En intelligent revolusjon

Ett skritt frem og to tilbake?

Forrige uke satt jeg i forelesning fredag ettermiddag, i utgangspunktet en tid hvor jeg er veldig klar for helg, men ikke akkurat denne fredagen. Denne uka skulle vi nemlig ha gjennomgang av de industrielle revolusjonene på 1800-tallet. Foreleseren forteller engasjert om hvordan Storbritannia ble Europas første industrialiserte gigant med dampmaskiner, kull, store fabrikker og enda større produksjon. Forholdene lå til rette i Storbritannia, nærhet til kraftkilder, tette og tillitsfulle bånd mellom vitenskap og håndverk, men viktigst av alt, det fantes mennesker med kapital, mennesker som var villige til å satse kapital i den nye industrien. Plutselig tar jeg meg selv i å ikke høre hva foreleser sier, jeg har sonet helt ut. Mens foreleser fortsetter gjennom pensum i bakgrunnen, har en større tanke har reist seg for meg. Slik jeg sitter i en forelesningssal i dag og studerer de industrielle revolusjonene på 1800- tallet, vil ungdommer i fremtiden se tilbake på 2020 og studere det som startskuddet for en ny industriell revolusjon? Unnskyld, en INTELLIGENT revolusjon.

Selv om jeg til daglig prøver å studere området, så er jeg ingen ekspert på kunstig intelligens, men noe vet jeg. Kunstig intelligens kommer enten vi vil eller ikke. Det har allerede, og vil med økende styrke i årene fremover endre verden og måten vi lever livene våre på. Inntoget til kunstig intelligens i samfunnet vil føre til omfattende sosiale, økonomiske og teknologiske forandringer, akkurat som de industrielle revolusjonene… Kunstig intelligens er dagens «spinning Jenny», den nye elektrisiteten og det nye stålet. De industrielle revolusjonene må gis skylden for i alle fall en del av dagens verdensbilde, med de noe vage betegnelsene «rike industrialiserte land» og «fattige land under utvikling». Slik tror mange eksperter også at morgendagens verdensbilde vil være et resultat sterkt preget av hvem som i dag, og aller helst litt tidligere, turte å satse på den nye dampmaskinen. I dag satses det knallhardt på kunstig intelligens fra hovedsakelig to aktører, kinesiske myndigheter og amerikanske selskaper. Kineserne ligger langt foran resten av verden på blant annet førerløse biler og utbyggingen av femte generasjon mobilnett (5G), mens de amerikanske selskapene er blitt veldig gode på kunstig intelligens- drevne hjelpemidler og våpenteknologi. Ekspertenes er samstemte i sitt råd: hvis Europa vil utligne hegemoniet må de kaste seg på bølgen nå.

Norge har i kraft av å være en demokratisk stat aldri hatt den samme gjennomføringsevnen som verken amerikanske selskaper eller kinesiske myndigheter. Vi venter på EU, retningslinjer og vedtak, dette tar mye og kostbar tid i kappløpet om kunstig intelligens. Derfor var det i fjor vinter oppmuntrende nyheter at Nikolai Astrup ble utnevnt til Digitaliseringsminister i Erna Solberg firepartiregjering, med særlig ansvar for digitalisering og kunstig intelligens. Omtrent akkurat et år etter kunne Astrup stolt legge frem en nasjonal strategi for kunstig intelligens, ikke akkurat en slagplan, men fortsatt et steg i riktig retning. Tiden går, kaos består og fire er nå blitt til tre. I løpet av statsrådkabalen fra januar var ikke lenger digitaliseringsposten viktig nok, og er blitt delt under kommunal- og moderniseringsministeren, og distrikts- og digitaliseringsministeren. Digitalisering og kunstig intelligens som krever større investeringer og betydelig satsning, havner altså under to av departementene hvor det fra før er stor konkurranse om allerede knappe midler. Dette må kunne sier å være et skritt frem og to tilbake.

Beslutningen har ikke bare måttet tåle kritikk fra politiske kommentatorer som lurer på hvorfor det var så prekært å samle distrikt og digitalisering, men også fra fagmiljøer som mener at med så store utfordringer og ikke minst muligheter innenfor digitalisering og kunstig intelligens hadde det vært helt nødvendig med en egen digitaliseringsminister.  President i Tekna, Teknisk naturvitenskapelig forening, Lise Lyngsnes Randeberg, sa i januar at mye ligger til rette for teknologiske fremsteg i Norge, som et av de mest digitaliserte landene i verden, med flinke fagfolk og enorme mengder offentlig data. Hun mener Digitaliseringsministeren kunne vise til gode resultater på kun et år, og spår nye arbeidsplasser, verdiskaping og næringsutvikling. Alle forholdene ligger altså til rette for at den intelligente revolusjonen skal kunne finne sted i Norge også, men så var det dette med vilje til å satse og investere kapital da. Skal historien gjenta seg?

Jeg tror vi står midt i et avgjørende øyeblikk i utviklingen av kunstig intelligens. Jeg tror studenter i fremtiden vil se tilbake på 2020 og analysere denne perioden som en del av det som ble en intelligent revolusjon. De vil begrunne suksessen til kinesiske myndigheter og amerikanske selskaper med gjennomføringsevne og tydelig vilje til å satse. Dette scenarioet mener jeg vi kan gjøre noe med, for det avgjørende øyeblikket er fortsatt ikke helt over, men det haster. Norge, med regjeringen i spissen må i nær fremtid våge å ta større risiko og investere betydelig kapital og vilje i kunstig intelligens. Kunstig intelligens er fremtiden, enten vi vil eller ikke, og akkurat nå er vi en gjeng fremtidsrettede studenter som med bekymring ser verden rundt oss stadig øke forspranget i det intelligente kappløpet.