Allmennmedisin
Allmennmedisinen er legetjenestens "førstelinje". Flest leger jobber innenfor dette kliniske fagområdet og de oppnår god førstehåndskontakt med befolkningen. Folk søker allmennleger når de er syke eller behøver legehjelp av annen grunn. Det betyr at allmennlegene får god kjennskap til hele sykdomsspekteret, og oppdager sykdommer i startfasen når symptomene ennå kan være vage og diffuse.
Dette skiller allmennmedisinen fra andre kliniske fag, hvor legene ofte har kontakt med spesielle pasientgrupper og behandler sykdommene på et senere stadium. Dette fører til at den diagnostiske utredningen innen allmennmedisinen er noe annerledes. De fleste sykdommene finner allmennpraktikerne selv ut av, men enkelte pasienter må de innlegge på sykehus eller henvise til spesialister. Når pasienten er ferdig utredet, er det igjen allmennpraktikerens ansvar å behandle pasienten i det videre sykdomsforløpet. Pasientgruppen "kronisk syke" utgjør en stor del av det allmennmedisinske arbeidet.
Konsultasjonen, møtet mellom pasient og lege, er en vesentlig del av allmennmedisinsk klinikk og krever gode kommunikasjons- og forståelsesevner. Forstår ikke legen pasientens problem, eller pasienten er uenig i legens tiltak, hjelper det lite med medisinsk skolering.
Fastlegeordningen gir kontinuitet i pasient/legeforholdet innen allmennpraksisen. Legen erverver seg mangesidig kunnskap om pasientens liv, problemer og sosiale situasjon. Det gjør legen bedre i stand til å forstå og hjelpe pasientene. Fordi allmennlegen har god og bred kontakt med befolkningen, og fordi vedkommende som oftest befinner seg i lokalmiljøet, har trolig allmennlegen de beste forutsetningene for å drive sykdomsforebyggende arbeid: Legen kjenner lokalsamfunnet, sykdomsspekteret og lokale risikofaktorer.
Anatomi
Anatomi (gresk: kunsten å skjære opp) er læren om organismens oppbygging på alle plan, fra organsystemene til cellelæren (cytologi), som grenser både til den molekylære biologien og til vevslæren (histologi), som igjen er grunnlaget for organismens makroskopiske oppbygning. Til anatomien hører dessuten embryologien (læren om utviklingen før fødselen) og den biologiske antropologien som studerer menneskenes evolusjonshistorie og individets vekst og utvikling i tid og rom. Anatomien legger også vekt på funksjonelle forhold og dermed en nødvendig basis for alle studier av organismens normale struktur, funksjon og sykdomsprosesser.
Anestesiologi
Anestesi-faget har fire primære funksjonsområder:
- Anestesi (generell eller regional) ved kirurgiske inngrep, og andre smerterelaterte behandlinger og undersøkelser.
- Intensivmedisinsk overvåkning og behandling av svikt i sentrale organer så som sirkulasjonssvikt, respirasjonssvikt og bevisstløshet.
- Akuttmedisin og resuscitering i og utenfor sykehus.
- Lindring av akutte og kroniske smerter.
Faget representerer på mange måter en praktisk rettet medisin, og bygger på et teoretisk fundament som har utviklet seg fort. Anestesiologien er blant de unge kliniske fagene. Utviklingen skjer også i bredden av funksjonsområder. Faget dekker oppgaver av svært ulik karakter, som akuttmedisinsk behandling på skadestedet - til symptomlindring hos kreftpasienter.
Barnesykdommer
Informasjon vedrørende prosjektoppgaven (pdf)
Ernæringslære
Ernæringsfaget omfatter alle aspekter ved kroppens opptak, transport, omsetning og utskillelse av matrelaterte stoffer. Det vil si at faget fokuserer på næringsstoffenes fordeling i matvarer og biomedisinske problemstillinger.
Farmakologi
Farmakologier vitenskapen om legemidler, hvordan de virker og klinisk bruk. Som fag og forskningsområde har farmakologien sterk forankring både i basale biomedisinske fag og i klinisk medisin. Farmakologi er derfor et sammensatt og mangeartet fagfelt, hvor fellesnevneren ligger i selve målsettingen: å opparbeide innsikt som danner et rasjonelt grunnlag for god medikamentell terapi. Noen hovedområder av farmakologien er disse:
Basal farmakologi har som oppgave å klarlegge presist mekanismene for legemidlenes virkninger, deres opptak i organismen og deres fordeling og eliminasjon. Arbeidet retter seg ikke bare mot de legemidler som er i bruk i dag. En sentral oppgave for farmakologisk forskning er å identifisere biologiske reguleringsmekanismer som kan være potensielle virkningssteder for framtidig medikamentell terapi. Denne forskningen ligger derfor naturlig nær andre biomedisinske fag, som fysiologi og cellebiologi. Flere viktige områder av basal biologi har historisk sett sprunget ut av farmakologien, eksempelvis enkelte deler av nevrobiologien og forskningen på cellulære receptorer og signaltransduksjon.
