Norsk klassisk filologi på 1800-tallet

Vi har en flunkende ny doktor i klassiske fag på Universitetet i Oslo! Fredag 20.02 disputerte Victoria Marie Mostue på en avhandling kalt Philology on the Fringe: Case studies in the History of Classical Philology in Nineteenth-century Norway.

I den anledning fikk vi god anledning til å tenke gjennom vårt fags historie og antikkens stilling her i nord i tidligere tider. Klassisk seminar og forskergruppen Antikken på norsk grep sjansen til å varme opp til disputasen med et seminar der andreopponent, propfessor Marianne Pade, presenterte sitt prosjekt, Dansk identitet og identiteter i Danmark 1500-1700: en undersøgelse af den latinske kulturarv. Selve prosjektet kombinerer mer tradisjonell filologisk arbeid med fjernlesning. Vi fikk en fascinerende redegjørelse for hvordan det klassiske spilte en svært viktig rolle i denne fasen av Dansk historie. Ikke minst er det viktig å huske at de fleste tekster skrevet i Danmark på denne tiden var skrevet på latin og at aktørene i mange tilfeller skrev bedre på latin enn dansk. Et fascinerende eksempel som kombinerte det klassiske og danske var en ekloge av Erasmus Laetus (Rasmus Glad) der han beskrev danske forhold (inkludert en runesten) i fullstendig vergiliansk språkdrakt. 

Fredag var det så prøveforelesning om antikkoversettelser i Norge før disputasen om den norske filologihistorien. I tillegg til å gi oss ny kunnskap om vårt fags historie og nyanserte portrett av flere av aktørene er et slikt tilbakeblikk også en sjanse til å se dagens klassiske filologi i Norge i perspektiv.

De klassiske språks detronisering

Fortellingen om klassisk filologi i Norge på 1800-tallet er fortellingen om klassisk filologi ved Universitetet i Oslo, dvs. Det kongelige Frederiks universitet. Dette er ingen gladhistorie akkurat. En av kapitteloverskriftene i Mostues avhandling bærer typisk tittelen «the decline and fall of classical languages in the ninetheenth-century Norwegian education”.

Mens gresk og latin hadde en relativt privilegert stilling ved Det kongelige Frederiks stiftelse i 1811 – blant annet gjennom dens sterke stilling i den obligatoriske anneneksamen (forløperen for examen philosophicum) og eidsvollsmann og greskprofessor Georg Sverdrups klassiske seminar og generelle innflytelse – fikk språkene en svakere stilling både på universitetet og i skolen utover århundret. I 1845 vedtar Universitetet å fjerne latin fra anneneksamen og i 1869 forsvinner kravet om latin for å starte på universitetet.

Dette skjer ikke uten debatt og et av kapitlene i avhandlingen tar for seg en famøs tale av greskprofessor Frederik Ludvig Vibe holdt i 1835, De classicae antiquitatis disciplina iniuste hodie in patria obtrectata (Om den urettferdige svertingen av studiet av den klassiske antikken i vårt fedreland i dag). Her holder han et flammende forsvar for de klassiske språkenes dannende funksjon, men klarer samtidig å fornærme det såkalte bondetinget og snakke nedsettende om folkestyret. Ikke så rart kanskje at han ikke vant frem. Ved slutten av århundret hadde Peter Olrog Schjøtt kun en student på sine forelesninger de siste ni semestrene han underviste.

Mostue er i sin avhandling (heldigvis) ikke bare opptatt av denne nedgangshistorien, men går nærmere inn på hva slags akademiske profiler de forskjellige aktørene hadde. I tillegg til Vibe og hans tale, tar hun særlig for seg nevnte Peter Olrog Shjøtt og Bastian Dahl. Førstnevnte har vel fortsatt Universitetets rekord som lengstsittende professor (1866-1926). Han var åpenbart en fargerik Sistnevnte fikk derimot en meget kort institusjonell karriere ved universitetet, men oppnådde forskningsmessig anerkjennelse utenlands for sine arbeider bl.a. om partikkelen ut. Dette har Mostue bl.a. kunne utdype gjennom arkivarbeid i Molde.

