Første bind av Trygve Riiser Gundersens bok «Haugianerne» ble en kritikerfavoritt da den kom ut i 2022 og vant den gjeve Brageprisen.
Forfatteren overbeviser gjennom grundige arkivstudier og klare resonnementer om at haugianerne, som har fått sitt navn etter bondesønnen Hans Nielsen Hauge (1771-1824), var Norges første virkelige folkebevegelse og at den la grunnen for seinere folkebevegelser.
Haugianere kom fra mange samfunnsgrupper
Skjønt folkebevegelse? I podkasten «Saklig!» fra Universitetsplassen kan du høre professor i tekstvitenskap og 1700-tallsekspert Kjell Lars Berge diskutere med forfatteren.
Berge påpeker at haugianerbevegelsen i hvert fall ikke var noen underklassebevegelse, men at den ble dominert av bønder og næringsdrivende. Vi finner fremdeles en mengde etterkommere av haugianere blant suksessrike næringslivsfolk i Norge i dag.
Trygve Riiser Gundersen parerer med å understreke at hans bok dreier seg om den første perioden av bevegelsen, fram til 1799. I den perioden han har studert kom haugianerne fra mange samfunnsgrupper, også det som må kunne kalles underklassen.
Oppfattet som et angrep på autoritetene
Men noe sosialt klasseopprør var det ikke snakk om i haugianernes kristelige forkynnelse. Teologien skilte seg ikke sterkt fra den lutherske statsreligionen. Hvorfor ble da haugianerne likevel angrepet og forfulgt? Hvorfor måtte Hans Nielsen Hauge tilbringe mange år i tukthus?
Her er Trygve Riiser Gundersen og Kjell Lars Berge enige: Det uhørte for makthaverne var at det var selvlærte folk uten utdanning som grep ordet. Det avgjørende var ikke hva som ble sagt, men hvem som sa det. Og på hvilken måte. Våre dagers skille mellom politikk og religion fantes ikke, så en religiøs ytring nedenfra ble straks oppfattet som en politisk ytring rettet mot autoritetene.
Et knallhardt styre med streng sensur
Mange har kanskje et bilde av det seine 1700-tallet som er preget av Det norske selskab i København som svingte begeret og sang «For Norge, Kjæmpers Fødeland». Dette har fått bred plass i historielærebøkene, men er bare et lite utsnitt av virkeligheten.
Denne tiden i dansk-norsk historie var preget av et knallhardt styre som gjerne kan kalles et diktatur. Det hersket streng sensur, og folk var ikke frie til å møtes i forsamlinger. Tvert imot, dette kunne gi dødsstraff etter en lovendring i 1765. Den kom fem år før den berømte perioden med skrivefrihet som endte med at kongens livlege og stedfortreder, Johann F. Struensee, ble offentlig henrettet i København – sammen med skrivefriheten.
Bildet av strenge herskere og deres embetsmenn stilt opp mot frimodige og folkelige forkynnere blir likevel for enkelt. Blant embetsmenn og borgerskap fantes det mange opplysningstenkere med liberale ideer.
For Kjell Lars Berge er avispioneren Matthias Conrad Peterson i Trondheim noe av en helteskikkelse. Han så på Hauge som en tulling og nølte med å slippe ham til i sine avisspalter.
Også Trygve Riiser Gundersen mener Peterson er en opplysningshelt som burde vært mye bedre kjent. Men i møtet med Hauge var han langt fra liberal og tolerant. Det er fascinerende, synes Gundersen, hvordan den selvlærte Hauge slo tilbake i et innlegg mot den mektige redaktøren av en av Norges første aviser.
