Det var derfor med den største ære vi la ut på en reise i deres fotspor, i det som på mange måter er en helt annen verden. Kanskje kunne vi gjenta noen av deres bedrifter 70 år senere – kanskje kunne vi legge grunnlag for en ny milepæl i korets historie.
Publikum med norske aner
I motsetning til våre sangersøstre den gang behøvde ikke vi å krysse havet med båt, og kunne derfor bruke 10 timer på reisen over, ikke 10 dager. Turnéen startet i Minneapolis og fortsatte via de mindre byene Des Moines og Lawrence, før storbyen Chicago og til slutt New York. På hvert av stedene hadde vi konsert, og på hvert av stedene ble vi møtt med overstrømmende vennlighet. Store deler av publikum hadde norske aner, og dette syntes på strikkegensere og søljer som mange hadde ikledd seg for anledningen. Noe var arvegods fra generasjoner tilbake, annet var skaffet på nyere tids norgesreiser. Flere hadde tatt med seg lapper med norske navn og stedsnavn som de ville diskutere med oss, og de ulike bunadene ble ofte gjenkjent av amerikanere som hadde slekt i gjeldene landsdel. Over alt var publikum engasjerte, lyttende og takknemlige, og under de nasjonalromantiske sangene observerte vi en og annen tåre på første rad.
Amerikansk gjestfrihet
Målet med turen var først og fremst å spre norsk musikk og kultur, men også å knytte bånd over havet. Natten i Des Moines tilbragte vi i ulike vertsfamilier, hvor vi for alvor fikk merke den amerikanske gjestfriheten. Noen sov tre stykker på én luftmadrass på golvet, andre disponerte egen kjellerstue, pingpongbord, hver sin dobbeltseng og egen katt. Noen fikk kaker og ”pancakes with maple syrup” til frokost, andre spiste bagels med cream cheese. Uansett oppvartning var det veldig spennende å lære de amerikanske familiene å kjenne, og ordet kulturutveksling kom virkelig til sin rett denne kvelden. Det samme gjaldt i Chicago hvor vi møtte universitetets damekor for felles sang og bespisning. De to korenes repertoar er vidt forskjellig, og vi hygget oss med å synge for hverandre. I Lawrence ble vi invitert til en ranch på BBQ i ekte Kansas-stil, sammen med Jeff Porter og Pat Tomek fra bandet The Rainmakers – et av turens beste måltider og største høydepunkter.
Suksess med Grieg
Søvn og hvile ble det lite tid til med lange dager, mange konserter og mye reising, og flere kjente etter hvert slitasjen på kroppen. Som i 1948 hadde vi med oss hoppetau til bruk i busspausene, ”for å skaffe oss en smule mosjon og motvirke småspisingen” som det heter i beretningen fra den gang. Dirigent Marit Tøndel Bodsberg Weyde loset oss med stødig hånd og stor formidlingsevne gjennom samtlige opptredener, og alle ga det de hadde hver gang. Repertoaret bestod i stor grad av norsk nasjonalromantisk musikk, folketoner, samt noen mer moderne stykker. I tillegg hadde vi pianist Sara Aimée Smiseth fra egne rekker, som fremførte stykker av Edvard Grieg mens vi andre fikk en pause i programmet. Hennes vakre spill og vittige fortellinger om den kjente komponisten høstet stor applaus og latter fra salen. Mange kom bort og ville støtte koret etter konserten, både med donasjoner og ved kjøp av CD-er.
Ambassadører for kvindesangen
Tilbake på norsk jord kan vi se tilbake på en aldeles nydelig tur med sterke inntrykk og styrket samhold. Mye var nytt, mye var akkurat slik vi trodde det var, og vår beundring for dem som greide å stable en slik turné på beina for 70 år siden er ikke blitt mindre. Det er med den største stolthet vi har vandret i våre sangersøstres fotspor, og med dem som forbilder vi har sunget for det amerikanske publikum. Vi tror og håper at vi også denne gang har vært gode ambassadører for norsk kormusikk og for kvindesangen, og gleder oss til ny turné om 70 år!
Kvindelige Studenters Sangforening (KSS) ble stiftet i 1895, og er det offisielle kvinnekoret ved Universitetet i Oslo. Det er verdens eldste akademiske kvinnekor. Les mer om koret her
