På universitetet har vi kanskje mest fokus på at kvalitet i undervisning først og fremst handler om gode planer, solide faglige opplegg og gjennomtenkte læringsaktiviteter. Men hva skjer når vi flytter fokuset til den som formidler? Det er dette Siri og Helene utforsker, og samtidig utfordrer deltakerne på, i den universitetspedagogiske modulen “Dirigentrollen i undervisningen”.
Undervisningsarv blir til ny praksis
Reisen startet som en overlevering av en universitetspedagogisk modul. Siri jobbet med Hanne Riege mot slutten av hennes karriere ved UiO. Hanne, med sin bakgrunn fra teater, hadde en unik evne til å se hver enkelt deltaker og tørre å utfordre dem. Da Hanne ga seg, følte Siri på en "skrekkblandet fryd". Hvordan kunne hun videreføre en arv som var så personlig?
Siri har selv bakgrunn fra blant annet journalistikk, drama/teater og videoproduksjon, i tillegg til utdanning innen EQ-terapi og relasjonelt arbeid. Hun brenner for det relasjonelle i undervisningen. For henne handler undervisning om motet til å stå i menneskemøter, være åpen og nysgjerrig på det som skjer, og samtidig ha kontakt med eget engasjement – både for selve undervisningen og for det man underviser i.
Da kollega Helene også meldte sin interesse rundt temaet formidling ble det lettere å ikke bare overta modulen etter Hanne, men også gjøre det til deres eget. Helene hadde allerede mye kunnskap om blant annet hvordan lage et godt læringsmiljø og undervisningsaktiviteter, men ønsket å fordype seg i hva som skjer i det relasjonelle møtet.
– For det blir ikke alltid slik man har planlagt. Det er stor forskjell på å ha kunnskap om hva en skal gjøre, og det å faktisk, i situasjonen kunne gjøre det. Det er det deltakerne får anledning til å øve på i kurset. Og det vi begge er trent i som Embodiment-coacher, sier Helene.
Helene er utdannet innen pedagogikk og jobber som læringsdesigner. Hun er opptatt av å formidle den praktisk-pedagogiske siden av undervisningen – hvordan underviseren leder seg selv, møter studentene og navigerer i det som skjer i rommet. Hun beskriver seg som en connection facilitator, og er særlig opptatt av hva som skal til for at møtet mellom underviser og student blir levende, lærerikt og meningsfullt.
Møtepunktet for Helene og Siri ble å utforske det relasjonelle i undervisningen, med hovedfokus på underviseren sin rolle i klasserommet.
Jobben for dem ble nå å gjøre kurset til sitt eget. Første steg ble endring av tittelen til “Dirigentrollen i undervisningen”. Metaforen «dirigent» gav Siri og Helene et språk for det de ønsket å utvikle.
I likhet med dirigenten som leder sitt orkester, må underviseren kunne lede seg selv og studentene gjennom en læringsprosess.
Deres inngang var å fokusere på kroppen som kommunikasjonsverktøy, med fokus på den nonverbale kommunikasjonen; tonefall, tempo, kroppsspråk.
Å kalibrere det menneskelige instrumentet
I "Dirigentrollen" flyttes lyskasteren fra studentenes aktiviteter til underviserens formidling. De jobber fysisk og praktisk med deltakerne. Deltakerne øver på selve starten av en undervisningsøkt – det kritiske øyeblikket der kontakten med studentene etableres.
Det handler om å legge merke til de små tegnene i rommet og i seg selv, og å ha strategiene til å velge hvordan man vil respondere.
– Å være dirigent i klasserommet betyr at jeg har oppmerksomhet på meg selv og samtidig på studentene, og det er krevende. Jeg skal både lede meg selv, og jeg skal lede deg. Og da må jeg vite hva som er støy og ikke. Slik leder jeg deg til læring; for jeg vet hvor jeg vil, jeg vet hvem jeg er, jeg vet hvordan vi kan møtes, og hva gruppa trenger når, forklarer Helene.
