Hvorfor? De globale krisene står i kø. Klimaendringer i stor skala er uunngåelige, og de skriker på systemiske endringer. Pandemier, ulikhet og naturødeleggelser krever globale løsninger på tvers og på tross av ulike politiske syn.
Samarbeid mellom forskere spiller en avgjørende rolle for å løse globale problemer, og Kina er i front når det gjelder investeringer i forskning.
Etter Russlands brutale invasjon av Ukraina og ett år med krig, nekter kinesiske styresmakter fortsatt å fordømme den. Samtidig tilspisser konflikten mellom Kina og USA seg, og Europa fremstår mer attraktiv som samarbeidspartner.
I dette geopolitiske bildet må vi spørre oss selv om økt akademisk samarbeid fortsatt er riktig.
For trusselbildet endrer seg. Ved Universitetet i Tromsø ble nylig en gjesteforsker mistenkt for russisk spionvirksomhet. Regjeringen presenterer snart innskjerpede sikkerhetsvurderinger for forskningssamarbeid.
Samtidig ser vi en økende erkjennelse av at studenter og forskere fra Kina ikke kommer med blanke ark, men har politisk bagasje med fra hjemlandet. Nylig har det vært diskutert i nordiske medier at forskere som kommer på stipender fra det mye brukte China Scholarship Council forventes å skrive under på en kontrakt som bekrefter at de vil følge Kinas lover og lydig arbeide til fedrelandets beste.
Dette har fått varsellampene til å blinke. Flere universiteter i Sverige og nå også Norge har satt kroken på døren for forskere som reiser på disse statlige stipendiene.
I sitt svar på kritikken rettet mot China Scholarship Council, skriver den kinesiske ambassaden at fremstillingen er villedende fordi dette dreier seg om helt ordinære kontrakter.
Ambassaden har rett. Det er «vanlig» at kinesiske myndigheter forventer at forskere og studenter som får utenlandsstipend gjør dette for å styrke sitt fedreland. De skal ikke gjøre noe som går imot landets interesser. De skal rapportere til den lokale ambassaden under oppholdet, og til sitt universitet ved hjemkomst.
Det stilles krav til forskere som får stipendier med lengre varighet at de skal jobbe i minst to år i Kina etter hjemkomsten. Ellers skal de som reiser ut følge lokale skikker, og holde seg på god fot med innbyggerne i landet de reiser til.
Dette er langt fra akademisk «skikk og bruk» i Norge og andre europeiske land. Det er imidlertid ikke noe nytt i Kina. Likevel er praksis blitt innskjerpet de seneste årene, og forholdene er blitt vanskeligere for mange forskere og studenter.
Kontraktene viser bare en av mange måter kinesiske myndigheter, ved hjelp av universiteters administrasjon og ledelse, kan legge press på forskere og studenter. Et annet eksempel er at forskere kan tillegges personlig ansvar for at alt skal gå bra med de kinesiske studentene de sender på utveksling til Norge.
Mer enn en tredjedel av verdens befolkning lever i et autoritært politisk system, og vi er av de knappe ti prosent som har gleden av å leve i et fullverdig demokrati (ifølge en demokratiindeks).
Likevel, hverken klimaforandringer eller pandemier lar seg løse uten samarbeid. Ikke engang grove brudd på menneskerettigheter eller innskrenking i forskeres akademiske frihet, tilsier at vi som universitet skal bryte samarbeid med de land det gjelder.
Vi trenger mer, ikke mindre, samarbeid. Men vi må kjenne våre samarbeidspartnere og Kina godt, prioritere områder hvor det virkelig kreves samarbeid og inngå i likeverdige partnerskap.
Likevel forblir akademisk samarbeid med institusjoner og forskere i autoritære land et minefelt av dilemmaer. Men vi løser dem ikke ved å avvise forskere som, for å delta i internasjonalt samarbeid, må skrive under på at de skal arbeide for sitt fedreland og følge sin ambassades – og dermed sin ettpartiregjerings – regelverk.
De store globale krisene og den økte spenningen mellom Kina, USA, Russland og Europa skaper større press mot forskere og forskning. Det er akkurat nå mange europeiske Kina-forskere som er dypt bekymret for hvilken vei Kinas mektige ledere velger i forhold til Russlands fortsatte krigføring.
Samtidig er det atskillige Europaforskere i Kina som skjønner hvor fundamental invasjonen i Ukraina faktisk er for Europas sikkerhet, samhørighet og økonomi. Kinesiske myndigheter ønsker styrket økonomisk og politisk samarbeid med Europa.
Da bør kunnskapen i Kina om Europa tas i bruk, i høyere grad enn i dag. Tilsvarende må kunnskap om alle aspekter av Kina og det politiske systemet styrkes i Norge og mange former for samarbeid og dialog bør vektlegges.
Veivalgene i nær fremtid blir avgjørende.