Klinisk farmakologi er den delen av farmakologien som forsøker å tilrettelegge medikamentell terapi i praksis. En del av denne virksomheten består i å bruke metoder for å måle nivåene av medikament i blod og ulike vev hos den enkelte pasient; for å styre behandlingen best mulig. En viktig oppgave er å sentralisere erfaringer om medikamentelle bivirkninger og utarbeide rutiner for å beskytte pasientene mot disse. Klinisk farmakologi forsøker også å analysere mer samlet verdien av ulike behandlingsregimer, og dette må gjøres i nær kontakt med de respektive kliniske fag. Farmakologiens rolle i slike vurderinger er å bidra med detaljert kunnskap om medikamentenes virkninger. Bruken av legemidler har i en del tilfeller så stort omfang, og valget av strategier kan være så vanskelig, at det er gjenstand for stor samfunnsmessig interesse. Eksempler er psykofarmaka, avhengighetsskapende stoffer, p-piller, antibiotika og profylaktisk bruk av medikamenter i kardiovaskulær medisin.
Toksikologien, som omhandler skadelige effekter av kjemiske stoffer (ikke bare legemidler), har tradisjonelt vært en del av farmakologien. Dette bringer også farmakologien i kontakt med andre fagfelt som blant annet miljømedisin.
På alle disse områdene - basal farmakologi, klinisk farmakologi og toksikologi - er det tallrike, viktige og interessante problemstillinger, som kan anvendes i en prosjektoppgave.
Fysikalsk medisin og rehabilitering
Fysikalsk medisin er et fagområde som diagnostiserer og behandler funksjonsforstyrrelser i bevegelsesapparatet. Fagfeltet heter i dag fysikalsk medisin og rehabilitering. Undervisningen begrenser seg til diagnostikk og behandling av rene muskel/skjelettlidelser, også kalt belastningslidelser, og omhandler følgende områder:
- Degenerative leddsykdommer
- I ekstremitetsledd
- I columnas ledd
- Bløtdelssykdommer
- Muskelsmertesyndromer
- Degenerative og betennelsesaktige senlidelser
- Bløtdelsskader
Faget er et typisk klinisk ferdighetsfag. Røntgen og laboratoriemessige prøver har her mindre betydning enn i mange andre fag. Klinisk diagnostikk med klinisk ferdighetstrening vil derfor i størst mulig grad bli vektlagt i undervisningen.
Diagnostikk og behandlingsstrategier bygger på et helhetlig menneskesyn. En rekke lidelser har sitt grunnlag i, eller forverres av, psykososiale svikttilstander, særlig i forhold til diffuse kroniske smertetilstander i bevegelsesapparatet. Gode kunnskaper i medisinsk diagnostikk sammen med psykososial kartlegging er derfor nødvendig for å kunne hjelpe denne pasientgruppen.
Fysiologi
Fysiologi er læren om organismens funksjoner, samt de prosesser og mekanismer som er ansvarlig for disse funksjonene. Biokjemi er skilt ut fra fysiologi som et eget fag, uten tydelige, definerte grenser. Forskningstradisjonene har stått sterkt i disiplinene nerve- og sansefysiologi, respirasjonsfysiologi, sirkulasjonsfysiologi og cellefysiologi, men prosjektoppgaver kan også veiledes av fagpersoner fra andre disipliner innenfor fysiologi.
Fødselshjelp og kvinnesykdommer
Fødselshjelp og kvinnesykdommer hører sammen, og utgjør et klinisk, avgrenset fagområde. Den tradisjonelle oppdelingen av kvinneklinikken i en fødeavdeling og en gynekologisk avdeling har skjedd på grunn av det praktiske, kliniske arbeidet, fordi kvinner før, under og etter fødselen trengte hjelp av spesialutdannet personell. Fødselshjelp utføres best på en spesialinnredet akuttavdeling og bør ha nær tilknytning til pediatri. Den kliniske delen av gynekologien er mer likt arbeidsoppgavene til en indremedisinsk, eller kirurgisk, avdeling.
Fødselshjelp omfatter veiledning av gravide og overvåkning av fosteret i perinatalperioden. Svangerskapskontroll supplert med teknisk diagnostiske hjelpemidler (ultralyd etc.) er en viktig del av fagområdet. Diagnostikk av sykelige tilstander hos fosteret kan forebygge alvorlige sykdommer. En innføring i fødselsmekanismen og den operative forløsningshjelpen tilhører undervisningen.
Gynekologien består av betydelig kirurgisk aktivitet, men den sentrale delen av faget baseres på reproduksjonsfysiologi og endokrinologi. I dag får også studentene innføring i assistert befrukting. En viktig del av den gynekologiske undervisningen er tidlig diagnostikk og behandling av kvinnelig genitalkreft.
Hud og veneriske sykdommer
Hudsykdommer omhandler først og fremst lidelser som primært har oppstått i, og lokalisert til, huden, men gjelder også hudforandringer som er knyttet til andre lidelser. I tillegg har kunnskap på området stor betydning for flere hudlidelser, spesielt kontakteksemer, men også forverring eller provokasjon av for eksempel psoriasis og andre sykdommer. Infeksjoner fremkalt av sopp, bakterier eller vira kan være primært lokalisert i huden eller sekundært bevirke at selve hudlidelsen er av primær betydning. Hudpatologi, immunologi og medisinske genetikk utgjør viktige deler av fagområdet, og det gis spesialundervisning innenfor disse områdene.
