Det blir ikke alltid som en har tenkt.
Markus Fostvedt hadde planlagt å bli musiker. Han gikk på musikkskole i Nederland. Kjørte på i full fart med gigs og spilletimer, i tillegg til teoriundervisning og timevis med øving. Han starta stadig nye prosjekter. Og det var mye. Men det gikk fint. I tre år gikk det fint.
Så gikk det ikke lenger.
– Jeg husker jeg var på forelesning og plutselig kjente jeg meg så rar. Kjempetung, liksom, som jeg hadde en stein i magen, og så blei jeg helt skjelven, og tungpusta.
Markus kommer seg ut av auditoriet. På gangen blir han stående og svaie, før han blir tatt hånd om av en av de ansatte ved skolen.
– Jeg husker at han sa: Jeg tror du har et panikkanfall, sier Markus.
Etter anfallet fikk Markus en sjanse til å tenke seg om, kjenne etter. Hva var det som egentlig hadde skjedd? Da slo innsikten ned i ham.
– Jeg var rett og slett utbrent. I en alder av 22. Det er jo litt lættis, men det hadde bygd seg opp, tror jeg. Og jeg er ganske sikker på at det er min egen feil. Fordi jeg jobba så mye, tok aldri pauser eller ferier, sier han.
– Det var jo musikk jeg skulle holde på med. Resten av livet, leve av. Men så traff jeg altså veggen.
Nyfrelst og glad
Markus reiser hjem til Norge, til Oslo, og blir der i to måneder. Bortsett fra å snakke med en psykolog et par ganger, gjør han ingenting, tar det helt rolig.
Det føles bedre.
Men da Markus drar tilbake til Nederland igjen, er det som om han ikke kan kjenne spillinga lenger. Markus prøver seg på et par konserter, men merker ingen glede, blir bare sliten ved tanken på at han må spille.
Det var omtrent på dette tidspunktet han blir med en nederlandsk kamerat på klatring.
– Altså klatring, i verdens kanskje flateste land! Men etterpå dro jeg rett til sportsbutikken og kjøpte meg klatresko og kalk. Det var ikke noe å lure på. Jeg kjente at gleden var tilbake.
Han beskriver klatring som en fysisk aktivitet, med klare meditative kvaliteter. Når han klatrer, blir Markus så fokusert at han glemmer alt rundt seg, tid og sted, og alt det kjipe som han har å stri med.
– Det blei liksom et fristed, hvor jeg var tilstede i øyeblikket og kun tenkte på én ting, og dét var hvordan jeg skulle komme meg til toppen. Jeg fikk en glede og en ro fra klatringa, som jeg virkelig hadde hatt godt av.
Neppe verdensmester i klatring
I tida som kommer blir det mye klatring på Markus. Han blir i Nederland en stund til, men bestemmer seg til slutt for å droppe ut av musikkstudiene.
Hva skulle han gjøre nå?
Riktignok er klatringa gøy, men han kommer neppe til å bli verdensmester.
Markus snakker med broren sin på telefonen. Broren som tar en bachelor i sosialantropologi hjemme i Norge. Kanskje det kunne være noe for Markus også?
– Etter at jeg hadde snakka med broren min, gikk jeg inn på nettsidene og leste litt om studieprogrammet. Jeg visste egentlig ikke hva sosialantropologi var for noe. Men jeg fant ut at det dreide seg om å forstå kulturer og samfunnet og alt det som utspiller seg mellom mennesker, sier Markus.
– Så jeg var sånn, ja, kanskje jeg ikke helt hva jeg går til, men det virker så avgjort interessant!
Sosialantropologi for enhver smak
Nå er Markus ferdig med sitt første semester på sosialantropologi ved UiO, og han stortrives. Han har begynt å ta opp igjen spillinga også, litt etter litt, fått seg jobb som musikkinstruktør. Så lenge han ikke har musikk som fulltidsjobb, klarer han å holde fast ved gleden.
Men mest er det sosialantropologi det går i om dagen.
Sosialantropologi, og klatring.
– Jeg er blitt såpass klatreboms at jeg har begynt å tenke på om jeg ikke skal skrive ei bacheloroppgave i antropologi om klatring, på en eller annen måte, sier Markus.
Han ser ut i rommet og sier at han vurderer enten å fokusere på klatring som en kulturell interaksjon med naturen, å se på klatring som en subkultur, eller klatring som et verdensomspennende fenomen. Han er inspirert av polske Zofia Reych, som kombinerer klatring og antropologi i boka Born to Climb fra 2022.
– Jeg har altså tenkt på tre mulige vinkler til en potensiell bacheloroppgave om klatring, om to år. Da blir det å ta valgfag etter det, sier Markus.
Han vurderer ei 40-gruppe i spansk og å reise på utveksling, eller ta noen klimaorienterte fag.
– Jeg har forstått at sosialantropologi blir litt hva du velger å gjøre det til, fordi det er et såpass åpent fag i seg sjøl, sier Markus.
Til tross for ulikheten mellom brødre
Det er denne åpenheten som har gjort inntrykk på Markus i møte med de mange foreleserne han har truffet gjennom innføringsemnene i antropologi første semester. Alle har sitt eget perspektiv på hva faget er, har Markus fått inntrykk av, og representerer ganske forskjellige felt innen sosialantropologien.
– Fra økonomisk antropologi til religionsantropologi og politisk antropologi. Og alt imellom, sier han.
– Ut fra dine egen interesse og verdier, tror jeg du kan finne fram til ganske unike ting i dette studieløpet.
Markus trekker fram seg sjøl som et talende eksempel, i kontrast til sin bror.
– Broren min og jeg er ganske ulike. For det første er jeg adoptert, så du kan ikke se at han er broren min. Men stilmessig er vi også veldig forskjellige. Jeg er kanskje mer av en hipster. Broren min jobber på en dressbutikk, for å si det sånn, sier Markus.
– Kort sagt orienterer vi oss mot ganske forskjellige punkter i livet. Men begge trives kjempegodt innen antropologien.
Betydninga av å brenne for noe
Sosialantropologi har tilført livet til Markus noe helt nytt. Noe ganske ukjent, en annen og uventa retning i livet.
Til det bedre, vil han påstå. Markus er takknemlig for drivet han kjenner om dagen.
– Jeg veit at det er en rekke ting du kan bruke antropologien til i arbeidslivet, innen byutvikling, brukermedvirkning, designutvikling og forskjellige former for rådgivning, eller du kan bli lærer, eller forsker, for den sakens skyld, sier han.
– Men for min del, som har vært gjennom en krasj i veggen, føler jeg at det er viktigere å drive med noe som jeg liker å gjøre, enn noe jeg nødvendigvis tjener fett på. Skjønner du? Jeg føler meg veldig heldig som har funnet noe jeg brenner for.