst mulig kjøring uten pløying. Så litt tenking først, deretter bare tålmodighet, frem og tilbake, frem og tilbake…..

Kåre-Olav Stensløkken drømte om å forske på bjørn og elg, men nå driver han med hjerter, levere og små karpefisker. Hva skjedde underveis?

– Mitt råd til de som hører på, er at selv om du legger en plan, så er det ikke sikkert du behøver å følge den. Du må gripe de mulighetene som kommer. Jeg er oppvokst med jakt og fiske, kommer fra Elverum, og likte biologi på videregående. Men jeg gikk ikke med en professordrøm, tenkte ikke i de baner i det hele tatt. Jeg tenkte at jeg har lyst til å studere biologi.

Fysiologien bergtok ham

Han kom inn på biologi, og dermed også på et grunnkurs som varte et helt år. Det var ikke bare faglig spennende, med mye feltarbeid, men det var også var kjent som en «couplemaker».

– Man kom veldig tett på sine medstudenter, så jeg fant kona mi der, og veldig mange av studievennene mine ble sammen på det kurset, og vi er venner den dag i dag, og har barn på samme alder. Det var en fantastisk tid.

Men kurset finnes ikke lenger, det ble nedlagt fordi det ble for dyrt.

– Det er noe de sliter med på biologi, og for så vidt på medisin, at kurs som involverer feltstudier, lab-kurs og øvelser, er ganske dyre fordi du trenger mye lærerressurser. I en trang økonomi, er det en lettvin løsning å legge dem ned. Det er veldig synd, for jeg tror man lærer mye av praktiske kurs. Vi lærte hvert fall veldig mye biologi.

Unge Stensløkken skulle oppleve flere hyggelige overraskelser enn å treffe kona. Midtveis uti biologikurset gikk nysgjerrige Stensløkken på en omvisning hos avdeling for fysiologi, der alle forskergruppene presenterte seg.

– Jeg ble helt bergtatt av fysiologien, altså menneskekroppen. Så da ombestemte jeg meg og ville bli fysiolog i stedet, tok mellomfag i fysiologi, som det het da, og tok et kurs i sammenliknende fysiologi, det vil si fysiologien til dyr, og det passet jo bra, siden jeg opprinnelig ville bli zoolog.

Forsket på Det store barriererevet

Som et eksempel på livets tilfeldigheter, traff han der en professor som nylig hadde kommet fra Sverige, og som drev med forskning på karpefisker som klarer seg lenge uten oksygen, og Stensløkken bestemte for å ta hovedfag (master) i fysiologi.

– Han var nevrofysiolog, så jeg begynte med hjernen. Jeg skulle studere ionekanaler i cellemembranen som slipper gjennom natrium, kalium og klor og andre ioner. Det viste seg å være veldig vanskelig. Jeg jobbet nesten ni måneder uten å få et eneste resultat, apropos tålmodighetsprøver. Dette skjønte veilederen min, så parallelt satte han opp noen forsøk hvor jeg forsket på hjerte og sirkulasjonsfysiologi. Vi hadde altså en back up-plan, og plutselig var jeg kardiovaskulær forsker i stedet.

Stensløkken gjorde det bra på hovedfaget, og fikk tilbud om å ta en doktorgrad hos den samme veilederen. Men han skulle jo på backpacker-eventyr med kona.

– Det er ikke noe problem, sa veilederen min for vi tar ditt første forskningsopphold i Australia, på Det store barriererevet, for der er det en hai som klarer seg uten oksygen. Så vi dro til Australia, jeg satt på laben på en liten øy og forsket en måned, før veilederen min dro hjem. Så reiste kona og jeg tre måneder rundt i Asia.

Slik ble han forsker på hjerteinfarkt

Nå var han altså kardiovaskulærforsker – på fisk. Men heller ikke det skulle vare. Da en søknad om midler til en postdok-stilling i Canada, hos en verdenskjent fiskeforsker, ikke førte fram, dukket det opp en back up-plan igjen.

– Professor Jarle Vaage på Ullevål sykehus, som nettopp hadde kommet fra Karolinska instituttet i Stockholm, tok kontakt. Han var interessert i å få en molekylærbiolog til å bygge opp sin lab. Vaage var kirurg og forsket på hjerter. Slik ble jeg forsker på hjerteinfarkt. Veien blir til mens man går, og man skal ikke fortvile om ikke alt går etter planen. Man må bare hoppe på neste mulighet.

Og muligheter er noe Kåre Olav Stensløkken er flinkt til å utnytte:

– Da jeg var stipendiat på fysiologi, sendte fagforeningen Forskerforbundet ut en e-post der de beskrev et ønske om å jobbe med midlertidighet i sektoren, for det hadde vært en utfordring lenge. Jeg svarte på e-posten, og etter et intervju var jeg plutselig tillitsvalgt på heltid som stipendiat, og det var mange som lurte på hvorfor jeg egentlig ville det. Mitt ønske var å lære universitetet å kjenne, for som tillitsvalgt kommer du borti veldig mye, også om hvordan universitetet drives, og jeg lærte ekstremt mye av det.