Seksuelt overførbare sykdommer har alltid stått sentralt, hvor økningen av non-gonoroisk uretritt og AIDS-forekomsten har fått stor oppmerksomhet. Det er viktig å understreke at hudsymptomer opptrer i over halvparten av AIDS-tilfellene, og ofte er det nettopp de symptomene som får pasienten til å oppsøke lege.
Undervisningen skal bidra til at studenten er i stand til å stille riktig diagnose på basis av det kliniske bildet. Studentene skal kunne utføre de nødvendige undersøkelsesmetodene, vurdere adekvat prøvetaking og sette opp behandlingsforslag for sykdommen. Yrkesrelaterte årsaksforhold er meget viktig, likeså kjennskap til det spesielle regelverk som gjelder for registrering, og behandling, av seksuelt overførbare sykdommer. Viktige fagområder, foruten eksemer og psoriasis, er: kollagensykdommer, sykdommer i hår- og talgkjertler, forhorningsforstyrrelser, sirkulasjonsforstyrrelser i hud, lysdermatoser ("solallergier"), hudkreft, spesielt malignt melanom og non-melanoma hudkreft, bulløse sykdommer osv.
Immunologi
Ordet ”immunologi” betyr egentlig "læren om immunitet", med andre ord: hvorfor og hvordan vi blir immune og unngår bestemte sykdommer. Kroppen reagerer mot inntrengende mikroorganismer og beskytter seg mot infeksjon ved hjelp av antistoffer og utvikling av cellulære immunreaksjoner.
AIDS-epidemien viste betydningen av et effektivt immunsystem i forsvaret mot infeksjon, og at defekt immunitet kan være livsfarlig. Immunreaksjoner kan også skade celler, vev og hele organer, og fremkalle sykdom.
Undervisning i basal immunologi gir innføring i immunsystemets oppbygning, hvordan det reagerer på stimulering med produksjon av antistoffer, og utvikling av cellulære immunreaksjoner. I den klinisk-rettede undervisningen belyses immunreaksjoner ved sykdom i forskjellige organer, og særlig hvilken betydning dette har for utvikling av sykdom og ved diagnostikk.
Studenter kan få veiledning innen alle områdene av basal og klinisk immunologi. Det kan dog være en fordel å velge en problemstilling som sammenfaller med forskningsinteressene til de respektive veilederne.
Indremedisinske fag
Indremedisin er læren om sykdommer i kroppens indre organer. Faget er blitt kalt de medisinske fagenes mor. Sammen med kirurgi er indremedisin det største fagområdet innen medisin. Det omfatter undersøkelse, utredning og ikke-kirurgisk behandling av pasienter med både ervervede og medfødte sykdommer. Pasienter med indremedisinske problemstillinger, for eksempel hjertesvikt, lungesykdommer, leverproblemer, anemi, møter du daglig i ditt fremtidige yrke som lege, ikke minst som allmennpraktiker.
Indremedisin er et stort og utfordrende fagfelt. Her kan du integrere kunnskaper og ferdigheter du erverver i de fleste andre fag i studiet, så som basal biologi, medisinske atferdsfag, farmakologi og klinisk biokjemi og fysiologi. Forståelsen for psykiske og sosialmedisinske forholds betydning for sykdommer er av stor betydning.
Indremedisin er et praktisk orientert fag. Grunnlaget for problemløsninger er god kontakt med pasientene og en nøyaktig klinisk undersøkelse.
Kirurgiske fag
Kirurgi betyr egentlig arbeid med hånden, men fagområdet defineres i dag som en spesialitet, hvor operativ behandling, eller forskjellige typer bandasjering, kan forekomme. Også andre typer behandlinger kan være aktuelle, enten alene, eller i kombinasjon med tidligere nevnte behandlinger. Denne definisjonen er viktig. Omtrent halvparten av dem som innlegges på en kirurgisk avdeling blir operert. Forklaringen er at pasienter, hvor operativ behandling først antas nødvendig, etter nærmere undersøkelser og vurderinger, ikke trenger operasjon.
Spesielle situasjoner opptrer ofte for kirurgien, der han/hun ofte må ta raske avgjørelser på usikre premisser på grunn av livstruende situasjoner, og en lang utredning må utelukkes.
Det kirurgiske fagområdet, som er delt opp i en rekke spesialiteter (ortopedisk kirurgi, gastroenterologisk kirurgi, urologi, plastikk-kirurgi med flere), har hatt en betydelig utvikling, takket være forskning på mange områder, og en rekke operative inngrep er i dag mer effektive, og samtidig mer skånsomme og sikrere, for pasienten. Moderne kirurgi fordrer derfor et samarbeid på tvers av spesialområder og helseprofesjoner.
Den operative behandlingen krever mye trening på teknisk ferdighet, men like nødvendig er kirurgens innsikt i mange andre disipliner, f.eks. anatomi, fysiologi og immunologi.
Klinisk biokjemi
Faget tar sikte på å gi studentene generelle kunnskaper om patofysiologiske mekanismer som ligger bak sykdomsmanifestasjoner. Eksempler er serum-enzymer, lever-funksjonsprøver, syre-baseparametre, blødning, sjokk.
