Ved Universitetet i Oslo setter vi av betydelige midler til den internasjonale Scholars at Risk ordningen som gir midlertidige arbeidsmuligheter for akademikere som av politiske årsaker, eller andre grunner som diskriminering, forvisning, sensur og krig, ikke kan utføre sitt arbeid ved egen institusjon. Da Taliban tok makten i Afghanistan økte vi antallet stipender fra fire til seks. Vi kunne gjort mer. Vi ønsket Ayesha Wolasmals initiativ for å ta imot afghanske kvinnelige studenter velkommen, men var avhengige av at staten ønsket å ta disse imot. Vi tilrettela for at fire kvinnelige afghanske akademikere plassert ulike steder i Norge kunne få arbeidsplasser sammen på UiO, uten å lykkes. Vi mente at flyktende ukrainske studenters bosetting i Norge måtte baseres på hvor de kunne få den utdanningen de ønsket - gjerne ved de sterkeste relevante fagmiljøene. Det har i liten grad blitt tilrettelagt for dette. Vi ønsker nå å ta imot palestinske forskere som ikke kommer ut av Gaza. Dette synes å strande på formelle rutiner rundt den praktiske person- og dokumentkontrollen, som i liten grad tar hensyn til den konkrete situasjonen ved grenseovergangen til Gaza.
Vi trenger en debatt om hvordan staten kan tilrettelegge for at norske universiteter og høyskoler kan bidra mer og bedre til studenter og ansatte på flukt. Her må vi evne å tenke både stort og konkret:
Vi må bidra til FNs mål om at 15 % av verdens flyktninger får tilgang til høyere utdanning. UiO prøver, og har tatt initiativ til en større internasjonal allianse som har som intensjon å bidra betydelig til utdanning i og nær konfliktområder.
Vi må bidra til at utdanninger holdes i gang i land under krig og konflikt, og også gjøre mer for å bidra til at utdanningssystemet bygges opp igjen når krigen/konflikten er over. Ved UiO samler ansatte inn gode brukte PCer og gjør dem tilgjengelige for ukrainske skoler og universiteter. Vi har videre startet arbeidet med tiltak som kan bidra til at høyere utdanningsinstitusjoner gjenoppbygges feks på Gazastripen og i Ukraina når den tid kommer.
Vi kan og må gjøre mer også for flyktende studenter og akademikere som kommer eller bør komme til Norge. UD og UDI må i så fall ha en tettere og mer systematisk dialog med norske læresteder. Ved UiO er vi akkurat nå klare til å ta imot våre palestinske forskerkollegaer som ikke kommer seg ut av Gaza. Vi trenger politisk hjelp for å få det til. Det er unødvendig å understreke at det haster.
