Den pågående kampen mot koronaviruset er avhengig av dyp faglig innsikt på en rekke felt, ikke bare medisinsk kunnskap. Det krever sterke forsknings- og fagmiljøer, og det krever dialog mellom fagmiljøer og beslutningstakere. I et «kunnskapsdemokrati» er det betydelige forventinger til at det skal være åpenhet om grunnlaget for politiske beslutninger og at beslutningene skal være forskningsbaserte og faglig velfunderte. Norsk forvaltning har en sterk tradisjon for nettopp dette, gjennom både utredningsinstruksen og sterk faglig deltakelse i utarbeidelse av NOUer. Men til syvende og sist er det politikerne som skal beslutte. Og i politiske beslutningsprosesser er det en rekke ulike hensyn som skal ivaretas og brynes mot hverandre.
Forskning og politikk har ulik logikk, og det gir liten mening å sette dem opp mot hverandre slik Kristiansen gjør i sitt innlegg. I innlegget kritiseres forskerne for å ikke ha utviklet en vaksine ennå. Det er ikke sendrektighet som gjør at dette tar tid. Forskere skal naturligvis jobbe så raskt som mulig for å utvikle medisiner og vaksiner. Men, vi må sikre at disse biologiske forsvarstiltakene ikke åpner andre flanker og fører til bivirkninger. Å utvikle en vaksine er komplekst og krevende, og det tjener ikke formålet å ta faglige snarveier – snarere det motsatte.
Vi skal likevel vurdere hvordan vi kan samhandle mer, bedre og raskere i møte med kriser som denne. Men jeg vil hardnakket hevde at forskningsbasert kunnskap i hele bredden av koronakrisens effekt på samfunnet, har vært avgjørende for hvordan vi som samfunn har møtt krisen.
Det er åpenbart at vi som universitet og forskere må være med å sikre at samfunnet i stort forstår sammenhengen mellom forskning og politikk.