Faget tar sikte på å gi innsikt i metode-prinsipper, hva klinisk-kjemiske og klinisk-fysiologiske metoder kan yte med henhold til forståelse av bruk og tolkning av slike analyser.
Kunnskapshåndtering, ledelse og kvalitetsforbedring
Kunnskapshåndtering, ledelse og kvalitetsforbedring (KLoK) er et fag hvor målet er at studenten skal kunne demonstrere kunnskaper, ferdigheter og kompetanse i kunnskapsbasert praksis, kunnskapshåndtering, ledelse av klinisk virksomhet, kvalitetssikring og kvalitetsforbedring.
Medisinske atferdsfag
Undervisningen i medisinske atferdsfag skal dekke fire hovedområder:
- Forholdet mellom biologi og atferd der temaer som etiologi, arv og miljø, psyke/soma står sentralt.
- Normalpsykologi som inkluderer utvikling og personlighetspsykologi, atferd og læring, familien, normale kriser.
- Interpersonelle prosesser der pasient/legeforholdet, kommunikasjon og informasjon blir sentrale.
- Medisinen i et samfunnsmessig perspektiv, illustrert ved stikkord som epidemiologi, sykdom som sosialt fenomen, den medisinske profesjon, helse og økonomi.
Undervisningen har som mål ved siden av kunnskap å gi basis for holdninger og ferdighet i kommunikasjon.
Medisinsk biokjemi
Biokjemi omfatter beskrivelsen av strukturen til, og omsetningen av, de kjemiske forbindelsene som finnes i organismen. I medisinsk biokjemi er det lagt spesiell vekt på å studere den del av biokjemien som er viktig for forståelsen av normale og patologiske forhold i den humane organisme, spesielt biokjemiske reguleringsmekanismer som belyser forskjellige fysiologiske og klinisk/patologiske forhold. Biokjemiske forhold er uløselig knyttet til cellenes og vevenes struktur og funksjon, og medisinsk biokjemi er en integrert del av humanbiologien.
Den del av biokjemien, som også er en del av cellebiologien, omfatter de kjemiske forbindelser og metabolske omsetninger som er vesentlig for å forstå en celles liv, som replikasjon (DNA syntese), transkripsjon (RNA syntese) og translasjon (proteinsyntese). Videre beskrives de sentrale ledd i omsetningen av karbohydrater, lipider og aminosyrer, og dessuten Krebs syklus og respirasjonskjeden.
Andre deler av biokjemien beskriver prosesser som har sammenheng med de forskjellige organers spesifikke funksjoner. Eksempler er tarmabsorbsjon, transport mellom organer, membrantransport og lagring av lipider, karbohydrater og aminosyrer. Viktig er også reguleringen i de forskjellige organer og det metabolske samspill mellom organene. Her kommer blant annet omtalen av funksjonen til en del sentrale hormoner.
Medisinsk etikk
Medisinsk etikk er et systematisk studium av det normative og verdimessige grunnlaget for klinisk medisin, medisinsk forskning og samfunnsmedisin. På Det medisinske fakultet foregår undervisning og forskning i medisinsk etikk ved Senter for medisinsk etikk (SME), som er et tverrfaglig miljø (medisin, sykepleie, filosofi, teologi, teknologi og andre). Forskningsinteressene ved senteret omfatter blant annet etiske (og vitenskapsteoretiske) aspekter ved klinisk praksis, medisinsk forskning, medisinens rolle i samfunnet, prenatal diagnostikk, reproduksjonsteknologi, perinatal medisin, genteknologi, genetisk rådgivning, prioriteringer innen helsevesenet, medisinsk idéhistorie, dødshjelp (eutanasi), organtransplantasjon og undervisning i medisinsk etikk.
Det er mulig å skrive oppgave om disse og mange andre områder av medisinsk etikk. SME er med i flere samarbeidsprosjekter, som det også er mulig å delta i. Dette kan danne grunnlaget for en prosjektoppgave.
Medisinsk genetikk
Medisinsk genetikk er læren om nedarvingen av normale egenskaper og sykdommer hos mennesket. De forskjellige disiplinene av medisinsk genetikk er cytogenetikk, molekylærgenetikk, formalgenetikk, populasjonsgenetikk og klinisk genetikk. Cytogenetikken omfatter studiet av kromosomene slik de kan sees i mikroskop etter dyrking av celler i kultur. Innen molekylærgenetikken studeres arvestoffet (DNA) og spesielle geners lokalisering på kromosomene, samt genenes organisering og funksjon. I formalgenetikk studeres arvegang av normalgener og sykdomsgener i familier. Populasjonsgenetikk omfatter tilsvarende studier i befolkningsgrupper, og den relative betydning gener og miljøfaktorer har for normale egenskaper og alminnelige sykdommer. Diagnostikk, genetisk veiledning og prenatal diagnostikk er de vanligste tilbud til pasienter og familier med genetiske sykdommer.
