Arkitektene bak fremtidens klasserom

Frøet som ble sådd

Reisen starter langt unna Blindern. For Tor Ole Bigton Odden, fysiker med hjertet i didaktikk, ble en konferanse i Colorado i 2016 et vendepunkt: der så han hvordan studenter hjalp studenter gjennom forskningsbasert læringsassistent-trening.

Da han kom til Oslo i 2018, hadde han med seg ideer og erfaringer, og med støtte fra miljøet ved Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet (MN) begynte han å pilotere ordningen.

– Målet var eksplisitt kulturendring. Vi var da, og er fortsatt, i gang med å prøve å endre undervisningsformen fra tradisjonelle forelesninger til undervisning der studentene er aktive deltakere, ikke bare passive mottakere, forteller Tor Ole.

Mens Tor Ole jobbet med dette på MN, satt Kristine Eraker Aasland Hansen på Det juridiske fakultet (JF) og var alene om å utvikle en læringsassistentordning. Som veterinær med sterk interesse for pedagogikk hadde hun sett verdien av god veiledning, men manglet et faglig fellesskap rundt arbeidet. Invitasjonen til et seminar for dem som jobbet med læringsassistenter ble et vendepunkt fra å være ensom til å ha en arena for erfaringsdeling og faglig sparring.

Det er her Ane Røvik Wahlen fra Institutt for pedagogikk (IPED) ved Det utdanningsvitenskapelige fakultet trer inn som nettverkets arkitekt. Med bakgrunn fra NTNUs «Eksperter i team», der studenter fasiliterer hverandres læring, så hun raskt at ulike fakulteter satt med de samme spørsmålene. Under den første workshopen, som MN initierte og var vertskap for, opplevde hun hvor mye de kunne lære av hverandre, og tok initiativ til å samle kontaktinformasjon, koble på nye personer og etablere et uformelt nettverk.

Etter hvert ble nettverket koblet tett til LINK, som fasiliterer utviklingsarbeid ved UiO og fungerer som brobygger mellom ildsjeler, fakulteter og støttefunksjoner. Med Helene Aalborg Christiansens blikk for emnedesign og studentstøtte har Nettverk for læringsassistentordninger (LA-nettverket) blitt en veletablert ressurs ved UiO – med møter, workshops, erfaringsdeling, lokale forskningsprosjekter og deling av ressursmateriale, maler og kontrakter satt i system.

For Helene ble arbeidet med LA-nettverket til en hjertesak om å senke barrierer.

– Når jeg jobber med å utvikle emner, vurderingsformer og aktiviteter, handler det om en visjon om hva som faktisk skal skje i klasserommet, og hvordan vi skal hjelpe studentene til å lære. Ofte trenger de å være mer sammen med et annet menneske som kan støtte dem, samarbeide, øve, nå dem og forstå dem. Det er der læringsassistenter er viktige, fordi det er lavterskel å spørre noen som er nærmere deg i alder og kompetanse. Læring skal være utfordrende og frustrerende, men vi må senke barrierene der vi kan. Å gi den støtten som trengs for å utvikle seg som menneske over tid, klarer vi ikke bare med underviserressurser, det trengs ofte mer støtte, slik som krever læringsassistenter, forklarer Helene.

En kollegial hage

Hvis universitetet er en hage, består LA-nettverket av gartnerne som har skjønt at ulike planter trenger ulik pleie, men at de alle vokser best i samme jordsmonn. De har skapt kontinuitet i arbeidet med læringsassistenter gjennom et levende nettverk. Sammen bidrar de til raus erfaringsdeling og et inspirasjonsforum, en felles Teams-rom, hvor de deler alt fra formelle dokumenter til pedagogiske metoder og god praksis. Det som driver LA-nettverket er ikke administrative pålegg, men en dyp lidenskap for studentenes læring og mestring.

Vi vet at studentaktivitet og studentsamarbeid er verdifullt for studentenes motivasjon og læring. Men det kan være krevende å få til særlig med store grupper studenter. Læringsassistenter(LA'er) kan være måten å få det til på.

Dagens læringsassistenter beskriver at de selv får en dypere forståelse av faget når de skal forklare det til nye studenter, lede kollokviegrupper og fasilitere diskusjoner. Disse erfaringer gir dem et metanivå på egen læring – de ser hva som skjer i gruppesamspill, lærer å gi tilbakemeldinger og å forstå det relasjonelle i klasserommet. Effekten merkes også på studentenes opplevelse av mestring.

