Boka Hundre og én dag, om Irak og Irak-krigen fra 2003, er den eneste hvor Seierstad har skrevet seg selv inn i boka i ren jeg-form. Den kaller hun “venstrehåndsarbeid”, ble skrevet på “to-tre måneder” og “består av artikkelutdrag og masse tekst”, sier hun. Det er mye lettere å skrive når man er til stede i sin egen bok, mener Seierstad.
Hun startet ifølge seg selv selvlært og “veldig famlende” som krigsreporter i Tsjetsjenia på midten av 90-tallet. Et langt sakprosaforfatterskap senere, ser hun seg selv fortsatt som journalist like mye som forfatter. Å skrive stadig lengre bøker gjør at hun kan la folk snakke ut, men er alle skrevet etter en nitidig journalistisk metode og med enorme mengder research. De litterære virkemidlene gjør at hun kan holde på folks oppmerksomhet gjennom stadig tykkere bøker.
Å være sakprosaforfatter gir henne en unik mulighet til å prøve å forstå.
Kunne det ha gått annerledes?
Når vi leser hennes siste bok Afghanerne fra 2022, skrevet rett etter at de vestlige soldatene dro fra landet, håper Seierstad at vi skal stille oss noen grunnleggende spørsmål. Og gjerne bli litt sinte.
– Hva var vi med på? Hvordan kan vi unngå dette igjen? Vi vil det gode, sånn Norge eller Vesten ser det, og så skjer det aller verste. Afghanistan ble ikke en mellomting, det ble ikke Iran, det ble det aller verste regimet i verden.
Ved å gi de som står bak de mest avskyelige handlingene en stemme, ønsker Seierstad at leseren skal tenke: Var det her det gikk galt? Kunne det ha gått annerledes?
– Vi må prøve å forstå, vi kan jo ikke hate en kommende Taliban-soldat når han ennå bare er to år, eller når han er fire, før han begynner å drepe og kidnappe og henrette og halshugge. Og det samme med Anders Behring Breivik. Når ble han en terrorist, og når ble han en forbryter, og når skal vi begynne å hate ham?
Og til de som anklager forskere for å være apologeter når de forsøker å forstå og forklare aktører som for eksempel Putin, har hun er klar melding:
– Man sier at sannheten er krigens første offer, men noen har sagt at det er intelligensen.
Seierstad mener norske myndigheter i liten grad har forsøkt å forstå hvem de faktisk kjempet mot i Afghanistan, og dermed heller ikke har forstått hvorfor det gikk så galt.
– Og da kan jeg som forfatter spørre, kan det ha noe å gjøre med at vi aldri prøvde å forstå Taliban? At vi ikke skjønte: “Okei, når de kjemper som selvmordsbombere, da er de ikke redde for å gå nær fienden, de er ikke redde for å dø.”
Denne teksten er basert på en episode av Universitetsplassen – en forskerbasert podkast fra Universitetet i Oslo. I serien SAKLIG! ønsker sakprosaprofessor Johan Tønnesson og retoriker Signy Grape å invitere en gjest eller to til en samtale med utgangspunkt i den prosaen som tar for seg ALT.
Hør episoden:
Fly forbanna
Med boka Bokhandleren i Kabul fra 2002, ble Seierstad en verdenskjent sakprosaforfatter. Boka er solgt i flere millioner eksemplarer verden rundt, og oversatt til 44 språk. Men med berømmelsen og anerkjennelsen, kom også kritikken.
Bokhandlerens familie gikk til rettssak og anklaget Seierstad for å ha krenket familiens privatliv. Seierstad vant rettssaken, men har sagt at hun ikke har råd til en slik sak igjen. Dette har gjort at etterordene som gjør rede for metoden hennes har fått ta stadig større plass i bøkene.
Den litterære kritikken handler derimot om fortellerstil. Mang en kritisk tekstanalyse ved universitetene har forsøkt å plukke fra hverandre bøkene hennes, som ofte er skrevet med en allvitende fortellerstemme, der hun skildrer tankene og følelsene til hovedpersonene.
En av bokanmelderne av Afghanerne trakk i avisa si tvil om en av hovedpersonene faktisk hadde sagt det Seierstad skrev at hun sa. Slik kritikk gjør Seierstad regelrett forbannet.
– Jeg blir så provosert at jeg holder på å fly i flint av kritikere som sitter bak et skrivebord i Oslo og mener noe om hva en Taliban-kone kan si om sin mann. Og så tenker denne kritikeren at det ikke passet for henne at hun kunne ha sagt noe sånt. At det var litt “out of character” av henne.
– Jeg var jo der! Jeg var til stede ved de samtalene med Taliban. Det var dette hun sa!
Å tro på leseren
Men selv om Seierstad mener hun ikke tilfører karakterene meninger eller tanker, er hun likevel til stede i tekstene med noen normer og verdier?
– Jeg prøver jo å utradere meg selv, men det er klart vi er jo fanget, eller hvert fall formet av oppveksten, med holdninger og livserfaringer. Men jeg forsøker å nullstille meg, selv om jeg sikkert ikke alltid får det til.
Seierstad har tillit til leseren.
– De ulike perspektivene, de skal dannes hos leseren. Det er ikke jeg som skal gjøre det. Så dette er litteratur som egentlig krever ganske mye innlevelse.
Hør flere episoder av Universitetsplassen
Universitetsplassen er en forskerbasert podkast om samfunnet produsert av Universitetet i Oslo.