I løpet av de senere år har stadig flere gener, som er årsak til arvelig sykdom, blitt identifisert og karakterisert. Det er også identifisert mange gener som disponerer for, eller beskytter mot alminnelige sykdommer som for eksempel hjerte-karsykdommer og kreft. Strukturelle og numeriske kromosomanomalier er i mange tilfeller årsak til medfødte misdannelser og mental retardasjon.Det er fullt mulig å skrive en prosjektoppgave innenfor alle disse feltene av medisinsk genetikk. Etiske problemstillinger er også av betydning innen medisinsk genetikk. Oppgaver i dette faget kan være litteratur- eller journalstudier, små spørreskjema-undersøkelser eller ha basis i laboratoriearbeid.
Medisinsk mikrobiologi
Medisinsk mikrobiologi er læren om mikroorganismer som påvirker menneskenes helse. Først og fremst er det læren om de mikroorganismene som fremkaller sykdom. En vesentlig del av faget er kunnskap om det som skjer i den menneskelige organisme under sykdom.
Medisinsk mikrobiologi kan inndeles etter hvilken mikroorganisme-art det jobbes med: bakteriologi, virologi, mykologi og protozoologi.
Forebyggelse og bekjempelse av infeksjoner hører også til medisinsk mikrobiologi. Forebyggelse av infeksjoner omfatter blant annet epidemiologisk overvåkning, hygiene og vaksinering. Bekjempelse av infeksjoner innbefatter testing av mikrobers følsomhet for antimikrobielle midler og veiledning i bruk av slike midler.
Medisinsk statistikk
Fagsiden for medisinsk statistikk.
Nevrologi
Nevrologi er læren om sykdommene i hjerne, ryggmarg, de perifere nervene og i musklene. Nervesystemet innehar en helt sentral rolle i organismen; det formidler forbindelsen mellom de forskjellige organene og knytter dem sammen til en helhet, som igjen medfører at nevrologien i utpreget grad har relasjon til mange spesialiteter i medisinen, særlig til indremedisin og psykiatri.
Hovedtemaer i nevrologiundervisningen er klinisk nevrologiske undersøkelser, cerebrovaskulære sykdommer, epilepsi, søvnforstyrrelser, polynevropatier, perifere nerveskader, myelopatier, myopatier, encefalopatier, demens basalganglie-sykdommer, cerebellare lidelser, infeksjoner i nervesystemet, multipel sklerose, hodepine, cervicobrachialgi, lumbago, ischias, hode- og ryggmargsskader, nevrogene blæreforstyrrelser, forhøyet intrakranielt trykk, hjernenerveaffeksjoner, svulster i nervesystemet, arvelige, degenerative og metabolske nevrologiske sykdommer, toksisk skade på nervesystemet og coma, og bevissthetsforstyrrelser.
Patologi
Patologi (gresk: pathos = lidelse, logos = lære) beskriver sykdomsprosessene i kroppens organer og organsystemer ved deres avvik fra normal funksjon og form, og er en nødvendig forutsetning for å forstå symptomer og tegn i klinikken. Patologisk anatomi beskriver og tolker strukturelle (morfologiske) forandringer i celler, organer og vev under sykdom. Slike forandringer er ofte karakteristiske, og danner grunnlag for praktisk diagnostikk av sykdommene. Dette har fått økende betydning da vevs- og celleprøver i dag kan tas fra nesten alle lokalisasjoner. Den makroskopiske patologi beskriver organenes endrede form uten bruk av spesielle hjelpemidler, mens man med lysmikroskopisk undersøkelse studerer endringer på det cellulære nivå, og med elektronmikroskopisk undersøker endringer på det subcellulære nivå. Patologene bruker i tillegg til disse tradisjonelle morfologiske metoder en rekke andre metoder for å studere og karakterisere sykdomsprosesser i celler og vev, f.eks. immunhistokjemiske og genteknologiske metoder der spesifikke proteiner og gensekvenser kan studeres i celle og cellekjerne.
Faget deles tradisjonelt opp i generell patologi og spesiell patologi, eller organpatologi. I den generelle patologi blir den del av sykdomsprosessene fremhevet som er felles uansett i hvilket organ eller organsystem de utvikler seg. Sentrale emneområder er her er de ulike former for betennelsesprosesser, cellevekst og vekstforstyrrelser, svulstlære, sirkulasjonsforstyrrelser og immunpatologi. I den spesielle organpatologi blir de forskjellige sykdomsprosesser beskrevet slik de manifesterer seg i de ulike organer.
Patologene studerer sykdommens årsak (etiologi) og utvikling (patogenese) ved hjelp av epidemiologiske undersøkelser eller eksperimenter på dyr, dyrkede celler eller vev. Man bruker til dels de samme metoder i diagnostisk virksomhet, som er en forutsetning for moderne medisinsk behandling. Registrering av patologisk anatomiske funn er av stor samfunnsmessig betydning ved at den øker sikkerheten ved vår helsestatistikk. Obduksjoner er viktige som oppfølging og kontroll av den klinisk til dels meget kompliserte behandling som tilbys i dag.
Psykiatri
Psykiatri er læren om menneskets psykiske lidelser. Inn under dette faget hører barne- og ungdomspsykiatri og rettspsykiatri. Psykiske lidelser er svært utbredt i befolkningen. Mange pasienter med psykiske plager har også en somatisk oversykelighet. Derfor vil de fleste leger relativt ofte møte pasienter med psykiske lidelser.
