Onsdag 30.januar inviterte jurist Helga Aune som leder utvalget som ser på en forenkling og videreutvikling av UH-loven til innspillsmøte om rekruttering og karriereutvikling. Det var få rektorer tilstede, men det var en viktig arena for UiO og for meg. Ikke minst er jeg opptatt av at utvalget må se den «høyere himmelen». Verden ser annerledes ut i dag enn da jeg fikk fast stilling i så ung alder at jeg knapt tør å si det til dagens unge talenter. Det endrede landskapet må påvirke vår personalpolitikk.
Da jeg ble ansatt i 1991, gikk den teknisk tilsatte rundt med et skrujern i baklomma, den administrativt ansatte klampra i vei på en moderne elektronsk skrivemaskin med rettetast og den vitenskapelig tilsatte på instituttet jeg ble ansatt på, henvendte seg til tegnekontoret når det var behov for en fin figur i neste artikkel i Acta Chemica Scandinavia. Ett litt forenklet og fortegnet bilde selvsagt, men verden er uansett vesentlig annerledes i dag. Vi har teknisk tilsatte som er en sentral del av en moderne forskningsgruppe som koder eller som utvikler instrumentering eller metoder i nært partnerskap med professoren. Vi har administrativt tilsatte som jobber tett med forskerne for å sørge for at de lykkes med å skaffe nok et eksternt finansiert prosjekt fra Forskningsrådet eller EU.
Dette tilsier slik jeg ser det at vi trenger endringer i stillingsstrukturen. Fordi det er bra for den enkelte. Hvilken tittel en teknisk tilsatt kan bruke når han/hun er med på et stort eksperiment ved for eksempel ESRF i Grenoble er viktig. Det er viktig for statusen til den enkelte og for hvordan man blir inkludert eller ikke!
Det er flere argumenter for å se mot et endret landskap. Våre professorer skal være glitrende forskere, strålende undervisere og sterke formidlere. De skal være gode på å skrive søknader, flinke til å bygge internasjonale samarbeid. De forventes å delta i samfunnsdebatten, sørge for at kunnskap tas i bruk ved å jobbe med innovasjon og entreprenørskap og samarbeide godt med næringslivet og offentlig forvaltning.
De skal stikke innom pensjonistforeningen og formidle sin kunnskap på kveldstid, og selvsagt følge opp stipendiater faglig og personlig. Karriereutvikling og oppfølging krever sitt! Jeg er ikke i tvil om at vi krever mye av en stilling. Vi må i stedet i større grad - der det er formålstjenlig - bygge forskergrupper hvor ulike mennesker utfører ulike oppgaver. Vi må tross alt løse det oppdraget vi er satt til av samfunnet - og forventningen er mange og ulike. Hvilke oppgaver en person skal gjøre, ja det kan variere gjennom karrieren. Det er slett ikke sikkert at det man kan bidra best med eller trives best med er det samme når man er 60 som da man var 40. Dette tilsier at vi trenger endringer i stillingsstrukturen. Fordi det er bra for den enkelte. Fordi det er bra for å bygge gode fagmiljøer.
Samfunnet forventer at vi henter mer ressurser eksternt. Det innebærer ofte fra Forskningsrådet og EU, men også fra næringslivet. Som vi alle vet gir ikke EU nødvendigvis finansiering til hele stillinger. Et oppdrag fra næringslivet trenger ikke å innebære så mange timer på labben eller foran PCen. Vi får ressurser til de oppgavene vi skal gjennomføre i prosjektene. Derfor må vi ha en helhetlig personalpolitikk som tillater oss å jobbe som større forskergrupper hvor oppgaver deles ut blant gruppens medlemmer og løses. Samfunnet forventer at vi samhandler med arbeidslivet - gjennom forskningsprosjekter og gjennom mer samhandling i det daglige - til og med gjennom oppdrag selv om det ikke er et stort tema på UiO. Da må vi faktisk tilpasse oss deres arbeidsmetoder. Dette tilsier slik jeg ser det at vi trenger endringer i stillingsstrukturen. Og jeg tror også dette er bra for den enkelte.
Jeg håper dessuten lovutvalget innser at det er viktige og betydelige forskjeller innen Norges rike flora av universiteter og høyskoler. Dermed er det viktig å innse at ulike institusjoner kan ha ulike behov, og dermed har sektoren totalt ett behov for et rammeverk for en helhetlig personalpolitikk som ivaretar dette mangfoldet. Som Tore Hansen ved OsloMet uttrykte det. Utgangspunktet for arbeidet var forenkling og muliggjøring. Det er viktig at dette også blir resultatet.