– For å beholde studentene på campus, så må de ha en opplevelse av mestring, og læringsassistentordningen er en av de stedene der man ser dokumentert mestringsfølelse, understreker Tor Ole.

Det finnes forskning som tyder på at studenter som fungerer som læringsassistenter kan oppnå en faglig forståelse på nivå med stipendiater, og at stipendiater som har vært læringsassistenter blir enda sterkere faglig. I fysikkmiljøer er det også funn som peker på at læringsassistenter bidrar til rekruttering til lærerutdanning og undervisningsrelaterte jobber, ved at studenter «får smaken» på undervisning og får støtte til å mestre rollen.

For ledere og undervisere er dette avgjørende fordi læringsassistenter er ikke bare ekstra ressurs, men en strukturert måte å skape mestring, relasjon og aktiv deltakelse i et emne eller program. 

Samtidig er ordningen ved UiO ikke et uniformt system – det er rom for ulike løsninger tilpasset faglig kontekst.

– I LA-nettverket støtter vi hverandre på de forholdene vi har felles. Og hjelper hverandre med ting som går på tvers. Og så er det rom for det som må være forskjellig som må tas høyde for og tilpasses til egen kontekst, understreker Kristine.

– I nettverket har vi i flere år diskutert hva ulike begreper egentlig innebærer. Et eksempel er «læringsassistent», som brukes som et paraplybegrep for ulike roller ved fakultetene. Disse rollene skal hjelpe studenter og undervisere forstå arbeidsoppgavene, og i kjernen utfylle rollen som brobyggere mellom undervisere, administrasjon og studenter for å skape større nærhet og gode læringsmiljøer, reflekterer Helene.

Kulturbygging og forventning om aktiv læring

Ved MN har læringsassistenter vært tett knyttet til en bevisst kulturendring. I starten var det krevende å overbevise studentene om verdien av aktiv læring; de uteble fra gruppetimer fordi de ikke så på dem som nyttige.

– Over tid har vi gjort om mange emner til å være i stor grad aktiv læring, særlig de aller første emnene i studieløpet. Det er veldig viktig fordi det som studentene møter når de først kommer på universitetet, setter seg som mønster for hvordan de ser på universitetsundervisning. Så nå har MN-studentene selv blitt til endringsagenter ved å sette en forventning til en større del aktiv læring når de kommer på tredje studieår, forteller Tor Ole.

På JF fantes det kollokvieveiledning lenge før læringsassistenter, men utviklingen virkelig skjøt fart da CELL-senteret ble etablert. CELL åpnet for piloter der motiverte faglærere kunne søke om midler til å ansette læringsassistenter i enkelt­emner.

Ordningen har aldri vært toppstyrt; den har vokst fram gjennom ildsjeler som har fått prøve, og der piloter gradvis har blitt del av ordinær drift.

– Resultatet er faste læringsassistenter på første og andre studieår på master i rettsvitenskap og flere valgemner. Studentene som har hatt mye aktiv læring og læringsassistenter tidlig i studieløpet reagerer sterkt når de kommer til tredje studieår uten slike tilbud, noe som har ført til nye piloter som skriveverksted på tredjeåret. Slik har ordningen bidratt til en tydelig kulturendring og akkurat som på MN, etterspør studentene aktiv læring når det mangler på tredje året, understrekker Kristine.

Ved IPED utspiller det seg litt annerledes. Pedagogikk og læring ligger i instituttets «sentralnervesystem», og mange faglig ansatte er allerede engasjert i å skape studentaktiv læring. Det er færre store studentgrupper, og stipendiater trer inn som seminarledere. Det er gjort ulike utprøvinger i bruken av læringsassistenter, særlig på førsteåret på bachelorprogrammet, der ferske studenter møter mye nytt og trenger ekstra støtte.

– For pedagogikkstudenter er læringsassistentarbeid absolutt relevant som praksis, en dobbel gevinst der de både får utøve pedagogisk kompetanse og få innblikk i den akademiske verden. Potensialet er der, men det krever dedikert ressursprioritering for å nå ut og rekruttere, oppsummerer Ane.

Arbeidslivsrelevans og et faglig økosystem

Læringsassistentrollen er ikke bare en ekstrajobb, men et praksisfellesskap og en mulig vei inn i faglige karrierer.