I psykiatrifaget blir det undervist i diagnostikk og behandling av de viktigste psykiatriske og barne- og ungdomspsykiatriske tilstander. Det blir også undervist i rettspsykiatri, forebyggende psykiatri og krise- og katastrofepsykiatri, og det vektlegges en økende grad av integrering mellom psykiatri og somatisk medisin.
Radiologi
Radiologifaget består av forskjellige former for billeddiagnostikk og av en intervensjonell del som går ut på å behandle sykdomstilstander ved hjelp av instrumenter som innføres i kroppens organer under bildeveiledning.
Radiologifaget har utviklet seg rundt de gamle røntgenavdelingene som hovedsakelig benyttet røntgenstråler som grunnlag for diagnostikken. I dag er avdelingene utbygd med utstyr for ultralyddiagnostikk og Magnetisk Resonans tomografi (MR). De sistnevnte teknikker benytter seg ikke av ioniserende stråling. Bruken av film vil bli sterkt redusert og erstattes av digitale bilder på skjerm som vil være tilgjengelige via nettverk for alle behandlende leger. Ved å spille på de forskjellige metoder for bildefremstilling kan i dag alle organer fremstilles, og sykelige prosesser studeres. De billeddannende teknikker tillater i dag ikke bare morfologisk, men også funksjonell vurdering av organer og sykelige prosesser.
Intervensjonsradiologien deles i en vaskulær og en ekstravaskulær del. Den vaskulære del går ut på å bedre situasjonen i organer som har fått forsnevringer i tilførende blodårer, eventuelt å lukke blodårer ved blødningstilstander, karmisdannelser eller karrike svulster. Den ekstravaskulære del benytter til dels samme teknikker til bruk i galle- og urinveier eller drenasje ved abscesser, eller man forsøker å bekjempe svulstvekst ved direkte innføring av nåler under bildeveiledning og behandling med kulde, varme eller celledrepende injeksjoner.
En radiolog bør ha gode tekniske og anatomiske kunnskaper. Intervensjonsradiologien bringer radiologien i langvarig kontakt med pasienten og er en utfordring for de fingernemme.
Rettsmedisin
Informasjon vedrørende prosjektoppgaven (pdf)
Samfunnsmedisin
Samfunnsmedisin er grupperettet arbeid for å forebygge sykdom og fremme folkehelsen. Kartlegging av sykdom og helse i befolkningen, og analyse av de samfunnsfaktorer som påvirker helsetilstanden, står sentralt i samfunnsmedisinen. Iverksetting og administrering av helsetiltak og helsetjenester er også viktige oppgaver.
Arbeidsmedisin er det medisinske fagområde som studerer årsakene til, forebygger, diagnostiserer og behandler sykdommer og helsemessige skadevirkninger av påvirkninger fra arbeidslivet. Disse påvirkningene kan være av kjemisk, fysisk, psykososial eller organisatorisk art. Den tradisjonelle arbeidsmedisinen har først og fremst vært opptatt av de kjemiske og fysiske påvirkninger.
Det er viktig å erkjenne betydningen av arbeid/yrke ikke bare som årsaksfaktor ved de tradisjonelle yrkessykdommene, men også som medvirkende årsak ved mange av de sykdommer som i dag rammer befolkningen. Belastningslidelser, lungesykdommer, kreft og hjerte-karsykdommer er her viktige sykdomsgrupper. Ulykker er en annen faktor av betydning.
Yrkesanamnesen er viktig for å komme på sporet av faktorer i arbeid/yrke som kan føre til sykdomsutvikling eller påvirke forløpet av en sykdom eller helseskade. Det kan være av avgjørende betydning for prognosen at pasienten raskest mulig fjernes fra ytterligere eksponering. En etiologisk diagnose vil i mange tilfeller ikke ha betydning for den kliniske utredning av det enkelte kasus, en utredning der samarbeid med andre spesialiteter er nødvendig, men den etiologiske diagnosen er avgjørende for å kunne forebygge. Dette er kanskje det viktigste aspektet ved arbeidsmedisinen. Det er viktig å ha kjennskap til prinsipper for kartlegging av arbeidsmiljøet både når det gjelder kjemiske, fysiske og organisatoriske forhold. Muskulær og/eller mental belastning er viktige årsaksfaktorer både til belastningslidelser og til psykiske plager.
Arbeidsmiljøets betydning ved sykmelding, uførhet og helseskade under arbeidsløshet er problemområder som ikke kommer inn under den tradisjonelle arbeidsmedisin, men som bedriftsleger ofte må ta stilling til.
Epidemiologi omfatter det teoretiske grunnlaget for å kunne beskrive sykdommers utbredelse og sammenhenger mellom livsvilkår, miljøforhold, arvelige forhold og helseskader. I tillegg har man innenfor epidemiologi utviklet kvantative metoder til å vurdere tester, og effekt av ulike behandlingstiltak og forebyggende virksomhet. Epidemiologi utgjør i dag en vesentlig del av grunnlaget for medisinsk vitenskapelig virksomhet, og dermed også for samfunnsmedisin. Epidemiologiske metoder er knyttet til planlegging, gjennomføring og statistisk analyse og fortolkning av en vesentlig del av samfunnsmedisinske undersøkelser.