Her ser vi de tre filologene Mostue bruker som eksempler: 

Aktuelle tematikker

Når man ser tilbake på denne perioden er det flere tematikker som fortsatt er aktuelle – om enn i litt annen innpakning. Én slik er forholdet mellom forskning og undervisning. På begynnelsen av 1800-tallet var universitetsfilologene først og fremst lærere. Flere av dem gikk også litt frem og tilbake mellom stillinger i skolen og på universitetet. Deres faglige virksomhet var i stor grad undervisningsbasert, dvs. de ga f.eks. ut oversettelser av verk de hadde gjennomgått i undervisningen. Utover århundret vokser det i større og større grad frem en forskningskultur med artikler og bøker rettet først og fremst mot andre forskere. I dag er de universitetsansatte i gresk og latin i høyeste grad del av en moderne forskningskultur – med prosjekter, publikasjoner og PhDer. Men også nå drives det viktig faglig arbeid inspirert av undervisningen, f.eks. Gjert Vestrheim og Tor Ivar Østmoes utmerkede oversettelse av retoriske tekster (Klassisk talekunst) sprang ut av behovet for tekster i forbindelse med undervisning i retorikk (og det ryktes at et bind to er på vei).

Samtidig med et sterkere fokus på forskning så man også en tydelig bevegelse i retning spesialisering utover 1800-tallet. Fra at foreleserne i gresk og latin dekket antikken mer i bredden og bl.a. tok ansvar for myntsamlingen og var engasjert i etableringen av et skulpturmuseum med gipskopier, blir disse etter hvert skilt ut som egne disipliner og filologien blir mer fokusert om det språklige. I dag underviser imidlertid flere av de ansatte på gresk og latin igjen i bredere emner som ikke forutsetter lesning av gresk og latin i original, som Antikkens mytologi, Antikkens verden, Antikken gjennom tidene og Klassisk retorikk. Det er også klassisk seksjon ved UiO som står for det nye emnet Kunst i antikken og antikken i kunst.

Et tilbakevendende tema opp gjennom historien er begrunnelsen for å studere klassiske fag – ikke minst diskusjonen mellom dannelse og utdannelse og det vi i dag kaller arbeidslivsrelevans. Vibes famøse tale var et forsvar for antikkstudier først og fremst begrunnet i dannelse. Han hadde imidlertid også en svært antidemokratisk tilnærming. I vår tid er det vanskelig å ikke trekke paralleller til hvordan antidemokratiske strømninger som f.eks. Maga-bevegelsen i USA, omfavner antikken. Vi ser også at tech-gigantene elsker å kle seg i antikkens klær. Man skal selvsagt være forsiktig med å trekke sammenligningen for langt, men det kan gjøre det desto mer relevant å studere denne typen «ubehagelige tekster». Jeg håper virkelig Mostue utgir en kommentert oversettelse av Vibes tale i en eller annen fasong.

«Man måste jämföra»

Avhandlingen minner oss også om at perspektivet er viktig. Avhandlingens noe dystre rammefortellingen bestemmes i høy grad både av den tidsmessige avgrensningen og valg av eksempler. Avhandlingen skriver mindre om de klassiske fags begynnelse i Oslo og en av de mest innflytelsesrike klassikerne vi har hatt, Georg Sverdrup. Et høyst rimelig valg siden hans virksomhet allerede er veldokumentert andre steder. Videre fikk de klassiske fag et stort forskningsmessig oppsving på 1900-tallet, bl.a. gjennom Samson Eitrem, vår kanskje mest berømte klassiske filolog.

Ikke minst minner Mostues avhandling oss om at dagens situasjon for gresk og latin ved norske universitet i dag relativt sett er ganske god. Jeg har allerede nevnt at Peter Olrog Shjøtt underviste en student i ni semestre. (Nå kommer det selvsagt også litt an på hvordan man teller. Det var fortsatt flere også i den tiden som tok emner på lavere nivå, vil jeg tro.) Men uansett: Latin og gresk finnes ved tre universitet og vi har studenter fra nybegynnere til doktorgradsnivå. 

Og mens den klassiske filologien på 1800-tallet var et rent mannsprosjekt, har kvinnene gjort sitt inntog. Nå sist med en ny kvinnelig doktor. Til lykke!