Stensløkken etterlyser helhetstenkning

Han endte opp med å sitte i hovedstyret i Forskerforbundet i ni år, og ble svært interessert i forskningspolitikk, og helheten ved universitetet. Professoren er nemlig ikke bare opptatt av den akademiske delen av UiO.

– UiO skal drive med forskning, undervisning, formidling og innovasjon. Og for å få til alt det, trenger man alle de gruppene som er representert ved universitetet. Av og til kan man høre om en slags motsetning mellom forskere og de som er ansatt i for eksempel i administrative stillinger. Med erfaring fra fagforeningsarbeid har jeg sett at det virkelig er behov for alle - tekniske stillinger, ulike støttefunksjoner og administrasjon - for å utføre primæroppgavene.

Han mener det ikke alltid er like synlig for folk i vitenskapelige toppstillinger hva man trenger.

– Det er en utfordring nå, syns jeg, at mange støttefunksjoner blir kuttet til beinet. Igjen er det lett å se kostander, og ikke tap av fremtidig inntekt. Når professorene bruker mindre tid på å forske blir det mindre tid til kjerneaktivitetene. Et eksempel hos oss på Institutt for medisinske basalfag er Mekanisk verksted, som er en fantastisk ressurs, men som jo er en utgift. De gjør en uerstattelig jobb for oss, men det er ikke alltid så lett for ledelsen å se hva den enkelte støttefunksjon faktisk gjør. Det er mange eksempler ved universitetet på stillinger som bidrar, men som kanskje får mindre ressurser nå framover, siden det er så trange økonomiske kår. Og det vil gå utover produksjonen vår. Nesten 90 prosent av instituttets budsjett er lønnskostnader, og de er i hovedsak skalert for vår undervisning. Det er ikke lett for en instituttleder å navigere i dette landskapet. Problemet er at basisinntektene er for små, mener Stensløkken.

En sterk kvinne lærte ham mye

Han hadde i sin tid en litt spesiell opptakt til det å bli professor, en historie om noe trist og utfordrende, som lærte ham mye: - Etter postdoktorperiodene mine, både på universitetet og på Ullevål sykehus, begynte jeg i 2012 i en forskerstilling her jeg er nå. Jeg jobbet da for en medisinprofessor, en lege, som var veldig flink og veldig bestemt. Jeg kom veldig godt overens med henne, hun lærte meg masse og jeg måtte virkelig fokusere på arbeidet og få ut publikasjonene mine. Jeg fikk veldig god karriereveiledning av henne. Det ble lyst ut en fast professorstilling på institutt for medisinske basal fag der vi jobbet, som hun oppfordret meg til å søke på.

Men så ble hun syk, fikk lungekreft, og det var første gang han så den sykdommen på nært hold.

– Det var brutalt, og gjorde sterkt inntrykk på meg. Hun var veldig opptatt av at livet skulle gå videre på arbeidet, og jeg fikk veldig mange av hennes oppgaver. Jeg visste at hun ville ha det på sin måte, og ledet forskningsgruppen for henne. Helt til det siste. Hun betydde veldig mye for meg. Og da hun til slutt gikk bort, overtok jeg hennes gamle kontor og laboratorier, som jeg bruker den dag i dag, forteller han.

Det går an å bytte beite, det dukker opp nye muligheter, nære kolleger kan bli alvorlig syke – alle disse erfaringene har formet ham, og vekket interessen for karriereutvikling for unge forskere.

– Jeg leder en forskerskole i hjerteforskning, og jeg har dratt i gang et initiativ på instituttet som vi kaller Postforsk@IMB. Det handler rett og slett om å gi råd og fokusere på karriereutvikling, både innenfor og utenfor akademia. Jeg tror veldig mange har godt av å se litt ut av reagensglasset, og gjøre litt andre ting. Forskningen er selvfølgelig aller viktigst når du skal få akademiske jobber, men det å engasjere seg er lurt. Jeg var for eksempel leder av Norsk fysiologisk forening da jeg var hovedfagsstudent, og slike engasjement gir et bredere perspektiv.

Konvergensmiljøet trengte en etiker

Og bredere perspektiv er også det det handler om i det konvergensmiljøet Kåre Olav Stensløkken leder, 3DR.

– Konvergens betyr at man skal komme sammen og jobbe mot samme mål. Det er en satsing ved Universitetet i Oslo. Vi får et nytt, flott bygg, Livsvitenskapsbygget, og universitetet ønsket å satse på livsvitenskap ved å utlyse konvergensmidler der ett av kravene var at man skulle jobbe tverrfaglig.

Allerede noen år tidligere hadde Stensløkken skrevet en søknad til Det europeiske forskningsrådet med en ambisjon om at organer kunne oppbevares i en hel uke. Det reiste samtidig mange andre spørsmål utenfor biologien, for eksempel hva om det blir et svart marked for organer når de kan bevares så lenge?  Han fikk ikke midler da, men ideen levde godt videre.