– I “Dirigentrollen” handler det derfor ikke om formidlingsteknikk som en oppskrift som alle kan følge. Vi ønsker å ta utgangspunkt i hver enkelt deltaker og gi dem ulike øvelser ut ifra hvor de er i egen prosess, hva de har behov for og hva de selv ønsker å jobbe med. Noen øver på å ta plass, andre på å tåle stillhet eller gi rommet en pause, legger Siri til.
Siri og Helene erfarte gjennom sitt arbeid at underviserne sjelden får anledning til å arbeide eksplisitt med seg selv som undervisere. Mange universitetsansatte kjenner seg igjen i en praksis der oppmerksomheten primært ligger på studentene, læringsaktivitetene og faginnholdet. Spotlighten i “Dirigentrollen” er derfor fullt og helt på underviseren.
Forskjellen fra en del andre universitetspedagogiske kurs er at deltakerne tester og øver, noen omtaler det som simuleringer. Siri og Helene ber dem ta med seg en konkret undervisningsøkt, og så jobber de utelukkende med starten, med utgangspunkt i deltakernes egne utfordringer.
– Hvor ligger engasjementet ditt? Hvilke undervisningssituasjoner er utfordrende? Hvor starter du i rommet og i innholdet ditt? Det er der vi begynner, og så bygger vi videre derfra. Du skal ikke bli noen andre. Du skal få være deg selv, beskriver Siri.
– Vi øver på starten. Og grunnen til at vi har fokus på starten, er at vi veldig ofte oppdager at undervisere ikke nødvendigvis starter på et sted som er godt for dem å starte, for å få kontakt med studentene, utfyller Helene.
Gjennom å jobbe på denne måten får mange av moduldeltakerne en aha-opplevelse av hvor avgjørende de første minuttene er – de får tilbakemeldinger av Siri og Helene, men også de andre deltakerne på kurset. Flere opplever å bli tryggere, eller å finne engasjementet i en forelesning som manglet gnist.
Drømmen om det levende auditorium
Siri og Helene opplever at flere av deltakerne ønsker supplerende kurs etter “Dirigentrollen”, der de kan trene videre og utforske flere undervisningssituasjoner. For eksempel hvordan være fleksibel, uten å miste den røde tråden? Hvordan lede en diskusjon der kun noen få tar ordet? Hvordan tåle stillhet i påvente av spørsmål eller svar fra studentene? Og hvordan unngå å kjede seg når undervisningen føles repetativ?
Siri og Helene ønsker å skape flere øvingsarenaer og kurs, både ved UiO og i sektoren for øvrig. Der undervisere kan trene, utforske og leke med egen formidling i trygge rammer – med rom for å prøve, feile og få tilbakemeldinger. Slik kan undervisere få et større repertoar de kan bruke i undervisningen, og at denne reisen ikke er noe undervisere må gjøre på egenhånd i sitt eget klasserom.
– Slike utviklingsfellesskap trenger sektoren. Der formidling ikke alltid handler om å være flink, men om å være i utvikling og sparre med andre underveis. Om å teste ulike måter å være på og etter hvert finne sin egen stil – en måte å undervise på som ikke føles slitsom eller påtatt, forteller Helene
Når man blir bedre kjent med egne reaksjoner og finner strategier som gjør det lettere å stå i ulike situasjoner, bygges et repertoar og en profesjonsidentitet som gir frihet, hvor man kan improvisere og justere underveis både ut fra hva studentene trenger, men også en selv. Der en gir plass til dialog og studentenes undring, uten å miste retningen på læringen.
– Underviserne skal jo være i dette lenge. Da trenger de å få gode opplevelser, kjenne at de mestrer og ha tro på seg selv. Det tror jeg også har mye å si for læringsmiljøet de klarer å skape, sier Siri
Siri og Helene drømmer om å nå ut til alle som formidler, fra ph.d.-kandidater til erfarne forelesere, og hjelpe dem med å finne sin egen «dirigent».