Helsefremmende arkitektur.- Design for helse og hygiene

Paimio Sanatorium

Paimio tuberkulosesanatorium er et eksempel på hvordan Aalto suksessfullt innførte grunnlaget for hans humane arkitektur i praksis. Da sanatoriet åpnet i 1933 var hvile, solskinn og frisk luft de eneste kjente behandlingsmetodene mot sykdommen. Behovet for sanatorier oppstod som følge av langvarig behandling, ofte over flere år

Alvar Aalto hadde selv erfart å være pasient. Slik kunne han notere hvordan lyset blendet øynene, den iskalde ventilasjonen, den ubehagelige fargen i taket og forstyrrende lyder. Erfaringene hans gav base til den unike designen av pasientværelsene til Paimio hvor pasienten nå ble satt i sentrum med tanke på interiør. Bygningen skulle bidra til helbredelsesprosessen.  Anlegget ble plassert i skogen og i forhold til optimale lysforhold. Hver etasje hadde solbalkonger hvor de sykeste pasientene ble rullet ut, et tak med soldekke hvor de friskere pasientene kunne gå "turer". Sanatoriet var selvforsynt, med eget jordbruk, vannforsyning, varme, renseanlegg og vanntårn.

Stille og støvfri innredning

" The main purpose of the building is to function as a medical instrument... [..] The room design is determined by the depledted strenght of the pastient, reclining in his bed. The colour of the celing is chosen for quietness,  the light sources are outside the patient`s field of vision, the heating is oriented towards the patient`s feet and the water runs soundlessly fra the taps. " - Alvar Aalto

I dette prosjektet utviklet Aalto en rekke tekniske løsninger som fargeskjemaer, varme og ventilasjonssystemer, støydempende innovasjoner, spesiallagde dørhåndtak m.m. Disse løsningene baserte seg på nøye observasjoner av funksjonalitet, fysiske og psykologiske faktorer som finnes i sykehusene.  Fordi tuberkulose er en infeksjonssykdom, skapte Aino og Alvar Aalto effektive og slitesterke overflater som var enkle å rengjøre og som ikke samlet støv. Hver pasient ble tildelt sin egen vask for å oppmuntre til håndvask og personlig hygiene. Selv om det var heiser – inkludert Nordens «første naturskjønne heis, hadde sanatoriet kanarigule trapper med lave trinn som var lett å klatre for å oppmuntre til trening.

Paimio stolen

Etter hans aktive engasjement i møbeldesign fra hans studentdager og langvarige eksperimenter med Otto Korhonen oppnådde Aalto endelig en teknisk og estetisk tilfredsstillende konsept av stolen. I formpresset tre og kryssfiner designet han for sanatoriet, den ikoniske Paimio stolen. Sanatoriet trengte møbler som var lette, fleksible og som var enkle å rengjøre. Stolen er en revolusjonerende tolkning av "club chair" og satte nye standarder innen moderne møbeldesign. Festet til rammen på bare fire punkter ser det opphengte sete ut til å flyte og gir en forbløffende grad av elastisitet. siden treet endrer seg over tid, er armlenene formet av et enkelt stykke som deretter deles i to, noe som sikrer at når Paimio stolen eldes forblir den perfekt balansert. Ideen bak stolen var at den skulle bidra til å lette åndedrettet til de tuberkulose rammede pasientene. Stolen representerer Aaltos humane modernisme. Aalto mente at siden arkitektur dekker hele det menneskelige felt, måtte arkitektur være funksjonell ut ifra et menneskelig ståsted. Slik avviste Alvor Aalto teknisk funksjonalisme som krenket individet.

I mitt neste blogginnlegg vil jeg se nærmere på hvordan arkitektur og design overlapper hverandre, presentere Aaltos fleksible funksjonalisme, og også analysere hvorvidt Aaltos sanatorium går under benevnelsen Gesamtkunstwerk.