Forebyggende medisin har til oppgave å forebygge slik at sykdom, skader og helsesvikt ikke oppstår eller forverres, og å fremme helsetilstanden og trivselen, både for den enkelte, for grupper og for befolkningen. Forebyggende medisin er et samfunnsmedisinsk fag med spesielt ansvar for forskning og praktiske tiltak vedrørende årsaker til sykdom, skader og helsesvikt, og befatter seg særlig med de fysiske, kjemiske og biologiske miljøfaktorene.
Forskningen søker ved hjelp av befolkningsundersøkelser og ved eksperimentelle forsøk å klarlegge årsaker til sykdom, skader og helsesvikt og betingelser for optimal vekst, utvikling og funksjon.
Det praktiske arbeid i forebyggende medisin tar i første rekke sikte på å fjerne skadelige miljøfaktorer, forebygge smittsomme og andre sykdommer, opplyse om sunt levesett og medvirke til en samfunnsutvikling som tar hensyn til helse og trivsel på arbeidsplassen, i bomiljøet og fritiden. I dette arbeidet deltar leger sammen med annet personell i helse- og sosialstyrer, helsestasjoner, skolehelsetjeneste, bedriftshelsetjeneste og annen offentlig helsetjeneste.
Gjennomføringen av forebyggende tiltak vil ofte gripe inn i den enkeltes levevis og i kompliserte samfunnsforhold, og vil ofte kreve et bredt samarbeid med ulike faggrupper samt administrative og politiske myndigheter. I helsetjenesten utenfor sykehusene er forebyggende aktiviteter en del av primærlegens daglige arbeid med pasienter, deres familie og lokale omgivelser.
Internasjonal helse gir oss et videre perspektiv på samspillet mellom samfunn og helse. Verden er på mange måter et "laboratorium" der politiske, kulturelle, økonomiske og klimatiske rammevilkår skaper vidt forskjellige kontekster for sykdom/ helse og helsesystemer. Vi kan lære svært mye av betydningen for norsk medisin ved å studere hva som skjer utenfor landets grenser. Gjennom forskningssamarbeid med fagfolk og institusjoner i andre land kan vi også få dypere innsikt i årsaksforhold og muligheter for intervensjon. Det siste er viktig både av egoistiske grunner - mange smittsomme sykdommer kan lett importeres til Norge -, men mest som en del av menneskerettighetene. Den enorme internasjonale urettferdigheten slår i stor grad ut på helse og oppleves av de fleste som uakseptabelt. Det veiledes et betydelig antall PhD-kandidater, både norske og utenlandske, og har ansvar for/ deltar i store internasjonale forskningsprogrammer på områdene: reproduktiv helse og HIV/ AIDS, samfunnsernæring og diabetes dype II, og tuberkulose. I tillegg tar de enkelte forskerstudentene opp andre emner som er definert som relevante i deres nasjonale sammenheng. Vi samarbeider med en rekke universiteter og forskningsinstitusjoner i Asia og Afrika.
Medisinsk antropologi er studiet av helse og sykdom i et (kryss)kulturelt perspektiv. Det er et tverrfaglig fagfelt i grenselandet mellom sosialantropologi og samfunnsmedisin. Det metodiske grunnlag skriver seg fra antropologien og omfatter bruk av ulike former for kvalitative metodiske tilnærminger.
Det kan tilbys veiledning for studenter som kan tenke seg å skrive oppgave innen dette feltet. Det kan dreie seg om spørsmål vedrørende innvandreres/ minoriteters møte med den norske helse- og sosialtjenesten, bruk av alternativ medisin, internasjonale helsespørsmål eller andre aktuelle tema.
Medisinsk etikk er et systematisk studium av det normative og verdimessige grunnlag for klinisk medisin, medisinsk forskning og samfunnsmedisin. Ved det medisinske fakultet foregår undervisning og forskning i medisinsk etikk ved Senter for medisinsk etikk (SME), som er et tverrfaglig miljø (medisin, sykepleie, filosofi, teologi, teknologi og annet). Forskningsinteressene ved senteret omfatter blant annet etiske (og vitenskapsteoretiske) aspekter ved klinisk praksis, medisinsk forskning, medisinens rolle i samfunnet, prenatal diagnostikk, reproduksjonsteknologi, perinatal medisin, genteknologi, genetisk rådgivning, prioriteringer innen helsevesenet, medisinsk idéhistorie, dødshjelp (eutanasi), organtransplantasjon og undervisning i medisinsk etikk.
Medisinsk historie er et fag som skal lære studentene å forstå og å håndtere tidsperspektivet vedrørende utviklingen av befolkningen og dens levekår, forandringene i folkehelse, helsevesenets utvikling, etableringen av holdninger overfor sykdommer og andre helsespørsmål, og vedrørende medisinens faglige utvikling. Medisinsk historie dekker i prinsippet alt fra fagets opprinnelse til i dag. Det finnes en rekke interessante problemstillinger som kan være aktuelle for en prosjektoppgave, både for å få ny innsikt og forståelse, og for å lære teknikken ved å finne fram i ulike typer kildemateriale og å sette opplysningene inn i sin rette sammenheng. Erfaringer har vist at historiske studier av helserelaterte forhold på steder der studentene har lokalkunnskap, ofte er blitt meget gode. Forskjellige typer kilder er aktuelle ved slike undersøkelser, men medisinalberetningene er alltid et godt og ofte spennende utgangspunkt for studier fra perioden fram til første del av 1900-tallet.
