Kunnskap i bruk - ytringskulturens verdi. Kreeringstale 7 desember

Kjære kandidater – dere som i dag blir doktorer. Kjære veiledere, venner og familie. Kjære alle sammen. Velkommen til kreeringsseremoni i Universitetets aula.

Presten og historikeren Absalon Beyer sa i 1567 at Norge var blitt så gammelt at det gikk “med stav”. I sin barndom – vikingtiden – hadde landet vært livskraftig, men etter at Norge ble et lydrike under Danmark, hadde all denne livskraften sivet ut. Trøsten var, ifølge Absalon, at «Dog kunne vel Norge en gang våkne opp av søvne». Og det har Norge sannelig gjort. 

Jeg tør påstå at etableringen av vårt eget norske universitet var avgjørende for denne oppvåkningen. I år er det 200 år siden den første doktorgraden ble forsvart i Norge. Det er mulig noen av dere synes egen disputas var stressende, men jeg tror vi kan være enige om at det var verre før! Disputasen til Norges første doktorand varte i hele ti timer. Det kan ha hatt en sammenheng med at det var tretten opponenter til stede. Og at det hele foregikk på latin. 

Ti timer med grilling på latin kan nok ta luven fra selv den mest engasjerte akademiker. Det ble også stotret en hel del. Ikke alle opponentene behersket latinen like godt. Det hele ble nedtegnet av en tilskuer. I dagboken sin skrev han blant annet at han «måtte gjøre seg et ærende ute for å forkorte seg den jammer.» Men det hele endte godt, med festmiddag der selveste Grev Wedel var til stede. 

Men, til tross for en noe utilgjengelig disputas, bidro Norges første doktorand, Frederik Holst, med tiden til å reformere datidens psykiatri, fattigvesen og fengselsvesen. Hans arbeid fikk stor betydning for de svakeste i samfunnet, og bedret deres livsvilkår betraktelig. Han reiste rundt i Europa i flere år for å lære, og hentet hjem nye og radikale ideer om hvordan nasjonen skulle organisere et helsevesen, og hvordan man burde behandle både syke og kriminelle. Snakk om å gjøre en forskjell gjennom egen forskning!

Historien om Frederik Holst og hans doktorgrad forteller oss hvor viktig universitetet var for den unge nasjonen Norge og hvor viktig internasjonal kunnskapsdeling var. Og historien bør få oss til å reflektere over hvordan vi også i dag kan sikre at kunnskap fra universitetene blir tatt i bruk i samfunnet. Vi er ikke minst et brohode til den globale kunnskapsallmenningen. Holst fant ikke opp et nytt legemiddel, eller grunnla en stor bedrift. Men hans nye, radikale og modige tanker fikk stor betydning for samfunnsutviklingen og for folks levekår.

Vi må ta kunnskapen i bruk!

For meg står dette helt sentralt. Universitetene har ansvar for forskning og utdanning, men også formidling -, et oppdrag som nettopp handler om å ta kunnskap i bruk.  Men formidlingen kan ta mange former og være rettet mot allmennheten eller mot spesialiserte offentligheter, mot næringsliv, forvaltning, politikk eller kulturlivet.

Formidling er ikke bare noe som finner sted når forskningsprosessen er ferdig. God formidling krever ofte et løpende samspill med samfunnet utenfor universitetet. Nysgjerrigheten blomstrer når vi utsettes for andre perspektiver enn de som dominerer i vårt eget fagmiljø. Dette betyr selvsagt ikke at vi skal renonsere på forskningens uavhengighet og vår akademiske frihet. Vi må takle de spenningsfelt og dilemma som kan oppstå i kontakten med omverdenen. 

Samspill med samfunnet kan være krevende. Det krever ikke minst et trygt arbeidsmiljø og en åpen ytringskultur. Det krever mot å stå i en faglig eller i en offentlig debatt og si imot funn eller oppfatninger det er strid om. Utfordringen er kanskje spesielt stor når etablerte sannheter og autoriteter utfordres. For å sitere Anine Kierulf som er en klar stemme i den norske offentligheten; «vi må trenes i å være tydelig uenige, samtidig som vi gjerne må være vennlige og konstruktive». Gode arbeidsfellesskap og trygge ytringskulturer er helt påkrevd for at vår akademiske frihet skal virke etter hensikten og ikke smuldre hen. Akademisk frihet krever at vi også er vårt akademiske ansvar bevist.

Da jeg ble valgt som rektor ved UiO for noen måneder siden lovet jeg å bidra til å skape et vennligere universitet. Vi har vært og skal være tydelige på de fundamentale humanistiske verdier som danner grunnlaget for universitetet. Dette er verdier våre studenter og kandidater skal ta med seg ut i samfunnet. Slik sett skal vi stille høyere krav til vårt eget arbeidsmiljø og vår egen ytringskultur enn til andres. Universitetet skal være mangfoldig, og det skal være stedet hvor mennesker blomstrer og får frihet til å tenke nytt og på tvers. Det er når vi lever i tråd med våre idealer at universitetet får den kraften det skal ha. 

Vissheten om at universitetet ville ha en viktig rolle i samfunnet var bakgrunnen for at nordmenn kjempet så intenst for opprettelsen av et eget universitet. Universitetet er fortsatt en viktig samfunnsaktør. Og aller tydeligst vises vårt bidrag til samfunnets utvikling gjennom utdanning - ikke minst ved å utdanne doktorer som skal ta det lederskapet som trengs for å takle vår tids store samfunnsutfordringer, nasjonale så vel som globale. 

Jeg håper at den utdannelsen og de erfaringene dere bringer med dere fra UiO, gjør dere til ambassadører for akademiske idealer også i andre deler av samfunnet. At vi er frie til å tenke og skrive, der vi både bygger på, men også utfordrer det etablerte. Ikke minst at dere bidrar til gode arbeidsmiljø og trygge ytringskulturer og sprer kunnskap og toleranse i samfunnet. Disse verdiene er en del av vårt samfunns grunnmur. Verdier vi må hegne om. Frihet, ja. Men også ansvar.

Vi er stolte over at vi i dag markerer at 140 nye kandidater har fullført den høyeste utdannelsen et universitet kan gi. Vi takker dere for innsatsen og gratulerer dere alle med dagen og med bragden!

Publisert 7. des. 2017 17:15 - Sist endret 8. des. 2017 08:49
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere