Tom, tom ting

 

 

 

Er det mulig for en ting - en bruksgjenstand - å være helt tom for mening og innhold.

 

I utgangspunktet er det mulig å tenke seg (og det har sikkert skjedd): Arkeologer kommer over en gjenstand som både er godt bevart (slik at det burde kunne gi et godt grunnlag for å "lese" den / "ekstrahere skriptet" dens) og har et tydelig preg (for eksempel gjennom bruksmerker) av å være en bruksgjenstand og ikke en fetisj - og likevel klarer arkelogene ikke å fastslå hva gjenstanden rent de facto har vært brukt til.

 

Da vil avstanden i tid og kultur ha forkludret vår forstålse av gjenstanden (og dens skript), sikkert mye på grunn av at gjenstanden fylte en funksjon som vi ikke lenger har behov for. Når behovet er borte, blir ikke gjenstanden lenger en bruksgjenstand.

 

Og så et langt sprang: I år 2001 så jeg på eBay.fr at en selger hadde lagt ut til salg en flasketørker. Dagens mennesker har bortimot null bruk for en flasketørker; skulle den hatt noen bruksverdi i dag, ville det trolig vært som et slags (knallstygt) minimalistisk juletre. Imidlertid var ikke dette noen hvilken som helst flasketørker - det var samme type flasketørker - fra samme flasketørkerprodusent - som Marcel Duchamps readymade flasketørker-verk "Bottle Dryer".

 

For meg var dette helt strålende: Duchamp hadde strippet gjenstanden for dens innhold og gjort den om til kunst fordi han var kunstner, stilte den ut og tilla den kunstneriske kvaliteter. Og så dukker det opp på eBay en identisk gjenstand - som ikke var blitt opphøyet. Jeg hadde sabla lyst på den, for nå hadde jeg muligheten: Hvis jeg fikk tilslaget på den, kunne jeg plassere den på peishylla, og voilà så hadde jeg produsert et kunstverk på høyde med noe av det beste fra det 20. århundrets kunst - og som jeg attpåtil hadde gitt en akk så moderne, distansert metakvalitet.

 

Jeg var nok ikke den eneste som tenkte det - flasketørkeren gikk nemlig skyhøyt i pris.

 

Så kommer poenget: Akkurat denne flasketørkermodellen fra akkurat denne flasketørkerprodusenten er kanskje tidenes mest innholdstømte gjenstand. For det første er det altså "ingen" som bruker flasketørkere lenger (i motsetning til for eksempel urinal). For det andre er det ingen som forholder seg til en flasketørker og dens funksjon - og bruksverdi - (i alle fall ikke denne flasketørkeren) etter Duchamp.

 

Og dermed - sett med dagens briller - har ikke Duchamp oppnådd akkurat det motsatte av hva han ønsket? I stedet for å bruke en hverdagslig gjenstand til å hverdagsliggjøre kunsten, opphøyet kunstens høystatus gjenstanden til ikke lenger å være hverdagslig.

 

Så - hvordan henger så dette sammen med "min ellevte ting"? (For jeg skal så visst ikke skrive om flasketørkere...)

 

Forsøksvis skal jeg (forsøke) å drøfte hvordan bruksgjenstander tillegges fetisjaktige egenskaper - som gjerne ikke har noe med gjenstandens bruksverdi å gjøre - og dermed får en status som ... Vel, den blir i alle fall uhyre vanskelig å påvise og tolke, også for arkeologer.