Sirkelen sluttes
– Nå venter et nytt kapittel ved Fakultet for organisasjon og informatikk (FOI) ved Universitetet i Zagreb. Kontrakten er signert, og jeg er spent på å fortsette karrieren min i UH-sektoren i Kroatia, deler Mirjana.
Mirjana reiser ikke tomhendt hjem; hun tar med seg UiOs metodikk for digital transformasjon og pedagogisk utvikling. Med bakgrunn i sin erfaring vil hun nå være en ambassadør for den nordiske utdanningsmodellen i Balkan-regionen – noe som styrker de akademiske båndene mellom Oslo og Zagreb på en måte formelle avtaler sjelden klarer alene.
Evnen til å forstå kulturmangfold
Mirjanas vei inn i IT-verdenen var preget av kontraster. Med en master i engelsk og bakgrunn som lektor havnet hun ved E-læringssenteret i SRCE ved Universitetet i Zagreb.
– Her fikk jeg jobbe med digital undervisning og digitale kompetanser for undervisere. I bacheloren kombinerte jeg informasjonsvitenskap med engelsk, så jeg hadde også bakgrunn i informatikk, koding, webdesign og sånt, forteller Mirjana.
Her fikk hun den offisielle tittelen «informatiker» – en benevnelse hun selv opplevde som rigid for en person med hjertet i pedagogikken. Det var nettopp i dette spennet mellom språkfag og koding at rollen som brobygger ble formet.
– Jeg liker å være en brobygger, selv om jeg av og til kan oppleves som nesten for diplomatisk! Jeg er genuint nysgjerrig på ulikheter – vi tenker ofte forskjellig, men det er bare fint. For meg handler det om å prøve å sette seg i noen andres sko. Bokstavelig talt, for jeg husker da vi arrangerte seminarer ved E-læringssenteret i Zagreb: Vi stilte i hvite skjørt og pensko for å passe inn, mens utviklerne fra IT-avdelingen dukket opp i Crocs. Det var helt OK! Vi prøvde aldri å endre dem, men vi lærte å forstå og respektere hverandres arbeidskulturer, og fant gode måter å samarbeide på, reflekterer Mirjana.
Brobygging handler nettopp om det: å bli kjent med mennesket på den andre siden, og lete tålmodig til man finner en sti og et felles språk som gjør at man kan jobbe godt sammen.
For Mirjana ble dette et symbol på behovet for relasjonell kompetanse. Hun forsto at teknologisk endring krever at man anerkjenner ulike arbeidskulturer uten å tvinge dem inn i samme form.
Mirjanas prinsipper for brobygging i akademia:
- Bruk tid på å forstå kollegaenes faktiske arbeidshverdag og kultur før endring foreslås.
- Finn et felles språk som resonnerer hos både teknologer og pedagoger.
- Knekke koden gjennom personlig kontakt snarere enn standardiserte prosesser.
Norge og nye erfaringer
Da Mirjana kom til Norge, valgte hun en «nedenfra og opp»-tilnærming til integrering. Hun lærte norsk side om side med sin eldste datter, en prosess som ga henne en unik innsikt i språket som en inkluderende barrierebryter.
Hennes første faglige fotfeste var språkpraksis ved det som den gang het Senter for IKT i utdanningen, nå en del av Utdanningsdirektoratet. Her ble hun raskt en ressurs i arbeidet med profesjonsfaglig digital kompetanse (PfDK) for lærerutdanningene, DML – Den virtuelle matematikkskolen – og flerkulturell opplæring. Ved å jobbe med hvordan fremtidige lærere skal anvende teknologi, fikk hun dyp innsikt i brukernes behov – en forståelse hun senere tok med seg inn i hjertet av UiO.
Da Mirjana ble en del av DML-gruppen, som jobbet med digitale medier for læring ved IT-avdelingen på UiO, sto universitetet foran en massiv utrulling av Canvas. Her bidro hun til et fundamentalt strategisk skifte: å flytte fokus fra verktøyopplæring til pedagogisk design.
Gjennom «Canvas-inspo»-videoer skapte hun fortellinger heller enn tekniske manualer. Ved å vise frem reelle eksempler fra piloter og undervisere som lyktes, senket hun terskelen for andre. Hennes kjernefilosofi har vært en rød tråd gjennom hele arbeidet:
Det viktigste er å bygge pedagogisk design først, og deretter koble på ulike verktøy for å se hva som best støtter opp under det pedagogiske designet.
Pedagogiske gevinster av denne metoden:
- Verktøyene velges ut fra læringsmål – ikke omvendt.
- Pilotmiljøer brukes som «fyrtårn» for kollegial læring.
- Designet støtter aktivt studentenes læringsprosess.
– Å innføre et nytt verktøy på et så stort universitet med så mange ulike behov var utrolig spennende. Vi jobbet tett med underviserne gjennom «Train the Trainer»-kurs og inspirasjonsseminarer. Sammen med universitetspedagogene, blant annet Crina Damsa, samlet vi også inn de første dataene om Canvas-bruken ved UiO for å se på verktøyet fra et pedagogisk designperspektiv: Hvordan kan vi best støtte opp under læring?