Sosialmedisin er det fag som søker og formidler kunnskap om:
- hvordan helsetilstanden og helsetjenesten blir påvirket av lagdelinger i samfunnet knyttet til ulik fordeling av politisk, økonomisk, moralsk og kulturell makt,
- hvordan sosiale faktorer opptrer i årsaksbildet til helse og sykdom,
- hvilke sosiale konsekvenser som følger av sykdom,
- hvordan enkeltindivider kan hjelpes til best mulig helse med trygder og andre sosiale hjelpetiltak,
- hvordan de sosiale hjelpetiltak fungerer i samfunnet, og
- hvordan medisinen som institusjon formes av og former den sosiale virkelighet.
Sosialmedisinen ønsker å belyse disse spørsmål både med befolkningen og enkeltmennesket som analytisk enhet. Faget har et særlig ansvar for å belyse disse problemstillingene blant underpriviligerte grupper. Oppgaver innen faget kan basere seg på individbaserte så vel som epidemiologiske og sosialpolitiske tilnærminger.
Trygdemedisin handler om legenes oppgaver overfor folketrygden. NAV utfører bestemte tjenester for å fylle folketrygdelovens sosialpolitiske målsettinger. I dette trenger de ofte legeattester. Trygdemedisinen arbeider i grenselandet mellom trygden og legene med undervisning og forskning. Trygderegistret er en viktig database for forskningen. Både leger og studenter inviteres til å bruke denne metoden.
Øre-nese-halssykdommer
Oto-rhino-laryngologi er læren om sykdommer i øre-nese-hals, samt hode. Øre-nese-halsfaget omfatter undersøkelser, diagnostikk og behandling av alle typer sykdommer og skader av enhver art i ørene, nesen, bihulene, svelget, strupen samt tilgrensende anatomiske regioner. Faget er overveiende kirurgisk, men forebyggende tiltak mot sykdomsutvikling og bistand av rehabilitering av pasienter med følgetilstander etter sykdommer i fagområdets organer, er også en del av spesialiteten. Audiologi - læren om hørselen og hørselsforstyrrelser - er en viktig del av faget og har nær tilknytning til fysikk, elektronikk og spesialpedagogikk.
Øre-nese-halsfaget har grenseområder til anestesiologi, pediatri, kjevekirurgi, nevrokirurgi, plastikk-kirurgi og onkologi, og er avhengig av nært samarbeid med patolog og radiolog.
Øyesykdommer
Oftalmologi er læren om øyet og dets sykdommer. Oftalmologien er en gren av generell medisin og kirurgi, og kan ikke skilles fra disse. Øyet er forbundet med hjernen, og synssenteret er plassert i occipitallappen. Skader på bulbus, nervus opticus, tractus opticus, synsstrålingen og de occipitale senter kan påvirke synsfunksjonen.
Med oftalmoskopet får man detaljert oversikt over synsnerven og de retinale kar i øyenbunnen. Arteria centralis retinae utgår fra arteria opthalmica som er en gren av arteria carotis interna. Vena centralis retinae går over i vena ophtalmica som tømmer seg i sinus cavernosus.
Ved å studere karene i øyebunnen kan man få opplysninger om eventuelle sykelige forandringer i blodkarene ellers i kroppen. Nervus opticus og retina tilhører det sentrale nervesystemet og kan angripes av liknende sykdomsprosesser som cellene i hjernen og ryggmargen. Hud og hornhinne har samme embryonale opprinnelse, og ved disse hudsykdommer finner man patologiske forandringer i hornhinnen. Mange metabolske sykdommer, som for eksempel diabetes, har øyekomplikasjoner, og øyet kan også skades av toxider og medikamenter.
Det fremgår av dette at kunnskaper i oftalmologi er til stor hjelp innen mange grener av medisinen. Allmennpraktiserende leger bør ha en viss kunnskap i oftalmologi, slik at de kan tolke oftalmologiske tegn og symptomer ved generelle sykdommer. Et eksempel er diabetes, som i et tidlig stadium påvirker øyelinsens brytningsevne slik at pasienten blir nærsynt. Diabetisk rethinopathi kan også i tidlig stadium nedsette sentralsynet på grunn av ødem, og i begge tilfeller vil pasienten først søke øyelege for sin sykdom.
Tilfeller av hjernesvulst blir ofte først diagnostisert av øyelege på grunn av dobbelt-syn eller typiske synsfeltsutfall. En rutineundersøkelse av øynene med oftalmoskop kan avsløre tilstedeværelsen av et ødem i synsnerven som tegn på forhøyet intracranielt trykk. Man kan også påvise forandringer forårsaket av hypertensjon uten at pasienten har andre symptomer på sykdommer.
Oftalmologi er for en stor del en kirurgisk spesialitet. De oftalmo-kirurgiske mikroteknikkene har gjennomgått en enorm utvikling de siste 10-15 årene. Så godt som alle kirurgiske inngrep på øyet skjer under mikroskop.
De vanligste øyesykdommene er cataract (grå stær), glaucom (grønn stær), immunologiske betennelser, skjeling og maculadegenerasjon.