Akademisk arv er viktig, og jeg har selv skrevet en liten sak om en av mine egne lærere, Fredrik Grønvold, på nettsidene til UiOs Museum for universitets- og vitenskapshistorie. Fredrik hadde en betydelig status, ikke minst internasjonalt. Et skarpt intellekt kombinert med forsiktighet var hans kjennemerke. Fredrik hevet sjeldent røsten og var alltid presis når noe måtte kritiseres eller utfordres. Jeg vet svært mange av oss har utviklet oss i sterke akademiske miljøer med lærere som fortjener stor takk. Mange skapte fagtradisjoner som har satt tydelige spor. Noen tydligere enn de aller fleste.
I 2019 er det 50 år siden UiO kunne sole seg i skinnet av to Nobelpriser. Odd Hassel i kjemi og Ragnar Frisch i økonomi. Odd Hassel og miljøet rundt ham var meget sterkt. Hassel fikk sin Nobelpris i kjemi for «sin innsats for konformasjonsbegrepets utvikling og anvendelse innen kjemien». Betydelige arbeider ble imidlertid publisert av flere i kretsen rundt Hassel. Miljøet var, slik jeg forstår det, ikke minst preget av tidligere rektor Otto Bastiansen. Likevel er det kanskje Sven Furbergs hovedarbeid som bør freheves. Furberg beskrev i 1952 DNA-molekylet som en heliks med én kjede – ikke to, som altså skulle vise seg å være korrekt, og som skulle gi Watson og Crick Nobelpris i 1962. Likevel var Furberg høyst sannsynlig den første som beskrev en heliksform for DNA-molekylet. Dagens sterke miljø i teoretisk kjemi må også kunne sees som en arv etter Hassel; et miljø hvor SFFen Center for Theoretical and Computational Chemistry nå er «videreført» som Hylleraas Centre for Quantum Molecular Sciences.
Ragnar Frisch var den andre som fikk sin Nobelpris i 1969, dvs Sveriges Riksbanks pris i økonomisk vitenskap til minne om Alfred Nobel. Frisch er blant annet kjent for å ha grunnlagt disiplinen økometri, og for i 1933 å ha skapt det allment brukte begrepsparet makro- og mikro-økonomi. Frisch arbeid dannet utgangspunktet for det som kalles Oslo-skolen innen samfunns-økonomien. 20 år senere i 1989, ble Trygve Haavelmo hedret med samme pris for sitt arbeid innen økometri og matematisk økonomi. Unødvedig å si det kanskje, men økonomisk institutt er landets fremste lærested for samfunnsøkonomi - noe som blant annet gir seg uttrykk i seks ERC-tildelinger og karakteren excellent under årets internasjonale evaluering av samfunnsvitenskapelig forskning i Norge.
Ole-Johan Dahl og Kristen Nygaard er UiO-prisvinnere vi må nevne i samme åndedrag. De fikk Turing-prisen, som i dag er på hele 1 million dollar, i 2001. Prisen betraktes av mange som tilsvarende en nobelpris i informatikk. Prisen ble tildelt de norske informatikerne for deres bidrag til objektorientert programmering gjennom utviklingen av programmeringsspråket Simula. Dette var grunnleggende forskning med stor impact, og det er ikke uten grunn at norges største informatikkmiljø er lokalisert i et bygg navnet etter Ole-Johan Dahl.
Likevel er kanskje norsk neuroforskning det beste eksemplet på viktigheten av sterke akademiske miljøer. Apollon presenterte historien i siste nummer i 2007 under overskriften; Verdensledende hjerneforskning i 70 år. Fridtjof Nansen, som fikk Nobels fredspris i 1922, dannet på mange måter et kim for det som skulle utvikles, men det var Jan B. Jansen som virkelig la grunnlaget for The Oslo School of Neuroanatomy. Jansen var forøvrig meget aktiv i den sivile motstandsbevegelsen under andre verdenskrig og hadde i en lang periode nærmest eneansvaret for produksjonen og distribusjonen av motstandsbevegelsens kanskje aller viktigste illegale avis, Bulletinen.
Akademiske miljøers viktighet var temaet! Og vi kjenner historiens fortsettelse. NTNUs Nobelprisvinnere Edvard og May-Britt Moser tok begge sine doktorgrader under veiledning av Professor Per Andersen. Dermed var vi endelig tilbake til en kvinne, og gledelig er det at også et av de neste «skuddene» på denne stammen er en kvinne; Marianne Fyhn med doktoroppgave fra NTNU veiledet av Moserne, har etablert seg i Oslo og utviklet et stort tverrfaglig miljø hvor ikke minst koplingen til beregningsmiljøet ved Fysisk institutt ledet av Anders Malthe-Sørensen er sterkt.
Hva er så poenget? Jeg tror på sterke fagtradisjoner; å bygge miljøer like mye som å satse på «kjøp og salg» av sterke enkeltforskere. Store og rike institusjoner kan gjøre det siste, men for Universitetet i Oslo må det riktige være å bygge sterke, robuste forskningsmiljøer. Derfor er diskusjonen rundt ordningen med sentere for fremragende forakning så viktig, og vi er i ferd med å ferdigstille en politikk for slike senterordninger ved UiO. Denne skal styrebehandles i februar.
Lange linjer er viktige i vitenskapen. Og Ellen Gleditsch - hun kommer jeg tilbake til rundt 11 januar. Jeg lover også å komme tilbake til våre Nobelprisvinnere som vi kanskje bør markere og hedre tydeligere. Lengre kom jeg ikke i romjulsnatten.
