Hipsterslutt

Hei, siste innlegg om hipstere. =)

I siste innlegg vil jeg se på hvorfor hipsterne forsvant. Det virker som det er en kollektiv enighet om at hipsternes tid er over. Det tar ikke mange tastetrykk før du finner artikler som dette:


«The hipster is dead. Long live the hipster» og «The end of the hipster: how flat caps and beards stopped being so cool»

https://www.theguardian.com/culture/2015/oct/03/hipster-social-phenomenon-commercial-success

https://www.theguardian.com/fashion/2014/jun/22/end-of-the-hipster-flat-caps-and-beards

 

Etter å ha lest utallige slike tekster merket man fort forklaringen for Hipsternes slutt. Etterhvert ble alle hipstere. “The idea of the hipster has been swallowed up by the mainstream”. Hipsternes bevisste forbruksmønster ble etterhvert så kjent og etterlignet at hipsternes symboler etterhvert mistet meningen de hadde hatt. Hipsternes idealiserte livsstil viste seg å være lett å markedsføre til andre. Og hvis folk med kjøpekraft ønsker å etterligne noe; så er det bare et spørsmål om tid før det blir tilbudt dem. Idag finner du skinny jeans og flanellsskjorter og briller med tykke rammer i enhver butikk.

 

Jeg har tenkt å snakke litt om renessansen for FILA, Champion og Addidas trackpants for å forklare hva som gikk galt for hipstere.

 

 

Selv om ingen av disse plaggene er hipsterikoner har de litt tilfelles likevel. De er vintage, slik hipstere likte, og som andre hipsterting var de originalt sett på som praktiske u-estetiske klær som nå løftes frem som ettertraktet gatemote. Som en som gikk masse med Champion bukser (alltid hatet jeans) kan jeg ikke huske at de var spesielt ettertraktet (så jeg var veldig overrasket da jeg så WEEKDAY X CHAMPION samarbeidet i 2016. Det meste som er skrevet om dette fokuserer på at vi er en 90's revival. Og det tviler jeg ikke på, men vil argumentere litt anderledes.

 

Jeg ser disse relanserte vintage plaggene tegn på hipsterlogikkens siste gjennomkomersielle kapittel. Som ser ut til å være rundt 2016.

 

Problemet er at å få solgt noe til Hipstere er ikke lett. Hipstere skulle ikke følge moten; derfor ble det brukte, vintage og second hand en viktig del av estetikken. Siden deres økonomiske midler også var begrenset ble slikt hverdagstøy fra 80 og 90 tallet ganske gjennomgående, særlig blant hipstere som ikke brukte flanell.

 

Estetikken ble etterhvert så dominerende blant unge at større klesprodusenter så muligheten til å kapitalisere på disse gamle modellene igjen. Etterhvert ble estetikken tilbudt i butikken. Man kunne kjøpe seg hipsterlivet. Men dette var et uløselig paradoks; fordi fundamentalt for hipsterlivet var en avvisning av ikke bare mainstream, og derav den kommersielle moteverden. Men plutselig kunne man se de tingene moteverden få år tidligere hadde erklært ukult tilbake i butikken. Dette var ting hipsterne hadde tatt frem og gitt en egen verdi, der markedet ikke så noen. Rumpetasker er et godt eksempel. «Although fanny packs have developed a negative reputation since the 90s, they are back and more stylish than ever.» https://www.forbes.com/sites/sboyd/2016/08/27/the-fanny-pack-is-back-heres-why-you-need-one/#3d3799e6756f

 

Gjennom salgsvolumet av hipsterting mistet de etterhvert sin symbolske betydning. Som jeg nevnte tidligere lå mye av slagkraften i estetikken i det at den var anderledes fra det etablerte. Som et semiotisk tegn lot det seg bare tyde når det kunne skilles fra andre tegn. Jo mer utbredt slik nyprodusert vintage ble, jo vanskeligere ble det å skille mellom konsumkritiske hipstere og de som trodde de kunne kjøpe seg inn i et slikt fellesskap.

 

På mange måter var hipsterprosjektet både vellykket og misslykket. Hipsterne vant utvilsomt en annerkjennelse for sin stil og mange av sine idealer. Men samtidig ble bevegelsen bokstavelig talt kjøpt opp av sin verste fiende. Hipster ble en markedsførbar trend, der det skulle og skal være mer en livsholdning og livsfilosofi. Hipsternes søken etter individualitet og autentisitet førte til i siste ledd masseproduksjon av bevegelsens symboler.

 

Man sier at denne «Selling Out» er typisk for alle subkulturer. At det er vanskelig å gjøre et estetisk oppgjør, fordi sympatien med bevegelsen ofte fører til at det er penger å tjene på bevegelsens symboler, og at denne kommersialiseringen av opprør igjen gjør så bevegelsen blir en del av det etablerte, og at da en nytt opprør må til.. Kanskje er dette en logikk det er umulig å bryte med under våre produksjonsforhold. Kan vårt behov om individualitet og dagens masseproduksjon forenes på noen måte?

 

Et annet spørsmål som blir aktuelt til neste runde med kulturopprør er:

Kan en subkultur eksistere uten noen fysiske materielle tegn? Det var de estetiske fremstillingen som gjorde hipstere til et fenomen men også det som svekket den.

 

Og også; Hvis vi hadde laget alle klærne og tingene våre selv, slik at de ikke kunne kommersialiseres, i hvilken grad hadde de vært mer individuelle? Hjelper det noe å strikke selv om du følger en oppskrift? Hjelper det å strikke noe egen designet, hvis alle kjøper samme garn? Er det mulig å lage noe helt unikt?

 

 

BILDER:

FILA: http://media.topshop.com/wcsstore/TopShop/images/catalog/TS12R42MGRY_Zoom_F_1.jpg

ADDIDAS:

https://www.footasylum.com/images/products/medium/097427.jpg

CHAMPION X WEEKDAY

http://www.complex.com/style/2017/05/weekday-champion-collab-2017

Publisert 13. mars 2018 02:08 - Sist endret 13. mars 2018 02:08

Om en subkultur kan eksistere uten noen fysiske, materielle tegn, er et sick kult forskningsspørsmål.

ingrhall@uio.no - 13. mars 2018 14:25
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere