Victor Normann påstår i DN 11. januar at universitetene, høyskolene og forskningsinstituttene glimrer med sitt fravær og ikke er tilstede der kunnskap trengs. Med all respekt, dette er useriøst. Forskere og deres kunnskap er mer enn noen gang sentrale i utviklingen av både offentlig og privat virksomhet både i Norge og i andre land. Forskere deltar i nær sagt alle offentlige utredninger. UiO og BI samarbeider med over 21 statlige departementer og direktorater gjennom Partnerforum. I privat sektor har vi et økende antall samarbeid om forskning og undervisning, innovasjon og verdiskaping. Formidlingsaktiviteten i media og via nettsteder som forskning.no og store norske leksikon – snl.no og norgeshistorie.no har aldri vært så høy.
La oss bruke Store norske leksikon som case. 2019 ble enda et rekordår. Antall unike lesere økte 33 prosent sammenlignet med 2018. November var den beste måneden med til sammen 2,7 millioner unike lesere. 48 000 artikler ble oppdatert i løpet av året, også det er ny rekord.
Det er nå 151 fagfolk ved UiO som bidrar, og disse har ansvar for 24 176 artikler. Disse artiklene ble til sammen lest 18 millioner ganger i 2019, 12 % økning fra 2018. Det er imponerende tall!
Likevel har Normann rett i at må vi øke samspillet med samfunnet rundt oss. Vi må i større grad bruke kunnskap fra flere fagområder for å løse vår tids store utfordringer. Det er behov for ny teknologi og nye metoder, men også kunnskap om samfunnet det skal innføres i og menneskene som skal bruke det. Mengden ny kunnskap og informasjon vokser eksplosivt, og forskjeller mellom de som har kunnskap og de som ikke har kunnskap kan skape ulikhet og spenninger. Universitetene har en aktualisert rolle i å bidra til en informert og kritisk offentlighet.
Men offentligheten har endret seg kraftig de siste tyve årene. Med fremveksten av internett og sosiale medier er offentligheten blitt svært fragmentert. Sosiale medier og bakenforliggende teknologier har endret vårt dagligliv, samfunnsliv og politisk liv. Dette er brukt til grasrotmobilisering for demokrati med den arabiske våren som prominent eksempel. Samtidig har samme teknologi blitt benyttet til å manipulere - og til å kontrollere.
Fake news og manipulasjon av sosiale grupper og individer er intet nytt fenomen. Likevel er utfordringer knyttet til propaganda og hatretorikk med medfølgende polarisering av debatter og samfunn foruroligende og vanskelig.
Dette blir en sentral problemstilling i det kommende tiåret. Store deler av befolkningen har fortsatt betydelig tillit til vitenskapelig kunnskap. Samtidig viser mange grupper uvilje mot å møte standpunkt, perspektiver og fakta som utfordrer eget verdensbilde. Dette forsterkes av at vi er i våre ekkokamre i sosiale medier der algoritmene gir oss mer av det vi liker og nettopp ikke bidrar med nyanser. Polarisering og skepsis til vitenskapelig kunnskap, noen ganger forkledd som forakt for akademia, utdannelse og ekspertise, utfordrer samfunnet. Som Normann peker på er det interessegrupper som betaler for å påvirke folks oppfatning, eller bare velger å se bort fra kunnskap.
Tilliten til vitenskap, ekspertise og kunnskapsbaserte beslutninger og forvaltning er basis for vårt demokrati. Det er vesentlig at forskningen er transparent og blir vurdert i et omfattende kvalitetssystem internasjonalt.
Vi må ta skjeen i egen hånd og være der folk er og meninger dannes. Formidlingen av kunnskap, metode og usikkerhet må være en del av vår dialog med allmenheten og vi må bidra til at meninger er kunnskapsbaserte.
Og så skal vi sørge for at Norman blir invitert til langt flere arenaer enn NHOs årskonferanse.
