Som universitetsledere må vi forsvare den enkeltes kollegas rett til å bruke ytringsrommet, og vår egen rett til å ytre oss med en klar stemme. Men ikke alle debatter kan eller bør vi bruke vår begrensede tid og oppmerksomhet på. For oss er det, for eksempel, en selvfølge at vi ikke blander oss opp i debatter rundt en tweet fra Kristian Gundersen og et svar fra Embla Innset. Balubaen som ble skapt, og tonen meningsutvekslingen etter hvert fikk (det var mange som kastet seg på), gir grunnlag for undring og bekymring. Vi må tåle å høre argumentasjon vi ikke liker. Argument må møtes med argument. Men vi må ha en rettesnor for hvordan vi opptrer i ytringsrommet: være saklige, lytte, ikke feiltolke bevisst, ta sak og ikke person.
I andre sammenhenger mener vi det er på sin plass å tydeligere tone flagg. Det er viktig for oss å holde en solid armlengdes avstand til statsmakten. Dere finner ikke mange joviale selfier av rektor, prorektor og beslutningstakere. Ja, vi vet at budsjettutviklingen for norske universiteter er dominert av politisk bestemte bevilgninger. UiO som hovedstatsuniversitetet har i det siste 10-året hatt den klart svakeste budsjettutviklingen. Likevel kan vi ikke la det legge bånd på oss i debatter om forskningspolitikk. Dette er spørsmål som er for store til at vi kan tillate oss å la kortsiktig budsjett-taktikkeri være styrende for hva vi ytrer oss om og hvordan. UiOs rektorat har en forpliktelse til å bidra til debatt om den nasjonale politikken. Vi må derfor si tydelig i fra - feks om hva vi mener ett år uten Fripro vil bety - selv om noen spør om det er taktisk lurt å være så tydelig.
Denne solide armlengdes avstanden er minst like viktig i møte med en krevende geopolitisk utvikling. Det er ikke - og skal ikke være - en for tett kobling mellom statlige myndigheter og norske universiteter. Settes det likhetstegn mellom statlige myndigheter og universitet vil det undergrave den offentlige debatt om sentrale spørsmål i kunnskapspolitikken, og svekke universitetsledelsens uavhengige stemme. Dette er helt sentralt i diskusjoner om, for eksempel, eksportkontroll med kunnskap, menneskerettigheter og demokrati. Alt tyder på at dette er temaer som ikke blir mindre viktige i tiden som kommer. Institusjonell autonomi er derfor like viktig for staten og samfunnet som for UiO. Frie universiteter er et fundament for det liberale demokratiet. Sammen må vi derfor være klare på hva det betyr i hverdagen og bygge tillit til kunnskap, til forskning og til verdien av fri meningsbrytning.
