Jeg på meg selv som litt rebell, litt sær, litt motstrøms. Så når jeg ble spurt om jeg kunne holde en liten hilsen på vegne av alle de nye doktorandene, tenkte jeg «hvordan kan jeg si noe som alle disse menneskene kjenner seg igjen i og er enige i». Men så husket jeg at vi er forskere, og at vi alle er sære og motstrøms og rebeller, og vi er i hvert fall ikke enige – og skal heller ikke være det. Men jeg har i alle fall valgt å ta utgangspunkt i en opplevelse som jeg tror mange av oss kan kjenne oss igjen i, nemlig det som kalles «bedragersyndromet». På NHI.no står det at bedragersyndromet er «en beskrivelse av å føle at man ikke er så dyktig som andre mener». Men, NHI lover at «Det finnes råd som kan hjelpe» og under punktet«Dette kan du gjøre selv» står det blant annet:
«Ta vare på e-poster og lignende der du har fått ros for arbeidet ditt.
Se på dette når du føler deg som en bedrager.»
Men før jeg fikk løpt til PC-en for å frenetisk «scrolle» gjennom e-postlista for å finne bekreftende tegn på at arbeidet jeg har gjort er verdt noe, snakket jeg med broren min, som er filosof og selv stipendiat, for å få råd om hva jeg kunne si i dag. Han sa noe som «vel, vi har alle først gått mange år på skole, vi har tatt en bachelor og så en master og nå en doktorgrad, men som Sokrates ville sagt, hva vet vi egentlig?» Og da slo det meg: hva ombedragersyndromet ikke er noe syndrom i det hele tatt, men bare god, sunn, Sokratisk visdom, eller, som det også kalles, Sokratisk uvitenhet eller ydmykhet?
Graden vi formelt mottar i dag er kanskje ikke først og fremst et privilegium, men en ansvarsforpliktelse. Så hvis det vrenger seg litt i magen framover når noen kaller oss for «doktor» eller «ekspert», så istedenfor å drukne den følelsen i rosens rus, som i NHIs forslag, kan vi kanskje heller bruke det ubehaget som drivstoff til vårt samfunnsmandat – til vårt Sokratiske kall – til å være frimodige, redelige, nysgjerrige, engasjerte, ydmyke og konstruktivt kritiske i vår formidling av kunnskap. Vårt mandat er jo å være kritiske til alt, selv til vår egen kunnskap, men istedenfor å la kritikken bryte ned vår egen selvfølelse, kan vi bruke den til å bygge opp en bevissthet om forskningens verdi, men også begrensninger.
Jeg er stolt av å stå her i dag som representant for Det teologiske fakultet. Ikke først og fremst fordi det, som kjent, er det eldste fakultetet, og har en lang og viktig historie og fagtradisjon, men fordi det har et levende og dynamisk forskningsfellesskap som tør å stille de vanskelige spørsmålene. Det er et fakultet som verken prøver å slette eller gjenta egen historie – men som studerer den for å forstå den, lære av den og bygge videre på den. I mitt første semester som stipendiat, i forbindelse med et kurs i forskningsetikk, leste jeg de generelle nasjonale retningslinjene for forskningsetikk som Universitetet i Oslo følger. Jeg husker særlig de to første: oppriktig sannhetsbestrebelse og akademisk frihet. Og det er det jeg først og fremst vil takke universitetet for, på vegne av oss alle - for å fremme de idealene som ligger til grunn for forskning som samfunnsoppdrag og som vi nå har et ansvar for å bidra til å realisere, i lys av vår nye tittel. Og vi er her i dag for å si: vi tar utfordringen!
