”Moka Express” ble lansert av Alfonso Bialetti i 1933. Den var laget i aluminium, hadde en enkel og kompakt design og lignet på kaffekanner i sølv som man på den tiden kunne finne i velmøblerte italienske hjem. Den originale ”Moka Express” så noe annerledes ut enn den espresso kannen vi kjenner fra i dag og som ble lansert på begynnelsen av 1950-tallet. ”Moka Express” fra 1933 hadde en rundere 16-kantet vannbeholder og ett mindre håndtak som var festet nærmere espressokammeret. Designet ble endret, først på 1950- tallet og en gang til på 1960-tallet. Det er dette designet vi kjenner i dag. Den er framdeles utført i aluminium med oktogonal kolbe og espressokammer. Den har et tydelig lavt tyngdepunkt og står derfor stødig på de fleste overflater.
Teknologien er fortsatt den samme som det var i 1933 og er en form for perkolasjon, men skiller seg fra Sir Benjamin Thomsons oppfinnelse av perkolatoren fra 1800-tallet ved at vanndampen her presses oppover og gjennom de malte kaffebønnene før ferdig brygget espresso ender i det øverste kammeret. Når vannet koker i kolben oppstår det trykk som sender vanndamp oppover gjennom en trakt som fører inn i et kammer med malte kaffebønner. Vannet går så gjennom kaffebønnene som igjen går gjennom et filter, opp gjennom en ny trakt og til slutt ender espressoen i det øverste kammeret. I følge Bialettis egne nettsider ble Alfonso Bialetti inspirert av lokale kvinners måte for å vaske klær på i en forløper til den moderne vaskemaskinen kalt lisciveuse. Ved hjelp av trykk som oppstod fra en varmekilde fra undersiden ble varmt såpevann presset oppover en trakt som gjorde at såpeskum ble jevnt fordelt over klesvasken.
Til tross for flere tiår med store teknologiske framskritt er det interessant at ”Moka Express”, som benytter samme teknologi som i 1933, fortsatt har aktualitet i dag. Den tidligere nevnte utstillingen ”Super Normal” av Jasper Morrison og Naoto Fukasawa bærer i mine øyne vitne om at ”Moka Express” den dag i dag ansees som en alminnelig husholdningsgjenstand, selv om det i mellomtiden har flyttet betydelig mer teknologisk sofistikerte gjenstander inn i mange hjem.
Jeg har gjennom disse bloggpostene forsøkt å kaste lys over det hverdagslige og normale. Inspirasjonen til å undersøke dette objektet kom til meg nettopp gjennom en helt hverdagslig og uspektakulær situasjon; oppdagelsen av at en husholdningsgjenstand hadde sluttet å fungere. Også Alfonso Bialetti fant sin inspirasjon i det normale og hverdagslige da han utviklet sin espressokanne. Så jeg slår et slag for det alminnelige og håper å ha lykkes i å formidle, med til tider personlige betraktninger, at design (både som prosess og produkt) også spiller rollen som statister i våre liv. Design er uungååelig, ikke bare spektakulære objekter.
Logg inn for å kommentere
Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere