Ung i aulaen

Hva tenker jeg på? Vel, jeg er fortsatt høyt oppe etter onsdag kvelds sesongåpning av konsertserien Ung i aulaen. Et fyrverkeri av en konsert med en høyst «levende» Christian Grøvlen som sentral utøver og kommunikatør. Edvard Grieg med parykk var innsalget av herlige Holbergs Suite. Høydepunktet var likevel når Christian med TrioBauge og Mari Birgitte Halvorsen fremførte Antonin Dvoraks Klaverkvintett nr. 2 i A-dur.

Publikum var ungt, og publikum var begeistret! Primus motor Gjøril Songvoll mente applaus og jubel fra de kanskje 100 til stede tok lurven av applausen fra standarden i en fullsatt sal. Takk til Gjøril som også fikk fortjent, stor og varm applaus fra salen.

Men vi skulle ha vært flere tilstede denne fantastiske kvelden. Her skulle både ansatte og studenter kjent sin «besøkelsestid». Spørsmålet blir selvsagt om vi klarer å formidle alt som skjer ved UiO godt nok. Og det er trist at ikke sektorpressen er tilstede. Dette er en del av UiOs sjel. Konserten og utøverene hadde fortjent bedre.

Hvorfor er dette viktig for UiO?

Da Waldemar Brøgger åpnet vår fantastiske aula plassert midt i nasjonens hjerte 2 september 1911, sa han at salen ikke skulle være bare for de allerede etablerte, men også berede grunnen for etterfølgende slekter.

Karriereutvikling og unge forskere ligger mitt hjerte nær, selv om det ikke har vært den mest synlige saken i rektoratets arbeid de første 8 ukene, men det kommer - lover. Tider skal komme og vi må sikre etterveksten. Slik er det også innen kunsten og musikken. Vi må sikre etterveksten. Unge musikere i Norge holder meget høy standard - internasjonalt sett - og dermed er denne konsertserien spesielt viktig.

Men hvorfor oss. Vel, UiO er en viktig kulturinstitusjon. Det er nok å nevne Kulturhistorisk og Naturhistorisk museum for å underbygge et slikt utsagn. Men vi har så mye mer. En stor kunstsamling, og en stolt tradisjon som en viktig aktør innen musikk og kunst generelt.

Aulaen har vært en hovedarena for prestisjetunge konserter siden den åpnet. Kirsten Flagstad debuterte der i 1918. Louis Armstrong spilte der da han besøkte Norge første gang i 1933. Den sagnomsuste russiske komponisten og klavervirtuosen Sergej Rakhmaninov har spilt i aulaen flere ganger. Da Leif Ove Andsnes debuterte i Aulaen som 17-åring, spilte han en av de siste av Beethovens sonater, opus 110. En tradisjon vi skal være stolte av, og som vi skal bære videre.

UiO skal være i tett samspill med samfunnet, og her er vi nært og tydelig tilstede. Kultur i lunsjen er et annet eksempel. Og våre seremonier er også som oftest krydret med sterke kulturelle innslag.

Og hva betyr det for meg selv som person - om jeg får lov å for et øyeblikk å frigjøre meg fra rektorrollen? Sannheten er at det er en del av jobben jeg ikke reflekterte over i valgkampen. Nå trigger slike anledninger de store følelsene. Frynsegoder er det heldigvis ikke mye av i min jobb, men det å få lov å ønske velkommen til vår storslåtte Aula er et et slikt gode. Fantastisk hyggelig og en stor ære. Og onsdag kveld var intet unntak. Varmer hjerteroten!

Og om noen flere vil utnytte UiOs muligheter: http://www.uio.no/om/kultur/musikk/konserter/