Delingskultur og LINK-arven
Da DML-, InterMedia- og Uniped-miljøet ble samlet i LINK – Senter for læring og utdanning – i 2017, fant Mirjana sin naturlige plass.
For meg er LINK en tverrfaglig, nyskapende og dypt engasjert gjeng som virkelig brenner for å hjelpe.
– Vi jobber etter det vi kaller «LINK-metoden» – en tilnærming som blant annet Lars Lomell ofte trekker fram. Den går ut på at vi møter opp med bred kompetanse i starten for å virkelig pakke ut bestillingen og avdekke de faktiske behovene. Noen ganger ser vi at det som trengs, er enkle, eksisterende løsninger eller produksjoner. Men de mest spennende prosjektene er de der vi ikke vet hva målet er i starten, og må sette oss ned sammen for å skape en helt ny løsning som passer perfekt til akkurat det prosjektet, deler Mirjana.
Mirjana har også vært en pådriver for å gjøre undervisning til en kollektiv forskningspraksis. Sammen med universitetspedagoger har hun undervist i Grunnmodulen og Foundation module, der forskningsbasert kunnskap kobles direkte til verktøy som Mentimeter og Canvas og til det digitale læringsmiljøet ved UiO. Hennes engasjement for universell utforming for læring (UDL), i samarbeid med Mary Preston Sutphen og Anna Mavroudi, har gitt undervisere et blikk for både teknisk tilgjengelighet og pedagogisk inkludering.
– En viktig del av SOTL (Scholarship of Teaching and Learning) handler om å dele av praksisen sin. Gjennom Uniped-programmet begynner underviserne å forske på egen praksis, og for meg falt det helt naturlig å fange opp de mest spennende eksemplene og invitere dem til å dele erfaringene videre. Det å rigge arenaer som TeachMeet og SnakkOM seminarer, der vi sprer god praksis og inviterer til samarbeid, har vært en del av jobben jeg har trivdes aller best med, erindrer Mirjana, som har bidratt til en kultur der det å dele sin undervisningspraksis er en kilde til profesjonell stolthet.
Den hybride tilværelsen
I de senere år har Mirjana løftet blikket også mot Europa gjennom Circle U.-samarbeidet. Som hybrid arbeidstaker i en 50 % stilling, bosatt i utlandet, har hun levd som hun har lært. Hennes rytme med to fysiske uker på campus per semester, kombinert med digital tilstedeværelse, har blitt en modell for internasjonalt akademisk samarbeid.
I prosjektet «Hybrid Circle U.» har hun, sammen med student fellows som Sara og Paola, utforsket hvordan vi sikrer inkludering på tvers av skjermer.
Lærdommer for internasjonalt hybrid samvær:
- Teknologi må utnyttes for å gi alle en likeverdig stemme, uavhengig av lokasjon.
- Suksess i hybride team krever bevisst veksling mellom intensiv fysisk samhandling og målrettet digital oppfølging.
- Arbeidet munner nå ut i en konkret håndbok og retningslinjer for hybrid undervisning.
Et av hennes viktigste poeng er at «kaffeprat på skjerm 1-til-1» er det nærmeste man kommer fysisk nærhet, fordi det sikrer full oppmerksomhet i en ellers fragmentert digital hverdag.
Hun har jobbet med ABC læringsdesign og tatt den med inn i Mental Health and Psychosocial Support (MHPSS), der et engasjert miljø har jobbet hardt for å utvikle et sertifikat som blir en del av Global University Academy, og som skal piloteres i Jordan. Sammen med Crina Damsa og TeamLearn-prosjektet har Mirjana vært involvert i å dele arbeidet de har gjort med læringsanalyse med andre ved UiO.
Kunsten å ta hele seg selv med i jobbkontekst
Bak de akademiske resultatene og tekniske implementeringene finner vi en person som henter energi fra naturen, matlaging og dype familiebånd. Valget om å flytte tilbake til Kroatia er drevet av ønsket om å være nær besteforeldre for sine tre barn.
For Mirjana er kreativitet et essensielt profesjonelt verktøy. Hennes lidenskap for tegning og visuell fasilitering har beriket utallige workshops ved UiO. Ved å bruke pennen til å gjøre det abstrakte konkret har hun evnet å visualisere komplekse pedagogiske konsepter slik at de blir forståelige og tilgjengelige for alle. Denne kombinasjonen av informatikerens struktur og kunstnerens nerve er hennes kanskje mest unike bidrag til sektoren.
Mirjanas reise fra Universitetet i Zagreb til Oslo, og nå tilbake igjen, er et narrativ om hvordan personlig nysgjerrighet og profesjonell varme kan drive institusjonell utvikling.
Jeg etterlater meg et LINK-miljø preget av en tverrfaglig delingskultur og en metodikk som setter mennesket og pedagogikken foran verktøyet.
Selv om kontoret nå flyttes til Kroatia, lever hennes prinsipper videre i de digitale rommene og de pedagogiske praksisene ved UiO. Vi ser for oss Mirjana i det nye kapittelet: sittende med den visuelle pennen klar i hånden, alltid beredt til å tegne opp den neste broen mellom mennesker, pedagogikk og teknologi.
Vi er glad i deg, Mirjana, og savner deg i teamet vårt allerede. De varmeste ønsker fra alle oss i LINK – vi heier på deg!