– I flere fagmiljøer på HF ligger det en tydelig tanke om «students as partners». Ved å gi studenter mulighet til å bidra inni emnedesign og se dem som en del av fagmiljøet, har man erfart at tidligere læringsassistenter senere blir faglig ansatte som tar med seg erfaringene inn i arbeidet sitt på universitetet, erindrer Helene.

På JF beskriver Kristine arbeidet med læringsassistenter også som å legge en sti: fra student, via læringsassistent, til jurist, sensor, kurslærer og kanskje professor.

– Jeg bruker tid på å fange opp engasjerte læringsassistenter, gjøre dem kjent med mulighetene og bidra til at de kommer tilbake til fakultetet som ansatte. Det gir fakultetet søkere med praksiserfaring og kjennskap til miljøet, og styrker kvaliteten i undervisningen, forteller Kristine.

På UV peker Ane på at læringsassistentarbeid gir dypere forståelse av faget og mersmak: man må både forstå stoffet selv og kunne forklare det med egne ord til en helt ny student.

– Vi ser på læringsassistentrollen som en rekrutteringsvei tilbake til universitetet, der noen senere vender tilbake som doktorgradskandidater eller undervisere, reflekterer Ane.

Kristine og Ane understreker en verdifull gevinst som læringsassistentene får gjennom arbeidet. 

Det å fasilitere samarbeid og studentaktiviteter for andre studenter, gjør at LAer må finne flere måter å forklare på og være nysgjerrig, som gjør at de får en dypere fagforståelse og et metanivå på egen læring.

Fremtidens visjon

LA-nettverket ønsker seg en fremtid der undervisningsutvikling verdsettes på linje med forskning, og der det finnes felles opplæring, mikroemner, studiepoengsvekting og diplomer knyttet til læringsassistentrollen. Om fem år er drømmen at læringsassistentordningen blir en integrert del av UiOs undervisningskultur – støttet, anerkjent og synlig, ikke bare som grasrotinitiativ. 

– En konkret drøm er en dedikert stilling som koordinator for nettverket som kan holde det ved like, utvikle mer felles opplæringsmateriell og rammeverk, og bidra til robusthet i ordningen. For vi i nettverket ser at det ville vært bærekraftig for institusjonen å få til et sentralt tilbud, slik NTNU har. Der kunne man samlet opplæringen i de pedagogiske temaene vi ser er felles på tvers, mens resten fortsatt kan ivaretas lokalt på fakultetene og instituttene. I tillegg merker vi at det er verdifullt for LA-ene å snakke og lære av hverandre på tvers. Det er noe vi blant annet har fått gode tilbakemeldinger på i LA-workshopene UiO Karriere har hatt, understreker Helene.

– Det foregår også utforsking av hvordan KI og læringsassistenter kan passe sammen i forskjellige undervisningskontekster, basert på erfaringsdeling fra ansatte som prøver ut varierende modeller. Systemet er i endring, og vi prøver å forstå hvordan de kan fungere best, legger Tor Ole til.

Reisen til LA-nettverket viser kraften i kollegialt samarbeid. Endring kan starte med initiativ fra enkeltpersoner, men vokser videre når studenter får nye erfaringer, begynner å etterspørre andre måter å lære på, og gode praksiser får feste i fagmiljøene.

For deg som fagperson og underviser på UiO kan læringsassistenter

• gjøre det mulig å skape mer studentaktivitet, samarbeid og støtte i undervisningen – også når studentgruppene er store.
• gi anledning til å tenke nytt om emnedesign og hvordan studentene skal lære, ved å tenke læringsassistentene inn i undervisningen allerede i planleggingsfasen.
• gi nye perspektiver på egen undervisningspraksis gjennom samarbeidet med læringsassistenter og deres erfaringer tett på studentene.

For deg som leder i utdanningssektoren kan følgende være viktig

• kulturendring ofte skjer gjennom små piloter, men trenger strukturell støtte for å bli varig.
• læringsassistenter kan være strategiske verktøy for å øke mestring, redusere frafall og rekruttere til undervisnings- og forskerkarrierer. Og få til faktisk studentmedvirkning.
• samarbeid og nettverk på tvers av fakulteter gir robusthet og kvalitet i ordningen.

Ildsjeler har tent gnisten. Piloter har vist at det er mulig. Nettverket holder bålet ved like. Nå handler det om å gi flammen plass i strukturen slik at generasjoner av studenter og undervisere kan fortsette å lære og videreutvikle utdanningskvalitet sammen.