Natt til 28. november 1943 begynte det å brenne i Aulaen ved Universitetet i Oslo. Dette var det perfekte påskuddet Reichskommisar Terboven trengte for å gå til aksjon. Han hadde et dårlig forhold til studentene, og var lei av at det store flertallet hadde uttrykt politisk opposisjon. Rektor Didrik Arup Seip hadde allerede blitt arrestert og sendt til leiren Sachsenhausen i 1941.
To dager etter, 30. november, aksjonerte okkupantenes menn på forelesningssaler og studenthybler over hele byen. Elsa Kvammes far, medisinstudenten Elling Kvamme, fikk sammen med medstudenter en pistol mot ryggen, og ble ført ned fra Rikshospitalet til Aulaen der tyskerne hadde samlet mange av studentene.
Via internering i Stavern, ble så studentene sendt med slaveskipet DS Donau – det samme skipet som sendte 532 norske jøder til gasskamrene i Auschwitz. Endestoppet for en del av studentene var leiren Buchenwald. Her skulle de omvendes til en ny arisk, intellektuell og nazistisk elite som skulle styre etter krigen.
«Han skrek hver natt»
Faren kom hjem etter krigen, og siden ble lite sagt. Elsa Kvamme har hele tiden lurt på hvorfor denne historien har fått så lite plass i offentligheten. Hvorfor var studentene så tause i ettertid?
– Dette er en fortelling som er ambivalent. De skulle omvendes til å bli med i SS, og hadde hatt nærkontakt med dette systemet som alle hatet – de hadde vært inne i Tysklands kjerne, ikke sittet som politiske fanger. De hadde vært i alle sirkler av Dantes helvete på mange måter, men ikke opplevd den lidelsen som mange andre hadde, sier Kvamme.
Siden studentene var tiltenkt en fremtredende rolle etter krigen, fikk de spesialbehandling i leiren. Likevel, forholdene var beintøffe. Andre fanger ble utsatt for uhyrlige medisinske eksperimenter, og slavearbeidere døde på jordene.
Kvamme viser til tyske historikere som snakker om et lidelseshierarki. De som hadde det verst fikk mest oppmerksomhet – med det paradoksale unntaket av jødene, som lenge ikke hadde en fremtredende plass i den norske fortellingen om andre verdenskrig.
– Mange etterkommere jeg har møtt har sagt: «Far fortalte ingenting, men han skrek hver natt». Og dette var folk som tilsynelatende skulle ha kommet godt ut av krigen, forteller hun.
Mange av tysklandsstudentene opplevde å bli møtt med skepsis både under og etter krigen: Var de egentlig overløpere, der de hadde måtte gå med SS-uniformer og fått soldatkost?
Horn i panna og hale bak
Et av hovedmålene til Kvamme har vært å forstå nazistene handlinger, men da må man først menneskeliggjøre dem.
– Hva slags menneske var Terboven? Han var fryktelig plaget av tannverk, hadde krigsskade og var et nervevrak. Nazismen var et menneskeskapt system. Man trodde man skulle lage en bedre menneskehet. De var idealister. Det fantes også sadister, men mange trodde de kjempet for en god sak, men at de måtte ofre noe.
I forbindelse med at Kvamme laget to dokumentarfilmer om tysklandsstudentene i 1995, ville hun intervjue kommandanten som hadde ansvaret for de norske studentene i leiren, Herman Wilde. Wilde foreslo like gjerne å komme til Oslo.
– Jeg kjørte rundt med ham i flere dager i min lille Ford Escort. Og for meg var det et skjellsettende møte, fordi jeg hadde forventet en mann med horn i pannen og hale bak. Men han var en meget pen, dannet mann, som alltid åpnet døren for meg. Han som så ut som en pensjonert bankmann, og det var han også.
Dette var altså mannen som hadde holdt hennes fars og 644 andres liv i hendene. Han kunne ha sagt «skyt», og de hadde blitt skutt.
Akademisk skolering som vaksinasjon
Forsøkene på å omvende studentene ble fullstendig mislykket. De hadde med seg, ifølge Kvamme, en akademisk skolering, både i alminnelig saklig argumentasjon og i fag som juss, filosofi og medisin som gjorde dem mer motstandsdyktige, både fysisk og moralsk.
Truet av fangevoktere med maskingeværer forhandlet de seg fram til å slippe å bære SS-symbol på uniformene, og de fikk teipet over nazi-logoen på beltespennene. På ett tidspunkt gikk de til streik, vedtatt gjennom avstemning, under trussel om dødsstraff. De praktiserte sitt eget demokrati midt i det tyske diktaturet.
Den i ettertid kjente filosofen Knut Erik Tranøy, var en av studentene som satt i Buchenwald. Siden skulle han beskrive det han kalte et «ideologisk fellesskap», ikke partipolitisk, men gjennom et sett felles verdier og normer. I en uutholdelig situasjon med veldig små marginer, er det dette som kan gjøre at du overlever.
– Akademiske holdninger og verdier er noe som hjelper oss å overleve. Hvis alle bare tenker på seg selv og sitt eget gnagsår, så kommer man ingen vei. Man er nødt til å ha høyere mål. Jeg synes det er vakkert at folk i fangenskap prioriterte å ha diktsamlinger i ryggsekken fremfor å ta med ekstra mat. Man trenger åndelig ernæring for å overleve, sier Kvamme.