Laminette - norges mest forhatte stol?

Du har garantert sittet i den, kanskje aller helst i situasjoner du stort sett skulle ønske varte kortere. De aller færreste kjenner navnet ‘Laminette’, men det skal sjelden mer til enn å si "du vet, venteromsstolen med stor V, den i gulaktig tre med rødt eller blått ulltrekk" før reaksjonene kommer. Noen mer direkte hatefulle, andre bare bekreftende snøft. Få til ingen er begeistrede. Vår kollektive misnøye mot Sven Ivar Dysthes Laminette-stol og alle stoler som kan minne om den, har de siste årene for alvor fått utløp via instagram-kontoer som «kommunal_estetikk» og «ting_som_ser_sykt_kristne_ut». Her, i ironi-innpakkede hyllester av kommune-Norges estetiske kvaliteter, får ofte Laminette i en tvilsom hovedrolle.
Hvorfor er vi så negative til den?

Dårlig design eller ufortjent dårlig rykte?

Laminette ble vist for første gang under en møbelmesse i 1967, og er på mange måter et mesterstykke innen rasjonell møbeldesign. Så god er den faktisk at selv den danske stolkongen Hans J. Wegner kalte den ‘en riktig god stol’ da han så den på messen. Tar man den under lupen ser man hvorfor. Laminette består av få deler som attpåtil er i laminert bøk, et av de sterkere treverkene. I tillegg har den stoppet sete og rygg, og kan stables i høyden. Ergo er den både solid, billig, komfortabel og plassbesparende. Det er ikke rart den har blitt en av Norges mestselgende stoler, men at den er et godt design virker likevel ikke å være nok til å overvinne skeptikerne - ihvertfall ikke de jeg har snakket med.

For god design?

Hvorfor finner man ikke en suksess av Laminettes kaliber på steder som Illums Bolighus, selve møbelikonenes høyborg? Svaret kan ikke ligge i det rent designmessige heller, for Laminette er ikke utpreget stygg i utformingen. Å skulle skylde på ‘suksessen’ - at designet er så godt at det blir overforbrukt og innprentet i det kollektive minnet som noe ‘kommunalt’ - blir liksom for enkelt også. Man trenger ikke se lenger enn til Arne Jacobsens ‘syver’ som oversvømmer campusen på Blindern om man vil ha moteksempler. Til tross for å være brukt i utallige møterom og lesesaler hevder den fortsatt sin plass som et av Danmarks største ikoner.

For upraktisk?

Et par mulige forklaringer finnes likevel. Hovedproblemet med Laminette kontra Syveren kommer av at den ikke var primært tiltenkt privat bruk; det er en armstol. Et slags problembarn såpass midt i mellom lenestol, kontorstol og spisestuestol at den blir overflødig i et vanlig hjem. Dessuten er den i tyngste laget for å være spisestuestol. Laminette og alle undervariantene som Lamilux, Lamisteel og Laminova er derfor dømt til et evig liv i offentligheten, uten håp om å overvintre som kollektiv-møblement i påvente av en kulturell renessanse hos hipsterne.

For holdbar - For bedehus?

Dette baner vei for et annet hovedproblem - assosiasjonene vi derfor med tiden har rukket å få til den seiglivede stolen. Rent materialmessig er holdbarhet er gjerne noe man holder høyt, og et hovedargument for å velge såkalte ‘designmøbler’ fremfor IKEA eller Skeidar. Med tiden kommer kanskje baksiden - kvaliteten kan i verste fall gjøre at møblene fysisk holder seg bedre enn trendene. I tilfelle Laminette - stolene er fortsatt så stabile at eneste grunnen til å bytte dem ut er for å flykte fra 80/90-tallets kontorestetikk med bøkefinér og røde og blå ringpermer. Laminettes liv fortsetter derfor på de stedene som kanskje ikke kan ta seg råd til å bytte dem ut av rent estetiske grunner - steder som gjerne er offentlige, aller helst kommunale.
Selv husker jeg den i alle fall best fra fra venterommet på legekontoret, juleavslutning på barne- og ungdomsskolen, konfirmasjonsundervisningen med påfølgende overkokt Toro-tomatsuppe i kjelleren på Oppsal kirke. Jeg har selv hatet den, og med tiden har det å ha en laminette-stol i synsfeltet nesten blitt et faresignal som sjelden har tatt feil - her blir det kjedelig. Og kaffe på termokanne. 

Bouclé for svin

Det har blitt gjort få forsøk på å redde Laminette fra bedehus-imaget . Med designer Andreas Engesvik i bresjen ble Laminette forsøkt relansert i 2011, men uten videre suksess. Det nærmeste en kommer er muligens et par eksemplarer på finn.no som er omtrukket i saueskinn, og Tvedestrand Rådhus som i fjor pusset opp de 145 stolene de har i festsalen. Stolen er derfor fortsatt fanget i en rød eller blå tvangstrøye av et ulltrekk den ikke kan befris fra sånn helt uten videre. Det er fristende å tenke at en ny drakt i valnøtt og bouclé á la Illums Bolighus kunne gjort den til mindre av et hatobjekt, men kanskje blir det perler for svin for en stol som i utgangspunktet aldri skulle være luksuriøs.

Vi sitter igjen med et tidsvitne fra 80-, 90- og 2000-tallets offentlige miljøer. For rød i stoffet, for gul i bøken, og for stor og tung for hjemmet, holder enn så lenge Norges kanskje mest forhatte stol sin stand - sin originale stand vel å merke.

Kilder:

Dysthe, Trinelise, Thomas Flor, Widar Halén. "Dysthe Design: Swinging 60". Arnoldsche Art Publishers, 2013.

Henriksen, Arve. "laminette-stolens far er død". Aftenposten, 02.02.2020.  https://www.aftenposten.no/kultur/i/AdmA9q/laminette-stolens-far-er-doed

Darbo, Øystein. "145 stoler er totalrenovert: - nå er de bedre enn da stolene var nye". Tvedestrandsposten, 22.08.2020. https://www.tvedestrandsposten.no/145-stoler-er-totalrenovert-na-er-de-bedre-enn-da-stolene-var-nye/s/5-52-324820

Fossing, Siri. "Designer fra Tvedestrand: - den er kjent som bedehusstolen". Tvedestrandsposten, 14.03.2020. https://www.tvedestrandsposten.no/designer-fra-tvedestrand-den-er-kjent-som-bedehusstolen/s/5-52-286504