"En rose er en rose er en rose", skrev Gertrude Stein i diktet fra 1913, ofte tolket som at tingene er hva de er. Men er det like enkelt med Benny Motzfeldts ikoniske osteklokke i Benny-serien fra 1960?
Nei, i hvert fall ikke hjemme hos oss. Ikke går den 21 cm høye kuppelen i grønt glass på teakfatet inn i kjøleskapet, og når det skal serveres ost og rødvin, er det langt mer praktisk å bruke Inger Waages morsomme fat fra Stavanger Flint. Oppvask av den tynne teakbunnen til osteklokken er en risikosport; ligger den for lenge i vann, kuver eller sprekker den lett. Derfor er bruktmarkedet fullt av Benny-glasskupler uten bunn. Osteklokken fra Norges legendariske glassdesigner har altså utspilt sin opprinnelig tiltenkte rolle.
Likevel er det håp for en osteklokke, særlig når den med kulen på toppen nesten ligner løkkuplene på ortodokse kirker. Det grønne glasset får ulike valører etter døgnets skiftende lysforhold. Bunnen av teak er selvsagt original på vårt eksemplar, og skinner etter en omgang med treolje. Hadeland-klistremerket, som hold på å falle av glasset, er diskret festet med en knert Karlsons lim. Alt er klart for et nytt liv.
Retro er stikkordet: Osteklokken har fått en ny status, nå som designobjekt, dekorasjon, sosial markør, glassmonter for skiftende utstillinger av småting; kongler, en død sommerfugl, en mus av teak, noe et barn har laget. Men kanskje er en osteklokke likevel en osteklokke?
Litteratur
Guffey, Elizabeth E. Retro The Culture of Revival. London: Reaction Books, 2006.
Kunstindustrimuseet. Glasskunstneren Benny Motzfeldt. Oslo: Kunstindustrimuseet, 1973.
Wildhagen, Fredrik. Formgitt i Norge. Oslo: Unipub, 2011.
Logg inn for å kommentere
Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere