Jakter på DNA-skader for å gi nordmenn bedre helse

Toksikolog Lena Sareisian har jobbet med isbjørner på Grønland og fisket i Fukushima. På Folkehelseinstituttet kan hun jobbe både i laboratoriet og ute i naturen.

bilde av toksikolog Lena Sareisian

- Jeg har alltid håpet på at jeg skulle få jobbe med naturen på en eller annen måte. Jeg syntes det var utrolig gøy under studiene, og nå har jeg en flott jobb som tar meg ut i naturen. 

- Vi på Folkehelseinstituttet jobber for å gi folk bedre helse, og det er fint å være en del av.

Lena Sareisian er toksikolog, og jobber hos Folkehelseinstituttet som overingeniør. Her bruker hun kompetansen sin til å hjelpe til i forskningsprosjekter, både på laboratoriet hjemme i Oslo og på felt-ekspedisjoner rundt omkring i verden.

- Som overingeniør deltar jeg i forskjellige prosjekter. Her får jeg bidra både praktisk og faglig. I tillegg har jeg muligheten til å drive egne prosjekter. Det er både gøy og lærerikt.

Fisker radioaktive data fra Fukushima

I tillegg til en mastergrad i toksikologi har Lena fagbrev i laboratoriefag fra videregående skole, og jobbet først som laboratorietekniker i flere år. Nå jobber hun mest på laboratoriet, og med kompetansen hun har fra feltarbeid får hun varierte arbeidsoppgaver.

- Noe av det beste med denne jobben er at jeg får bruke erfaringene jeg har fra feltarbeidet i mastergraden min.

- Vi må selv gripe mulighetene som dukker opp, og være med på å skape de mulighetene.

- Jeg får reise til mange steder det ellers ikke hadde vært mulig å dra til. I løpet av de siste par årene har jeg vært flere ganger i Tsjernobyl og i Fukushima. Der tar jeg prøver av fisk, og undersøker om de har skader i DNA'et sitt på grunn av radioaktiv stråling. Vi får ta prøver innenfor områder som vanligvis er stengt av på grunn av den høye strålingen. Det er ganske spennende, og vi får lov siden vi er partnere med et norsk Senter for Fremragende Forskning kalt CERAD, eller «Centre for Environmental Radioactivity».

Kom med attraktiv kompetanse

Da Lena fikk jobben ved Folkehelseinstituttet, hadde hun med seg verdifull kunnskap som hun hadde bygget gjennom studiene.

- Jeg bruker en teknikk som heter «Komet-metoden». Med den kan jeg måle DNA-skader.

- Det er en mye brukt metode, men i løpet av mastergraden tilpasset jeg den slik jeg kan bruke metoden ute i felt. Det var en ny ressurs for Folkehelseinstituttet, som jeg kunne ta med meg fra universitetet.

Lena viser frem bilder hun har tatt av DNA-skader.
Lena viser frem bilder hun har tatt av slike DNA-skader. Foto: Ingvild Aabye/UiO

Det er lett å se hvorfor metoden er oppkalt etter kometer: DNA'et ser ut som en komet med et lysende hode, og en hale av skadet DNA bak.

- Jeg ser mest på hva som skjer med DNA når vi blir utsatt for lave doser med radioaktiv stråling. Vi vet en del om effekten etter høye doser, slik som etter atombombene i Hiroshima og Nagasaki, men vi vet ikke så mye om effekten av lavere doser. Er det farlig, eller kan det til og med være litt positivt?

Ble du litt nysgjerrig nå? Les om stråling, kreft og forskning på kjernefysiker Sunniva Roses blogg. 

- Jeg føler meg mye tryggere etter at jeg selv begynte å jobbe med temaet. Jeg er ikke redd for stråling i dagliglivet.

Noe av det Folkehelseinstituttet jobber med er nettopp å gjøre nordmenn tryggere. Hva er trygt, og hva skal vi gjøre om det ikke er trygt lenger?

- Denne forskningen gir oss viktig informasjon som kan bli brukt i risikovurderinger, eller for å bestemme hvilke tiltak vi kan iverksette dersom befolkningen i Norge skulle bli utsatt for radioaktivitet. Etter en atomulykke, for eksempel.

Epigenetikk – kan bestefars dårlige vaner påvirke din helse?

Når Lena kommer tilbake fra felt er det rett til laboratoriet for å analysere prøvene videre. I tillegg til DNA-skader i fisk jobber hun på flere prosjekter.

- Gruppen jeg jobber i ser på hvordan celler og DNA blir påvirket av ulike typer stråling og kjemikalier. For eksempel kan vi utsette celler for et kjemikalie og se om det skjer noen skader i DNA’et.

- Miljøet påvirker hvordan genene blir brukt i kroppen. Vi lurer på om påvirkninger fra miljøet rundt deg kan lage et avtrykk i genene, som kan arves gjennom flere generasjoner. Spesielt ser forskningsgruppa på hva fedre bidrar med i fremtidige generasjoner: Er barnebarna mer utsatt for sykdom om bestefar røyker, for eksempel?

- Genetikk er noe av forklaringen på hva som skjer. Men det ser også ut til at epigenetikk bidrar.

Epigenetikk er endringer i hvordan gener blir brukt, selv om DNA'et ikke endrer seg.

- Det skjer mye forskjellig forskning her. Vi har for eksempel mye data fra en stor mor og barn-studie, som er unik for Norge. Den blir blant annet brukt til å forske på om det skjer noen epigenetiske endringer dersom foreldre har vært utsatt for kjemikalier. Vi ser også etter om det kan være noen sammenheng med utvikling av ADHD i barn.

Isbjørn utenfor vinduet

- Feltarbeid var opprinnelig ikke en del av arbeidsbeskrivelsen min. Jeg sa fra selv at jeg hadde den kompetansen, og at jeg ønsket å bruke den.

Det er ikke første gang Lena har sett en mulighet hun har hatt lyst på, og tatt den. Hun gjorde det samme da hun overbeviste veilederen sin om at hun kunne klare å bo flere uker i isolasjon – på Grønland.

Når du har studert i tre år, får du en bachelorgrad. Etterpå kan du bygge på med en mastergrad. En viktig del av masteren er å skrive masteroppgave, et arbeid som tar om lag et år. Når biologistudentene skal finne ut hva de vil skrive master om, velger de fra en liste over oppgaver som professorer og forskere har lagd. Forskeren veileder så studenten gjennom oppgaveskrivingen. På denne måten får studentene jobbe med noe nyttig som forskerne vil finne ut av, og forskningsgruppene får svar på noe de lurer på.

- Før jeg valgte retning for mastergraden min, snakket jeg med mange potensielle veiledere. Mens jeg satt og snakket med en veileder jeg likte godt, spurte jeg om det var mulig å lage en ny oppgave.

- Han sa «Mja, kanskje det er en mulighet for en oppgave om isbjørner på Grønland». Så trakk han det tilbake med en gang. «Glem det», sa han. Men jeg klarte ikke å glemme det. Jeg sendte ham mail og gjorde alt jeg kunne for å vise at jeg var klar for utfordringen. Og så ble det virkelighet!

- Vi må selv gripe mulighetene som dukker opp, og være med på å skape de mulighetene. Det har jeg hatt god erfaring med.

Rør, vann, blyanter og skjøteledning

- Jeg gjorde masse forberedelser. Vi var en gjeng med forskere som skulle til et sted der det ikke var noe utstyr i det hele tatt. Jeg måtte passe på at jeg hadde alt jeg trengte, fra det minste lille glass-rør til vann, blyanter og skjøteledning. Først tok vi fly til Island, så et bitte lite propell-fly videre til Grønland, og til slutt helikopter og snøscooter. Vi bodde utenfor en liten by som fikk forsyninger to ganger i året, og tok prøver fra dyr som ble fanget av lokale fangstmenn. Hver dag gjorde vi klart utstyr så vi kunne ta 200 prøver. Det kom inn noen seler nå og da, men fangstmennene kom ikke med noen isbjørner.

- Det var en opplevelse for livet. Vi så isbjørn nesten hver dag fra vinduet.

- Da det endelig kom en isbjørn, var alle sammen klare til å dra fra Grønland. Vi sov over i den lille byen den siste natten. Helikopteret skulle dra klokken syv om morgenen, og klokken fem kom noen løpende og banket på døra. Vi våknet og løp dit han hadde slept denne isbjørnen med seg – men det var den ene dagen vi ikke hadde forberedt noe, og alt utstyret var pakket ned. Jeg fikk ikke tatt prøvene jeg måtte ha.

- Til slutt ble masteroppgaven min om sel i stedet.

- Ting går ikke alltid som planlagt – men det er ikke nødvendigvis en dum ting. Du må ikke miste motet bare fordi noe ikke går som du tenkte. Endring skaper rom for nye muligheter.

 

Av Ingvild Aabye
Publisert 20. apr. 2018 10:52 - Sist endret 1. okt. 2020 09:43