– Da vi skrev søknad om konvergensmidler, var det åpenbart at vi trengte kompetanse innen etikk i gruppen. Det ble organisert en obligatorisk speed date-runde, noe jeg syntes hørtes veldig rart ut. Poenget var å treffe andre forskere som kunne være interessert i eget prosjekt, eller at en selv kunne bli med på andre prosjekter. Der fikk man tre minutter, ble satt sammen i grupper, hadde merkelapper, og så fikk man veldig kort tid hver til å fortelle hva man hadde lyst til å gjøre. Og der traff jeg professor Marius Mjåland fra teologi, det var kjærlighet ved første blikk, og han skrev seg inn i søknaden på delen om etikken.

tillegg til Det medisinske og Det teologisk fakultet, er Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet med i konvergensmiljøet.

En kryptisk men viktig forkortelse

Kort forklart forsker konvergensmiljøet som Stensløkken leder, blant annet på karpefisken som overlever uten oksygen i lang, lang tid og som ikke får skader når oksygen kommer tilbake. Dette er altså problemstillinger som er viktige med tanke på både hjerteinfarkt og organdonasjon.

– Ideen er å bruke biologien fra fisken, til å forstå hva som skjer i organer når de ikke får oksygen, og når oksygen kommer tilbake. Da er mitokondriene helt sentrale, der brukes oksygenet vi puster, og der dannes skaden. Gruppen i Cambridge, har funnet hvilke molekylære mekanismer som er farlige. Og det studerer vi nå i fisken, for å se hvordan fisken har løst det. For den har de samme problemene som oss, men overlever.

3DR er en litt rar tittel, som kommer fra det etiske prinsippet i organdonasjon, the dead-donor rule, og den sier at en donor må være død før du tar ut et organ, og en donor skal ikke dø av at man fjerner et organ.

– I the dead-donor rule er det to d-er, og så er det debating the dead-donor rule, som gir tre D-er. Litt kryptisk, ja. Men akronymer må man ha i søknader.

Men hvordan visste han at karpefisker fungerer som de gjør? Var det fordi han er en lidenskapelig fisker?

– Det var igjen litt tilfeldigheter. Veilederen min på hovedfaget og doktorgraden, hadde jo jobbet med denne fisken i mange år, riktig nok var han hjerneforsker, men hjernen har det samme problemet som hjertet når oksygenet uteblir. En propp eller en blødning i hjernen, er kjempefarlig. Vi målte hjertefunksjon på denne fisken, og så tok vi vekk oksygenet, og oppdaget at hjerte pumpet like godt uten oksygen i fem dager. Og det var jo veldig spennende. Den studien fikk vi publisert i Science i 2004, og det hjalp kanskje også litt på karrieren.

Livreddende forskning gir mening

Den forskningen Stensløkken og konvergensmiljøet hans holder på med, er veldig spennende i seg selv, men hvordan opplever han muligheten for å bidra til at flere på sikt vil kunne få transplantert livsviktige organer?

– Ja, det er jo kanskje det jeg syns er mest spennende med dette konvergensmiljøet og den livsvitenskapssatsingen som Universitetet i Oslo har satt i gang med. Jeg har vært grunnforsker hele livet, og grunnforskning betyr på en måte at jeg jobber med fundamentale problemstillinger som ikke nødvendigvis må brukes direkte inn i sykehuset. Mens den kliniske forskningen ofte går direkte på pasienter. Og det å få lov til å kombinere disse to, det er utrolig givende.

– En av utfordringene ved transplantasjon er at man vet aldri om et organ er godt nok. Det de nå gjør på Rikshospitalet, er å gjøre fysiologiske tester av levere på maskinen i noen timer, for å se om den er god nok til å kunne transplanteres. Maskinen gjør også organene bedre. Og det vi lærer om karpefiskens evne til å klare seg uten oksygen, kan forbedre denne prosessen ytterligere. Med rottemodellen kan vi teste mekanismer fra fisken i pattedyr. Det er få menneskelevere, og de man har bør jo gå til transplantasjon. Det er veldig spennende og veldig givende for en som har vært grunnforsker og fiskeforsker hele livet, å plutselig jobbe tett opp mot pasienter og oppleve at flere kan få organer, og dermed redde liv.

Stensløkken ser en stor verdi i at Institutt for medisinske basalfag og Institutt for klinisk medisin jobber tett sammen, men også at konvergensmiløet er tverrfaglig.

Professoren liker praktisk arbeid

Dersom Kåre-Olav Stensløkken ikke hadde blitt forsker og professor, hadde han kunnet tenke seg noe helt annet:
– Det måtte ha vært noe praktisk. Jeg kunne godt ha vært bonde. Hadde familiens småbruk vært til å leve av, så hadde jeg nok vært bonde i dag. Det er et fantastisk yrke, være ute og jobbe og løse utfordringer hver dag.

Han er ikke tilbake i Elverum så ofte som han skulle ønske, men så ofte han får det til, og familien har et lite sommerhus der.
– Barna mine er blitt veldig glade i jakt og fiske og det er veldig fint å kunne ha den interessen sammen, avslutter forskeren og friluftsmannen.