Mens vi venter på dommen fra Nord over om hvorvidt helseminister Ingvild Kjerkhols masteroppgave er fusk og fanteri eller ei, stiller vi det grunnleggende spørsmålet: Hva er egentlig en masteroppgave? Hva er den til for? Og er egentlig kildeføring så viktig?
Selv om vi i SAKLIG! ser tekster overalt og nærmest i hver en nyhet – som i Sindres Finnes aksjelister, statsbudsjettet eller Sentralbanksjefens nervepirrende pressekonferanser – er det ikke like ofte at en hel tekstsjanger får klikkjournalistene til å stimle sammen i kampen for neste nyhetsbrudd: nemlig masteroppgaven.
Debatten i kjølvannet av at forskningsminister Borch gikk på dagen etter å ha blitt avslørt i å ha plagiert store deler av masteroppgaven sin, har vist et sprik i synet på sjangeren – både i hva som er korrekt kildeføring, men også i hva masteroppgaven skal gjøre. Er masteroppgaven et svennestykke, der målet først og fremst er å kvalifisere seg til arbeidslivet? Eller er det også å regne som forskning, som et mesterstykke, der målet er å bidra til kunnskapsutvikling på eget felt?
– Masteroppgaven er begge deler, og de grunnleggende kravene bør være de samme på tvers av fag og utdanningstyper, mener Øivind Bratberg, førstelektor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo.
– Dels er dette krav til å analysere og syntetisere kunnskap, både fra egne og andres undersøkelser. Men av masteroppgaven kreves det også autentisitet. Den må tilføre ny kunnskap.
Mastersyke eller masterpsyke?
En sjanger er en sosial handling, erklærte den amerikanske retorikeren Carolyn Miller i en berømt artikkel fra 1984 (retorikforlaget.se) – ikke et mønster av regler og skjematiske sjangerkrav. Så hvem er det som handler, og hvem sitter med ansvaret for kvaliteten på oppgaven?
Hovedansvaret ligger selvsagt hos studenten, men også veilederen har en viktig rolle. Det slår de erfarne veilederne Bratberg og Tønnesson fast. Og veiledning er ikke en tung plikt. De to er enige om at masterveiledning er givende.
– Men som veileder er man vel så mye del av prosessen som produktet, og det er spennende å ta del i både den faglige og menneskelige utviklingen underveis, mener Bratberg.
– Å være med der det bygges, og være med over den første kneika og inn på ulike sidespor og tilbake igjen. Masterstudiet handler om uendelig mye mer enn faglig nivå, det handler om individualitet og evne til å forme det man har satt seg fore.
Men mange studenter synes det er et vanskelig løp.
– Det har vært mye snakk om mastersyke i Norge, men hva med studentens masterpsyke? spør Tønnesson.
– Det er noe paradoksalt ved at skrivesperren og angsten for å skrive ofte er sterkere ved masteroppgaven, altså ved løpets slutt, enn tidligere i studieløpet. Det tror jeg handler om angsten for ikke å ha god nok innsikt og forståelse, men også om angsten for å skrive.
Da er det viktig at man allerede har øvd seg på å «skrive i vei». Bratberg peker på at innenfor statsvitenskap er det en tendens til å innrette masterløpet etter en «project management»-tenkning der studentene skal lære prosjektledelse og å planlegge forskningen. Det kan være nyttig, mener han, men advarer om at det kan gå på bekostning av både skriveferdighetene og skrivegleden.
– Studentene må også lære å utvikle en egen stemme, og å formidle noe gjennom en sammenhengende, autentisk og god tekst. Det er viktig å kunne i arbeidslivet også, sier Bratberg.
Å ta eierskap til «hele greia»
Vinterens debatt har først og fremst dreid seg om bruk av andres tekster. Er det så farlig med kildeføringen? Svaret er et rungende ja fra de to universitetslærerne. Men vi kan verken forvente at veiledere eller sensorer opptrer som plagiatkontroll-politi, selv om en viktig del av veiledningen bør være i god skikk for kildeføring.
Bratberg mener plagiatdebatten også kan si noe om akademiske idealer som ikke bare har gode kår i dagens akademia, der hastverksarbeid og lettvinte løsninger får mer plass.
– Masteroppgaven er ment å legge til rette for langsomme åretak, for rik refleksjon, og å kunne erverve kunnskap underveis uten snarveier. Akademias domene er fortsatt de langsomme tankene og grundigheten. Og dette burde fortsatt ligge til grunn for en masteroppgave.
Ifølge Bratberg handler ofte ikke plagiatsaker kun om å sitere andres verk uten å oppgi kilden, slik som et dataprogram i teorien enkelt skal kunne avdekke, men at studenten har kopiert hele rammeverket for oppgaven. Han mener man som masterstudent må ta eierskap til «hele greia», ikke bare til funnene og det rent analytiske.
– Det er ikke tilstrekkelig å ha kopiert noen verktøy – med verktøy ment som det teoretiske og metodiske grunnlaget og selve fundamentet i oppgaven – og så si at resultatet er originalt nok. Man må bearbeide, forme og ta eierskap til verktøyene selv. Dette kan ikke bare hentes fra en annen oppgave, men må kritisk erverves og tilpasses til ens eget prosjekt. Å ta snarveier vitner om manglende forståelse for dannelsesløpet som må ligge til grunn for en masteroppgave, påpeker Bratberg.
Tønnesson er også bekymret for at det stadig blir vanligere å skrive 30-poengs masteroppgaver på ett semester, fremfor 60-poengs oppgaver på to semestre som til nå har vært normen ved Universitetet i Oslo.
– Det blir vanskelig på kun ett semester å få til denne langsomheten og ettertanken som kreves når man skal sette sammen alle leddene som kreves i et forskningsarbeid. Dette har ført til en viss devaluering av masteroppgaven som sjanger, mener han.
Tønnesson avviser ikke at dette også kan handle om at det er blitt svært lønnsomt for universitetene å «produsere» nye mastergrader.
– Når målet for kvaliteten blir kvantitet, i form av avlagte mastergrader og produksjonsmål, så er det i strid med de akademiske idealene, mener han.
Masteroppgavene ender ikke i skuffen
Oppgaven skrives selvsagt for et fagmiljø, hvor studenten både skal vise at hen behersker faget og bringe fram ny kunnskap. Men i dag, når alle godkjente oppgaver blir lagt ut i åpne databaser, slike som duo.uio.no ved Universitetet i Oslo, er publikum mye større enn fagmiljøet, og oppgavene kan bli lest i lang tid framover. Masteroppgaven som sjanger og potensiell kunnskapskilde er derfor kanskje enda viktigere enn før.
– Den digitale tilgangen er en formidabel mulighet, mener Bratberg.
– Sammenliknet med for en generasjon siden, hvor en måtte oppsøke hyllene i et bestemt biblioteksbygg på Blindern på Universitet i Oslo for å kunne lese det som da het «hovedoppgaver», kan vi i dag sitte på det ytterste nes og finne hva som er av relevant kunnskapsproduksjon for et felt man måtte være interessert i.